For 12 år siden, når Starcraft først så dagens lys, fikk vi servert et veldig tradisjonelt strategispill, men det kapret like fullt spilleres hjerter takket være Blizzards sedvanlige gjennomarbeidelse og finpuss. Den dag i dag er det et av verdens dominerende onlinespill, og i enkelte deler av verden blitt nærmest en levemåte. Suksessen danner naturligvis bakteppet for hvordan denne oppfølgeren har blitt.
Raynor's Raiders
Den revolusjonære marshall Jim Raynor spilte en sentral rolle i det første spillet, og sto blant annet på Arcurus Mengsks side mot de brutale styresmaktene i Confederacy of Man. I Starcraft 2 er Raynor nå lederen for sin egen lille gruppe opprørere, etter at hans tidligere samarbeidspartner Mengsk tok makten over store deler av menneskeheten med sitt Dominion, og ble minst like undertrykkende som sin forgjenger. Raynor kommanderer sitt eget skip der han har med seg noen lojale følgesvenner.
En av de store suksessfaktorene til Starcraft 2, og området der det skiller seg mest fra sin forløper, er alt innholdet man kan boltre seg i mellom oppdragene. Man får et aldri så lite innblikk i livet på et romskip, og kan etter hvert ta turen innom både broen, baren, laboratoriet og våpenrommet. Man kan utforske gamle minner som henger på veggene, se de nyeste våpenteknologiene i all sin prakt, og følge forskningen på Zerg- og Protoss-teknologi på nært hold. Man kan til og med leke seg med en arkademaskin som står i baren &ndash Lost Viking – et fullverdig shoot-em-up i Galaga/Ikaruga/Raptor-tradisjonen.
Les også: Starcraft II får 3D-oppdatering
Den ville vesten
Sørstatsaksentene, brennevinet, revolverne og stemningen forøvrig gir alle assosiasjoner til typiske rom-western-settinger. Tilhengere av TV-serien Firefly vil umiddelbart føle seg som hjemme i de tørre, støvete omgivelsene. Sørstatsrock og country ljomer ut av høyttalerne, og vi får høre både Sweet Home Alabama-cover og musikk med Starcraft-tema, for eksempel den passende titulerte "A Zerg, a shotgun and you". Når historien til og med dreier seg om en tidligere røver med en periode som sheriff bak seg, som nå er leder for et opprør i en aldri så liten borgerkrig, i en verden preget av ekspansjon og kontakt med ny teknologi og innfødte raser, da bobler det nærmest over av western-tematikk. 
Mellom oppdragene kan man sette i gang dialoger mellom hovedpersonen og de ulike besetningsmedlemmene, som et slags Mass Effect, men (dessverre) uten dialogvalg.
Disse scenene, og alle andre mellomsekvenser i spillet forøvrig, er skildret i en helt nydelig grafikk som langt overgår det man ser i selve oppdragene hva angår detaljnivå. Og, minst like viktig, med upåklagelig stemmeskuespill. Raynor og hans følgesvenner er alle sterke og interessante personligheter, som alle bidrar stort til det som etter hvert blir en drivende god historiefortelling. Bakgrunnen fra det første spillet brukes for alt den er verd, og nye spillere får også innblikk i hva som har hendt tidligere gjennom dialog og enkelte nydelig animerte flashbacks.
Spiller på det trygge
Det bør ikke komme som en overraskelse på noen at når man først kommer inn i selve spillet er Starcraft 2 veldig likt sin forgjenger. Blizzard har en relativt fanatisk tilhengerskare av flerspillerdelen som de veldig gjerne vil ha med videre. Dersom de hadde endret for mye på oppskriften hadde hordene av koreanere med sine TV-kanaler antagelig holdt seg til originalversjonen, og ikke bidratt med mer penger i kassen til Activision. Samtidig er det ganske tydelig at de har gjort alt i sin makt for å gjøre spillet tilgjengelig for flere grupper av spillere, og ikke bare dem med stor strategispillerfaring. 
Dermed kan vi se langt etter store endringer i de grunnleggende mekanikkene. Dekningssystem? Glem det. Ødeleggbare omgivelser eller annen interaksjon? Niks. Blizzard kan endre like lite på Starcraft som Valve kunne ha endret på et nytt Counter-Strike. Dermed får vi space marines, bunkere, siege tanks og SCV-er, og det hele dreier seg i stor grad om kontroll over ressurser og hurtig produksjon.
Les også: Ingen LAN-modus i starcraft II
Tradisjonelt med en vri eller to
Strategiene er i stor grad som før, og er fortsatt ikke spesielt avanserte. Dette er definitivt ikke Men of War, World in Conflict eller Company of Heroes, men et heltradisjonelt, gammeldags strategispill. Noen nye våpen og egenskaper har det riktig nok blitt. Det mest iøynefallende er det man får tilgang på underveis i kampanjen ved å samle inn zerg- og protoss-artifakter til forskerne.
Ved gitte antall forskningspoeng får man anledning til å velge mellom en av to nye teknologier, og det man velger bort blir aldri mer tilgjengelig. For penger kan man også gjøre oppgraderinger på bygninger og samtlige enheter i våpenrommet. Man kan også kjøpe seg tilgang til leiesoldater – ekstra erfarne og dyktige varianter av de vanlige enhetene – som så kan kalles inn umiddelbart på slagmarken fra en egen leiesoldat-bygning. 
Enkelte tillegg til tross dreier det seg altså stort sett om den samme gamle oppskriften. Med det som grunnlag, på godt og vondt, har Blizzard likevel fått til en ganske imponerende variasjon i oppdragene.
Du slipper påtatte oppdrag som egentlig bare gir deg og fienden hver deres base og overlater dere til dere selv. Oppdragene skiller seg heldigvis stort fra en typisk "skirmish" med unike oppgaver og rammevilkår. I noen av oppdragene må du forsvare på en front mens du samtidig angriper på en annen, med to forskjellige fiender. I et annet oppdrag må du utføre rene togrøveriet. Stadig vekk slenger utviklerne inn en ekstra krevende fiende eller en annen overraskelse, og holder deg på tå hev. Og godt er det, for ellers kunne det fort blitt litt trauste greier, slik vi har sett for eksempel i nyere Command & Conquer-spill.
Flerspiller med potens
Man skal aldri undervurdere konkurranseinstinktets kraft, og dette er et av spillene som virkelig legger til rette for konkurranse. Seier eller tap er et spørsmål om prioriteringer samt evnen til å jobbe raskt under press og ta de rette beslutningene. Men du kan være helt sikker på at Starcraft-menigheten er stor, og at dens medlemmer gruser deg ned i støvlene fra første stund. Onlinedelen er enspillerdelens rake motsetning – mens kampanjen er tilgjengelig og forholdsvis lett på normal vanskelighetsgrad, er flerspillerdelen mer nådeløs enn avkommet etter en het natt mellom Hitler og Djengis Khan.
Les også: Sniktitt: Starcraft II
Balanse er utvilsomt et viktig stikkord for Blizzard, og det er nok også store deler av grunnen til at de ikke har endret på så alt for mye. Selv om vi ikke skal snakke for høyt om hvor balansert det er etter såpass kort tids spilling virker det i hvert fall så langt som om spillet legger til rette for bruk av en lang rekke ulike strategier. En strategi er ikke overlegen alle andre, dermed må man også ha både en plan B, C, D og E.
Man lærer seg relativt fort at det ikke duger å sitte på hendene og vente i dette spillet. Fra første sekund må man være pinlig nøye på at alle arbeiderne gjør akkurat det de skal, i riktig rekkefølge, slik at man ikke havner bakpå i ressurskappløpet.
Normalt sett kunne det høye nivået gjort meg uinteressert i flerspillerdelen temmelig fort. Heldigvis har Blizzard laget et ligasystem hvor man blir plassert i en passende liga etter ferdighetsnivå. Dermed kan også vi som ikke har 300 "actions per minute" være med å konkurrere etter litt øving. De fem standardligaene strekker seg fra bronse via sølv, gull og platina til diamant, og man vil automatisk flyttes til andre ligaer etter resultater. Hvordan dette avgjøres virker å være et mysterie så langt, og jeg skulle gjerne ha sett at man kunne vite nøyaktig hva man måtte oppnå for å rykke opp, for å ha et konkret mål å strekke seg etter.
Strekke seg kan man uansett, og det skorter heller ikke på annen drivkraft med de mengdene "achievements" Blizzard har laget til. Belønning for hardt arbeid er viktig.
Konklusjon
Starcraft 2 er i stor grad det vi forventet. Strategisystemet er ikke nyskapende eller avansert, men heller en finpusset, gjennomarbeidet og perfeksjonert versjon av sin forgjenger. En overraskelse har spillet likevel bydd på. Jeg kunne ikke levende forestille meg at vi skulle få så mye underholdning mellom oppdragene og en såpass flott historiefortelling.
Jeg har falt pladask for western-stemningen, musikken, rollefigurene og intrigene, og gleder meg oppriktig til å se hva som skjer videre i de neste kapitlene Heart of the Swarm og Legacy of the Void. I motsetning må jeg innrømme at jeg kunne ha gledet meg mer til selve oppdragene. En gnagende følelse sier meg at strategisystemet, som ikke er mer spenstig enn det var for 12 år siden, kan bli langtekkelig og føles litt gammelt etter 3 kapitler med det samme opplegget.
Jeg kan antagelig ikke få både i pose og sekk, og dette er uansett milevis over det andre tradisjonsrike strategiserier har prestert de siste årene. Dette er en virkelig verdig fortsettelse av en stor klassiker.
Starcraft II: Wings of Liberty er tilgjengelig til Windows og MacOS og er allerede å finne i butikkene.
