Når oppdragene derimot beveger seg ned mot landjorda, blir det hele andre boller. Småmugne boller. Her kontrollerer man Fox med sitt trofaste Blaster-gevær ved sin side, fra et tredjepersonsperspektiv. Oppdragene handler merkelig nok alltid om å tillintetgjøre bestemte mål, mens man tar seg av diverse ulumskheter på veien. Rundt omkring på brettene kan man finne et knippe forskjellige våpen, slik som maskingevær, snikskytterrifle og bazooka. Og ikke nok med det, Fox kan også ta plass i en robust stridsvogn, en såkalt "Landmaster". I den kan han fyre av kraftig destruerende laserstråler, og panseret er tykt som stål. Minuset ved alt dette er bare det faktum at kamp på landjorda i StarFox Assault er ganske så kjedelig. Reven har - enten han er til fots eller i vogn - en tendens til å være frustrerende uhåndterlig, og brettdesignet er litt for repetivt. Så selv om det eksisterer underholdning i øyeblikkene hvor den oransje barskingen tar bena fatt, spiller en hovedsaklig disse scenariene for å komme seg videre til flyoppdragene. Det er trist å se at en stor del av et lovende spill slår feil, og drar helheten med seg i fallet.
Dyredrevet romkrig for flere
I tillegg til romeventyret for én spiller, inneholder StarFox Assault en flerspillerdel for opp til fire deltagere med delt skjerm. Denne modusen har fått sin porsjon med hemningsløst skryt på spillets vaskeseddel, men hvorvidt det er berettiget er en ganske annen sak. Her kan man velge spillområde mellom en 3-4 ferdiglagde arenaer, og et godt utvalg av områdene i historiemodusen, og så begynner man på hvert sitt sted med våpen og lar det stå til. På flere av banene finnes det også Arwinger og Landmastere tilgjengelig. Denne modusen evner å underholde de første rundene, men med litt variasjonsløs utførelse blir det hele fort ganske uinteressant, og den redder ikke spillet fra den farlige grøfta kalt middelmådighet.
Visuelt sett presterer StarFox Assault et godt stykke over gjennomsnittet. Lyseffektene ved de mange forskjellige sammenstøtene ser flotte ut, og animasjonene både av spillkarakterene og de ulike mekaniske monsterne har god flyt. Kuttscenene holder imidlertid ikke samme standard. Etter et imponerende StarFox Adventures, er det skuffende å se at StarFox Assault sine hovedpersoner snakker med munner som knapt beveger seg. Men, alt i alt leverer Namco en godkjent visuell prestasjon.
Musikken i StarFox Assault gjør en god jobb med å gli inn i bakgrunnen og skape den stemningen man er ute etter. Den legges ikke spesielt merke til, men dens tilstedeværelse gjør spillopplevelsen et par hakk mer spennende. Lydeffektene går under samme kategori, foruten om det lite imponerende stemmeskuespillet som allerede er blitt nevnt. Når de positive og negative aspektene ved lydbildet veies mot hverandre, ender man opp med en jevn vektfordeling.
Konklusjon
Med StarFox Assault har Namco gjort et tappert forsøk på å gjenskape magien mange fant i de første StarFox-spillene, men de lykkes beklageligvis ikke helt. Spillet har definitivt sine øyeblikk, men de drukner i haltende spillbarhet og små frustrasjoner. Oppdragene på landjorda er dessverre ikke i nærheten av så underholdende som luftkampene, og de kan heller ikke overses når de utgjør så mye som halvparten av spillet. Men, for all del, mens vi venter på det neste påfunnet til våre høyteknologiske dyrevenner, kan StarFox Assault by på en grei mengde underholdning for den som leter.
