StarCraft II: Heart of the Swarm

Nettmoro

Skal du ha maksimalt ut av StarCraft II: Heart of the Swarm må du før eller siden begi deg ut på verdensveven. Hovedretten her er utvilsomt de rangerte kampene. Her kan du kjempe innbitt i en-mot-en-kamper, eller spille sammen med opp til tre andre taktikere i lagkamper.

Dette fungerer på akkurat samme måte som i Wings of Liberty – du spiller fem plasseringskamper før du loses inn i én av sju liganivå. De fleste av oss plasseres nok en plass mellom bronse og gull. Systemet virker fremdeles å fungere godt, og jeg merket at jeg etter en stund møtte mange jevngode motstandere.

Ønsker du å slippe presset kan du også spille urangerte kamper. Her plottes du opp mot spillere og kan prøve ut farvannet, uten å være redd for å miste den dyrebare ligastatusen din. Dette er en glimrende mulighet for de som ikke føler for å klatre opp rangstigen, men heller vil ha det gøy.

Nytt av året er et rudimentært erfaringspoengsystem, der du stiger i nivå etter hvert som du vinner og taper kamper. Alt man foretar seg i spillsituasjonene gir poeng, men den store belønningen uteblir – sett bort fra muligheten til å skryte av å ha det største tallet i profilbildet, samt ett og annet klistremerke.

Graver du enda dypere finner du både «custom games», der man selv kan sette reglene for spill, og «arcade»-fanen. Dette grensesnittet for den kreative tumleplassen ble lempet inn allerede i fjor sommer, men har du som meg hatt en pause fra serien er den flunkende ny. Der det tidligere var bare rot å finne hjemmelagde kart, er det nå lekende lett. Her finner du alskens av opplevelser, noen mer kreative enn andre.

Balansert finpuss

Sett bort fra rammeverket har flerspilleropplevelsen også fått en durabelig overhaling, kanskje mest merkbart i de nye enhetene og ferdighetene hver rase har fått tildelt. Uten å gå for dypt inne på hver enkelt nyvinning kan vi si at Blizzard har sett sitt snitt til å bøte på noen mangler, og endrer samtidig måten man tilnærmer seg kamper på. Mellom de tre rasene er det syv nye enheter å leke seg med. Tviholder du på Wings of Liberty-strategiene dine kommer du til å slite.

Det er jo en gang slik at om man endrer det uhyre finbalanserte StarCraft II-grunnlaget med noe så drastisk som enheter, kollapser gjerne hele korthuset. Den langtekkelige betatestprosessen frem mot lansering vitner mer enn noe annet om dette. Det siste året har Blizzard eksperimentert en del med betatesten. De har jobbet mye med enkelte enheter – fjernet noen og lagt til nye – og de som kom gjennom smutthullet har blitt bearbeidet kraftig for å passe inn i kabalen. Fremdeles er det nok en liten finpuss igjen, og balansekunstnerne får utvilsomt trimme litt mer i de kommende ukene når de ser hvordan ting ligger an.

Akkurat nå er det litt vanskelig å anslå hvordan situasjonen ligger an. Selv synes jeg terran, med sine lynkjappe «medivacs» og irriterende «widow mines» virker å ha et knapt overtak nå. Balanse er uansett noe som skjer på flere nivå, og det e-sportproffene sliter med på høynivå er fjernt fra det vi plebeiere oppfatter som ubalansert.

Alt i alt er det fremdeles det samme gode flerspillergrunnlaget som ligger til bunns her. Du bygger en base, håndterer ressurssanking og knerter motstanderen din ved å være best. StarCraft II er stadig noe av det mest intense konkurransespillet du kan sette fingrene i.

Skal du begi deg ut på nettet bør du dog ha en grei forståelse for spillet, utover det å anmasse zerglinger og kjøre på. I lys av at Heart of the Swarm er en utvidelsespakke som krever hovedspillet Wings of Liberty, er det også ikke mange helt ferske spillere å finne, så er man ny bør man nok trene seg opp om man ønsker å delta.

Blizzard har forsøkt å bøte på dette på flere måter. For det første har de lagt ved en tretrinns treningsmodus som egner seg for de nyankomne, der man læres opp i spillets grunnprinsipper via små hjelpenotiser. Ellers kan man spille mot den kunstige intelligensen i en egen modus, alene eller med andre. Her måles ferdighetsnivået ditt, og spillet tilpasser seg deg mellom hver kamp. Sist ute i treningskløveret er «replay»-funksjonen, der man kan se opptak av spilte kamper.

Det er fremdeles imponerende hvor mye arbeid Blizzard har lagt inn i å gjøre spillet oversiktlig fra et estetisk standpunkt. Selv om kampene ofte flommer over av enheter, mister du aldri oversikten på grunn av fargekluster, men heller på grunn av egen inkompetanse. Heart of the Swarm er også veldig snill når det kommer til maskinvarekrav – min noe aldrende testrigg kjører spillet glatt på høyeste innstilling, og sett bort fra noen småhikk i kampanjedelen fortoner det hele seg smertefritt.

Konklusjon

Med StarCraft II: Heart of the Swarm fortsetter Blizzard sin tilsynelatende endeløse strøm av blankpolerte spillutgivelser. Kampanjedelen strekker seg lett inn i et tosifret antall timer, og Kerrigans hevntokt byr på en minst like variert opplevelse som forgjengeren. Denne gangen trekkes det dog flere inspirasjoner fra action-rollespill enn tidligere, noe som er med på å distansere utvidelsespakken fra sin forgjenger på finurlig vis.

Rynker du som meg litt på nesen av Blizzards bombastiske plot, samt dvaske fantasy-manus, blir du neppe overbevist av forsøket denne gangen heller. Dyktig stemmeskuespill kan ikke veie opp for floskler og klisjeer, selv om det her og der dukker opp et par humreverdige småkommentarer. Storslagne øyeblikk står likevel i kø for å imponere, med en gjennomført stil, umåtelig pene mellomsekvenser og ypperlig orkestral musikk.

Nettspilldelen har fått en god overhaling, og nye enheter og ferdigheter gjør mye for å krydre det tre år gamle grunnlaget. Balansen virker å være god, i hvert fall på mitt ferdighetsnivå, men Blizzard kommer nok tradisjon tro til å tette balansehull når de dukker opp.

Selv med noen innvendinger er det ingen tvil om at Heart of the Swarm gjør sitt for å holde StarCraft II sittende sanntidsstrategitronen. Et blankpolert rammeverk gjør det lettere enn noen gang for taktikknysgjerrige å delta på moroa, men er du helt fersk kan det være vanskelig å finne noen på ditt nivå om en ikke trener seg opp.

StarCraft II: Heart of the Swarm er vel verdt den lange ventetiden, og demonstrerer Blizzards hang til å polere noe til det ytterste. Hver stund med Kerrigans romeventyr er verdt å oppleve, og hver konkurransekamp byr på intens spenning. Så får jeg bare håpe at jeg finner ledige stunder til å ta et slag i ny og ne frem mot trilogiens avsluttende kapittel.

Alle skjermbildene i saken er tatt av anmelder, med unntak av toppbildet.