Hva fikk vi i 1993 da Argonaut Games blandet naturens ynglende dyreliv med det mystiske verdensrom? Jo, StarWing. Det første spillet som omhandlet den sagnomsuste Starfox og hans hjelpsomme venner. Til Nintendo 64 ble vi servert Lylat Wars, som tok i bruk det samme konseptet som sin forgjenger. I 2002 ble StarFox-tilhengere verden over noe overrasket, da den listige reven ble hovedperson i et slags action-eventyr utviklet av RareWare, som blant annet har Goldeneye 64 på merittlisten. Nå har Nintendo gått sammen med Namco i et forsøk på å bringe Starfox-franchisen tilbake til det lettfattelige skyteactionkonseptet. Og med StarFox Assault får du igjen prøvd deg på tommeltrykking mot horder av utenomjordisk avskum.
"Team StarFox, we have a soulless situation!"
For de som har tidligere erfaringer med Stjernereven, er det vel ikke altfor overraskende at planeten Corneria er i trøbbel denne gangen også. I de første minuttene ser det ut til at fienden er gjenlevninger av hæren til Andross - skurken i de foregående spillene - men i løpet av kort tid viser det seg at det hele er verre enn som så. En hærskare av skapninger kalt aparioder kjører sitt korstog over planeten, og StarFox & Co. må komme til unnsetning. Disse aparoidene er i seg selv ikke sterke sakene, men de har evnen til å ta over andre mennesker – dyr i dette tilfellet - og maskiner. Team StarFox blir nødt til å slå tilbake denne trusselen for godt. Spennende, sier du? Irrelevant, sier jeg. I StarFox Assault bryr det deg veldig lite hvorfor du skyter ned fiende på fiende, så lenge det blir gjort. Da er det noe rusk i spillmaskineriet, men hva?
Vel, StarFox Assault mangler rett og slett sjel. Underveis i spillet vil du for eksempel komme over over oppdrag som foregår på dinosaurplaneten Sauria, kjent fra StarFox Adventures. Omgivelsene føles ikke som Sauria, selv om det ligner på Sauria. Slik er det også i mange andre tilfeller. Oppdragene i spillet føles ikke som noe mer enn en rekke av uavhengig genererte områder, som man spiller gjennom som perler på en snor. Følelsen av å faktisk utkjempe en konflikt i en eksisterende verden, er tilnærmet fraværende, og det finnes også andre aspekter ved spillet som underbygger dette.
Ta for eksempel stemmeskuespillet. Replikkene utspiller seg gjennom en slags radiooverføring som kommer opp på bunnen av skjermen, så man får sjeldent se at karakterene faktisk snakker. Denne utførelsen er for så vidt grei nok, ettersom det står i stil med teknologi og romfart, men det krever desto bedre skuespillerprestasjoner. Og på det feltet svikter dessverre StarFox Assault. Replikkene er framført i et fravær av entusiasme og innlevelse, og stort bedre blir det ikke når et knapt utvalg av linjer slik som "You okay, Fox?" eller "Take care, Fox!" blir spilt gjentatte ganger i kampens hete. At revens venner bryr seg om ham er det i hvert fall ingen tvil om. Men sett bort i fra at du ikke bryr deg katta om Cornerias fatale skjebne, er det likevel underholdende å redde den?
Til fots, i stridsvogn og i lufta med
StarFox-tilhengere vil kjenne igjen det fleksible romskipet som reven og hans venner boltrer seg i: "Arwingen". Den delen av spillet som benytter seg av denne kreasjonen, er som tatt ut av Lylat Wars, og føles som en visuelt oppkvikket utgave av det samme underholdende konseptet. I disse flybaserte oppdragene vil man følge en bestemt flyrute, og Arwingen kan ikke styres noe sted utover denne. Mens man flyr denne ruta skal det også hamles opp med horder av fiender, og noen er betydelig mer gjenstridige enn andre. Det finnes også tilfeller i oppdrag hvor en nesten fritt kan velge hvor man skal fly, men det forekommer forholdsvis sjeldent.
Selv om Arwingen kan ha en aldri så ugjennomtrengelig armering, er det ikke å komme bort i fra at den stiller opp med et meget begrenset arsenal. Man kan få tak i en bombe eller to underveis i oppdragene, men utover det må du som spiller sette all din lit til den trofaste laserkanonen med ubegrenset ammunisjon – og din egen tommel. Disse kampene utarter seg nemlig veldig fort til manisk trykking på A-knappen, så en visitt hos fingerterapeuten i etterkant er nok heller ikke å forakte. Heldigvis oppleves det ikke bare som utmattende trykking, men også velfungerende og god underholdning.
