Tro det eller ei, men som spillanmelder har du sjelden tid til å dedikere seg til ett spill over lengre tid. En hopper fra det ene til det andre så fort som mulig, og skal du ha sjans på å henge med på notene bør du ha et fleksibelt tidsskjema.
Dette gjør at det ofte blir vanskelig å følge slike spill som StarCraft II: Wings of Liberty over lengre tid. Faktisk er det nå litt over to år siden jeg sist satte meg ned for å banke gørra ut av romvesener av ymse slag med min «race of choice» – terran.
Med dette i tankene blir det muligens lettere å forstå hvorfor jeg har både gruet og gledet meg til utvidelsespakken, StarCraft II: Heart of the Swarm. Et slikt konkurransedrevet turneringsspill som dette står nemlig aldri på stedet hvil, og har du tatt deg en slik durabelig pause som meg har du mye å innhente.
Om du da ikke først og fremst er ute etter å spille den intrigespekkede historiebiten, selvfølgelig.
Hjerte og smerte
Er det én ting du kan stole på med Blizzards strategispill er det nemlig at det diskes opp med en fyldig enspillerdel. Tråden plukkes opp bare tre uker etter Wings of Liberty, der terran-helten Jim Raynor maktet å fjerne mye av romvesenslammet fra zergdronningen Sarah Kerrigan. Dama vil dog ikke la seg styre, og etter en uheldig hendelse tidlig i spillet legger hun ut på hevntokt igjen – målet er å knerte terran-leder Arcturus Mengsk.
Blizzard viste med Wings of Liberty at de er mestere på å skildre storslagne øyeblikk, men at det å være subtil er en vanskeligere oppgave. Dette mønsteret gjentar seg i Heart of the Swarm, med overdøvende mellomsekvenser, herlig orkestrering og et rikt univers som på tross av tydelige inspirasjonskilder har sin helt egne identitet.
Manuset er om lag like kleint som forgjengeren, og er stappet full av klisjeer og floskler. Blizzard gjør mye for å hamre inn overflatetematikk uten å kunne by på noen form for refleksjon. Sarah Kerrigan veksler for eksempel mellom å være en tragedieheltinne som har tapt alt, og en illsint hevnjager som slakter seg en vei mot målet.
Mellom oppdragene kan du rådføre deg med dine medsammensvorne og undersotter, med fyllsamtaler som bygger ut historien. Enkelte av disse figurene utmerker seg mer enn andre, slik som StarCraft: Brood War-figuren Alexei Stukov. Fans av den gamle tilleggspakken vil nok også plukke opp et par andre referanse i løpet av historien, til stor forskjell fra hvordan Wings of Liberty så å si nesten ikke tok opp de gamle begivenhetene i det hele tatt.
I tillegg ligger det en halvbakt romanse mellom Raynor og Kerrigan til bunn for det hele, uten at dette utdypes mer enn i et par linjer. Ikke særlig spennende.
Godt og blandet
Selv om historien knapt er mer enn middelmådig, skinner spillstrukturen godt gjennom. Med Heart of the Swarm beviser Blizzard også at de ikke er i nærheten av å være tom for spennende idéer som piffer opp den trauste sanntidsstrategiformelen.
Så å si hvert eneste oppdrag byr på en eller annen form for gimmick, på samme måte som i forgjengeren, Wings of Liberty. På din ferd gjennom galaksen opplever du alt fra trauste basebygging- og forsvarsoppdrag, til enkeltpersonføring og taktisk utmanøvrering.
Essensen handler til en hver tid om basebygging eller enhetsstyring, men i hvert oppdrag slenges det på en ukjent variabel som piffer opp det hele. Litt sent ut i spillet må du for eksempel bruke en gruppe med spesialenheter for å felle et kraftskjold, noe som gir deg fem minutter med tumletid fra hovedbasen din før skjoldet aktiveres igjen.
Et annet oppdrag setter deg i rollen som matmor til et halvsovende gigantbeist – du må jakte ned og samle inn omkringliggende kjøttressurser og skuffe det inn i svelget på utysket. Utfordringen her ligger i en konkurrerende gjeng med matjaktere som vil gjøre alt for å stikke kjepper i hjulene dine.
Rosinen i pølsa denne gangen er dog de overraskende sjefskampene. Her må du sjonglere Kerrigans ferdigheter flittig. Mye avhenger av reaksjonsevne, og du må hoppe unna i siste liten, og lese angrepsmønstre i kamper som minner mer om Diablo-serien enn StarCraft. De er ikke hundre prosent smidige, men fungerer godt nok.
Ikke alt er like spennende, og særlig det aller siste oppdraget oppleves som et antiklimaks uten den store futten. Utfordringene står heller ikke i kø, og med mindre du velger noe mer hardbarka enn «Normal» ser du neppe tapsskjermen i det hele tatt.
Detaljstyring og evolusjon
Veteraner som kom seg gjennom Wings of Liberty husker sikkert hvordan man kunne peke og klikke i krigsskipet Hyperion, og utforske alt fra barområdet til mekanikerkjelleren. Man kunne sågar ta et slag på arkademaskinen kalt The Lost Viking om man følte for det.
Heart of the Swarms tilsvarende område mellom oppdrag er litt mindre innholdsrik, men byr likevel på en del detaljstyring. Ikke minst kan du velge Kerrigans ferdigheter fra et talenttre. Her har du totalt tre kolonner med syv valg – noen er aktive ferdigheter, slik som dødelige Kinetic Blast, mens andre er passive, slik som Zergling Reconstitution som gjenoppliver avdøde kravledyr med faste mellomrom. Erfaringsnivå opparbeides ved å fullføre kampanjeoppdragene, men du kan også sanke ekstra nivå ved å gjennomføre ekstraoppgaver i oppdragene.
I tillegg kan Kerrigan krabbe ned til Abathur, zergrasens svar på Victor Frankenstein. Her kan man aktivere minioppdrag som viser to potensielle evolusjonsmuligheter for enkelte enheter. For eksempel kan zerglingene velge mellom å få insektslignende vinger til å fly opp klipper, eller å klekke i kull på tre i stedet for to. Disse korte oppdragene fungerer som opplæringsdeler, og gir dermed innsit i hvordan evolusjonsmulighetene kan brukes i praksis. I tillegg kan man fritt velge én av tre spesialiseringer per zergenhet.
Finjusteringer som dette er med på å gjøre spillopplevelsen av Heart of the Swarms enspillerdel mer personlig. At man kan velge mellom slike ferdigheter selv er et spennende tiltak, men etter å ha blitt skjemt bort i Wings of Liberty savner jeg flere ting å pusle med mellom oppdragene.
