Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg beskriver verdensrommet som «ganske stort», men det betyr selvsagt ikke at det er uendelig med plass der ute. Hvis romstrategispill har gitt meg én lærdom gjennom årenes løp, er det at vi mennesker må få rævva i gir, som de sier hos NASA, og komme oss ut i rommet. Hvis ikke vil alle de gode planetene i nabolaget vårt bli erobret av insektmenn fra MOA-2007-BLG-192Lb, og da sitter vi med skjegget i den intergalaktiske postkassa. Hvor de spiselige kroppsdelene våre ender opp, tør jeg ikke spekulere i.
Selv om verdens ledere uheldigvis ikke deler mitt syn på situasjonen er det godt at romstrategisjangeren lever i beste velgående. Dermed får vi i det minste muligheten til å øve på den uungåelige stjernekrigen som venter oss i fremtiden. Jeg satser selvsagt på at vi ikke er dumme nok til å utslette oss selv før vi kommer så langt, selv om det kanskje er litt i overkant naivt.
4X i sanntid
StarDrive føyer seg uansett pent inn i rekken spennende og varierte romstrategispill. Dette er i stor grad en enmannsproduksjon – den amerikanske skilsmisseadvokaten Daniel DiCicco ble lei av jobben og bestemte seg for å lage drømmespillet sitt i stedet. Han fikk hyret inn en kunstner til å lage grafikk, og etter flere år med utvikling er resultatet snart ferdig.
Spillet er på flere måter et typisk 4X-strategispill. De fire X-ene, som godt kan oversettes til U-er på norsk, står for «utforsk», «utvid», «utnytt» og «utslett». Du må utforske rommet rundt deg, lage nye kolonier, utnytte de ressursene du finner og utslette eventuelle naboer som ikke er enige om hvor grensepålene skal stå. Spillet inkluderer alt fra krigføring til forskning og diplomati, og konseptet burde være kjent for alle som har vært innom den verdenskjente Civilization-serien.
StarDrive skiller seg fra de fleste romstrategispillene ved at det ikke er turbasert, men foregår i sanntid. Dermed minner det litt om Distant Worlds, selv om det er en mer tradisjonell affære enn Distant Worlds var. Erfarne Sins of a Solar Empire-spillere vil også finne enkelte likhetstrekk, men StarDrive har et langt større fokus på imperiebygging enn Ironclads flotte sanntidsstrategispill.
Hva vil du være?
Det første du må gjøre er å velge hvilken av de mange rasene i spillet du vil ta kontroll over. Her finner vi alt fra de tradisjonelle menneskene til intelligente planter og rombjørner med sans for krig og poesi.
Alternativt kan du designe dine egen rase, og her minner StarDrive mye om klassiske Master of Orion 2. Du kan velge mellom et bredt spekter egenskaper som gir rasen din både positive og negative attributter, og som i Master of Orion 2 er det slik at du må holde deg innenfor en viss mengde poeng. Positive egenskaper koster poeng, negative gir deg ekstra poeng. Det finnes ikke noen perfekt rase, og skal du ha alle de positive egenskapene du ønsker deg må du sannsynligvis også velge noen negative for å få råd.
Men ærlig talt, hvis målet er å slakte alt og alle i din vei, gjør det kanskje ikke noe om rasen din er så stygg at ingen vil snakke med deg.
Når du så starter spillet bør du umiddelbart sette det på pause. Tid er selvsagt verdifullt, og det er ingen vits i å la tiden gå mens du grubler over dine første skritt. Heldigvis kan du bruke pausefunksjonen så hyppig du vil, og hvis du er litt som meg betyr sannsynligvis det at du vil bruke langt mer spilletid i pausemodus enn med tiden i gang.
Det første punktet på dagsorden bør være å få vitenskapsmennene dine i arbeid. Spillet har et omfattende teknologitre, som minner litt om det vi kjenner fra Civilization-serien og andre romstrategispill som Endless Space. I motsetning til i Civilization-spillene kommer teknologiene i flere separate grener, og du har et bredt spekter tilgjengelig samtidig. Teknologiene gir deg tilgang på alt fra nye våpensystemer til nye typer installasjoner som du kan bygge på planetene. Treet har til og med en «hemmelig» gren full av snadderteknologi, som du ikke får tilgang på sånn helt uten videre.
Utforsk, utvid og utnytt
Punkt to bør være å starte produksjon av ting du trenger på hjemplaneten din. Du starter nemlig med en godt oppbygd planet full av folk, som sannsynligvis vil være den viktigste enkeltplaneten i imperiet ditt i lang tid fremover. I starten vil du ikke ha veldig store byggemuligheter; du kan bygge knøttsmå krigsskip, samt speiderskip, koloniskip, frakteskip og bakkestyrker. Senere utvides mulighetene betraktelig, ettersom du forsker frem allverdens nye teknologier. I startfasen sier det seg kanskje selv at speiderskip og koloniskip er gode valg.
Det første målet ditt bør tross alt være å utforske solsystemene rundt deg, finne gode planeter og kolonisere dem før konkurrentene dine får kloa i dem. Det å treffe disse konkurrentene tidlig er også en fordel, da det gir deg et innblikk i hvem de er og hva de driver på med. Hvis din nærmeste nabo viser seg å være som tatt rett ut av Cthulhu-mytoset vet du for eksempel at det muligens lønner seg å forske på militære teknologier og bygge opp en hær – og det litt kvikt. Hvis de derimot ser ut som et salathode og spiller musikk for deg, har du kanskje funnet en potensiell alliert og kan fokusere på andre ting i startfasen.
Men hæren må du uansett bygge på et eller annet tidspunkt. Uansett hvor snill og grei du er mot naboene dine, er det alltid noen som vil deg vondt. Og da er det greit å være forberedt, slik at de ikke kjører over deg som en hissig dampveivals. StarDrive foregår som nevnt i sanntid, og kamp fungerer på mange måter som i et ordinært sanntidsstrategispill. Den viktigste forskjellen er at du når som helst kan ta over spakene og styre et av romskipene dine selv, som i et actionspill. Da kan du sikre at det gjør akkurat det du ønsker.
StarDrive er et spill med mange forskjellige aspekter, og for å hjelpe deg å holde kontroll kan du velge å automatisere en stor del av elementene i spillet. Da vil datamaskinen ta seg av disse, slik at du kan konsentrere deg om det du opplever som viktig og overlate detaljstyringen til silikonhjernen. Dette gjør spillet lettere å sette seg inn i, selv om ikke all automatiseringen fungerer like godt på det nåværende tidspunkt. Speiderskipene styres for eksempel på en svært ineffektiv måte, og samme hva jeg gjorde nektet datamaskinen å velge min forbedrede design når nye frakteskip skulle bygges.
Intenst spill
I de første timene med StarDrive var jeg usikker på om jeg egentlig likte spillet. Jeg opplevde det som stressende å spille, og følte alltid at jeg var på etterskudd. Det som gjør spillet vrient å komme inn i er den ubønnhørlige hastigheten. Ting skjer så fort, og før du vet ordet av det har en av naboene erklært krig og sendt episke mengder romskip i din retning. Slik sett minner det litt om flerspillerkamper mot langt mer erfarne motstandere i StarCraft. Du sitter der og tror du har fått en ganske grei start, og så popper det opp en monsterhær ut av intet. Det viser seg at mens du var opptatt med å bygge opp en base, var motstanderen din opptatt med å drepe deg.
Men øvelse gjør mester, og når du plutselig oppdager at du på mystisk vis har klart å sende angriperne på flukt, har du sannsynligvis også «knekt koden». Da dette skjedde ble spillet mindre stressende og jeg kunne fokusere mer på å faktisk spille.
Jeg ønsker meg imidlertid to ting fra den ferdige versjonen av spillet: En bedre øvingsdel som gjør det lettere å få kontroll på spillets grunnleggende uten å måtte ty til Youtube-videoer laget av tilhengere, og gjerne også en vanskelighetsgrad der du faktisk får litt mer handlingsrom – spesielt i starten. Jeg synes fortsatt StarDrive er litt for intenst i begynnelsen, og det virker også veldig lett å ødelegge for seg selv ved å gjøre «feil» valg helt i starten.
Konklusjon
StarDrive blir et svært spennende innslag i romstrategisjangeren. Det er et fullblods 4X-spill i sanntid, og lar deg til og med ta direkte kontroll over enkelte skip som om du skulle spilt et actionspill. I tillegg har spillet mange flotte funksjoner og elementer som jeg liker svært godt. Forskningstreet er interessant, mulighetene til å designe romskip etter eget ønske er svært rike og jeg liker også hvordan koloniseringen av ulike planeter fungerer. Presentasjonen er dessuten solid, og det er moro at et romstrategispill endelig har klart å gi motstanderne litt sjel.
Det jeg savner er en bedre introduksjon til de viktige spillelementene, og det håper jeg fullversjonen byr på. Brukergrensesnittet kan også gjerne få noen forbedringer her og der – for øyeblikket er viktige knapper litt skjulte. Jeg skulle også ønske meg litt mer fleksibilitet. Det virker som det finnes et par-tre startstrategier som fungerer, og hvis du gjør noe annet blir du sannsynligvis hakkemat ganske raskt. Hvis motstanderne ikke var så aggressive fra starten av, hadde det kanskje vært lettere å eksperimentere litt mer med ulike måter å spille på.
Jeg gleder meg i alle fall til den ferdige versjonen av StarDrive. Det har sin egen unike tilnærming til sjangeren, og etter en tilvenningsperiode på noen timer har jeg begynt å sette stor pris på spillet. StarDrive lanseres 19. april, og de som våger å forhåndsbestille på Steam får tilgang på betaversjonen allerede nå.
Les også: Bygg og krig i verdensrommet
Les også: Anmeldelse: Endless Space
