Det skorter ikke på spennende merkevarer i Nintendos portefølje, og når det ikke er Mario, Donkey Kong eller Zelda som svinger seg på dansegulvet, bys raringer som Kirby, Samus og Yoshi mer enn gjerne opp til dans. En sjelden gang dukker også Captain Olimar opp.
Som representant for det som utvilsomt er blant selskapets mest særegne serier, Pikmin, har den stutte romfareren blitt et kjent ansikt for alle som liker strategi og slåssing. Mye av det samme gjelder fortsatt, også nå som Pikmin 4 har blitt sluppet, ti år etter forrige hovedspill i serien.
Vi har brukt de siste par sommerkveldene på å raske med oss biljardkuler, badeender og bananer, og vi har latt oss begeistre for den svært enkle og tilgjengelige moroa spillet har å by på.
Dønn sjarmerende redningsoppdrag
Handlingen finner nok en gang sted på planeten PNF-404, et sted som er ganske likt vår egen klode. Denne gangen har Captain Olimar forvillet seg i et fjernt hjørne av dette mystiske universet, og som medlem av en redningspatrulje blir man sendt ut på oppdrag for å finne ut nøyaktig hva som har skjedd.
Underveis snubler man over forliste lagmedlemmer, skatter og skapninger, som alle er med på å hjelpe deg på veien videre.
Selve ordet «pikmin» refererer til ørsmå, fargerike vesen som befolker planeten, og disse er nøkkelen til å hamle opp med spillets mange utfordringer. Alene har man nemlig ikke all verden å stille opp med, men ved å adoptere og kommandere disse yndige skapningene kan man utrette de største underverker.
De kan blant annet sendes av gårde for å angripe ondsinnede beist, sanke ressurser, bryte ned barrierer og mye, mye mer – se for deg StarCraft, tilpasset oss som virkelig ikke utstår «real time strategy».
Etter hvert som man oppgraderer romskipet sitt og finner større og større skatter kan man kontrollere flere pikmin av gangen, og mot slutten av spillet styrer man opp mot 100 unike skapninger samtidig. Heldigvis er de feaktige skapningene lydige av natur, og den kunstige intelligensen gjør også sjeldent feil – selv om det er unntak som bekrefter regelen.
Det blir likevel litt kaotisk i perioder, og spillet kunne godt håndtert kamper og sjefsfiender på en langt bedre måte. Slik det er nå er kampsystemet fryktelig ubalansert: De minste fiendene knerter man gjerne på et par sekunder uten at de rekker å ta til motmæle, mens de fleste store fiender haler ut kampene i flere klønete minutter hvor pikmin flyr fram og tilbake på skjermen.
Spillet legger delvis opp til at man må tenke taktisk når man velger hvilke medhjelpere man tar med seg i striden, men selv når alt går bra preges kampene av en del stress og knappemosing.
Fargesprakende ærefrykt
Da er det å utforske PNF-404 og sanke skatter en langt mer givende affære. Universet er tydelig inspirert av jordkloden, bare at figurene man styrer er på størrelse med maur. Dette betyr at man vandrer hvileløst gjennom blomsterbed, oppvaskkummer og sandslott, mens man luker ugress, knuffer borti papirposer og snubler over forvokste badeender.
Hovedpersonene har et ærefryktig forhold til alt de ser og oppdager rundt omkring i universet, og det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av hvordan de med store øyne omfavner det vi ser på som dagligdagse gjenstander. Et kompass blir for eksempel til «Director of Destiny»; en vannskål er like stort som et svømmebasseng for redningspatruljen; og et eple omtales som en «Insect Condo».
Også når man utforsker kommer pikmin svært godt til nytte, og spillet gjør en god jobb med å gi de forskjellige variantene litt av hvert å jobbe med.
Pikmin kommer nemlig i flere farger, og disse har naturlig nok hver sine unike egenskaper. Den vanligste typen er de røde som tåler ild, mens man senere oppdager både blå, rosa og gule kre. De blå kan dykke under vann, de rosa kan fly, mens de gule tåler elektrisitet og graver fortere enn andre typer.
Det er også en rekke andre varianter å oppdage, og nytt i dette spillet er pikmin som blant annet kan fryse ting til is og pikmin som kan gløde i mørket. Hver for seg er det kanskje ikke alle verden å skryte av, men når man ser alle de unike sortene over ett er det brått mange forskjellige verktøy man har til rådighet.
Dette kommer godt med utover i spillet, hvor man gjerne må kombinere flere skapninger om hverandre for å få tak i de mest praktfulle kostbarhetene.
Pikmins beste venn
Andre ting som er nytt i Pikmin 4 er muligheten til å kontrollere og ri på en forvokst hund ved navn Oatchi. Han er en trofast medhjelper fra start til slutt, og gjør mye for å effektivisere skattejakten – ikke bare lar han deg bevege deg fortere og bære tyngre gjenstander, men han gjør det også lettere å ha kontroll på det stadig voksende antallet pikmin.
Oatchi gir også spillet en helt ny form for progresjon, ved at man med jevne mellomrom kan oppgradere den firbeinte med nye evner og egenskaper. Etter hvert kan han for eksempel lære seg å svømme, noe som åpner opp helt nye måter å utforske på.
Ellers kan man nå også driste seg ut av romskipet sitt på nattestid for å skaffe til veie svært sjeldne ingredienser, mens en helt ny modus lar deg utfordre andre figurer i kamper om å samle flest mulig skatter innenfor en viss tidsfrist.
Ingen av nyhetene er revolusjonerende i og for seg selv, og mangelen på reelle flerspillermuligheter er litt skuffende, men dette hindrer ikke Pikmin 4 fra å være skikkelig, skikkelig trivelig store deler av tiden.
Konklusjon
Pikmin 4 er dønn sjarmerende og lekent fra start til slutt. De enkle strategielementene gjør at selv den mest uerfarne taktiker kan delegere ansvar, sanke skatter og sende skapninger i krigen med et smil om munnen.
Opplevelsen kan bli litt i overkant kaotisk i perioder, og jeg skulle gjerne sett enda litt mer variasjon i både oppdrag, utfordringer og nivådesign utover i spillet. Likevel er det mye å oppdage og leke seg med her, og universet er både spennende og fargerikt på sin egen besynderlige måte.
Alt i alt er det vanskelig å finne veldig mye negativt å si om spillet, og alle som ikke hæler StarCraft kan trygt se på dette som et trygt og koselig alternativ.
Pikmin 4 er tilgjengelig på Nintendo Switch (testet).
