Guttedrømmen er gått i oppfyllelse. Den drømmen som bærer med seg bilder av kilometerlange stjerneskip, prinsesser med kanelbollesveis, jetjagere som hyler gjennom stratosfæren mens laserskuddene spraker fiolett og glødende lyssverd braker sammen i en krig som sluker en hel galakse. Det er sterke saker, vi vet – bilder og lyder som har hjernevasket en hel generasjon, og som sørger for en konstant strøm med dineros inn på kontoen til George Lucas. Bare lyden av Darth Vaders astma er nok til å sende millioner av mennesker til kinokøene.
Han er ikke lenger Solo
Opp gjennom årene har det derfor blitt utgitt en god del Star Wars-spill innenfor de fleste sjangere (strategi, simulator, førstepersonsskyter, rollespill). Det første arkadespillet kom i 1984 og brukte nydelig, iskald vektorgrafikk for å tegne opp Dødsstjernen, Tie-fightere og stjerneprikker. Det foreløpig siste er Star Wars: Battlefront, og utviklerne er heller ikke i dag redde for å ta i bruk det mest spennende av moderne spillteknologi; vi snakker selvfølgelig om Xbox Live. Trenden begynte så vidt med Counter-Strike på Xbox i vinter, og nå får vi endelig smake den samme delikatessen som PC-eiere har mesket seg med i årevis. Star Wars: Battlefront er noe så sjeldent som et massivt onlinekrigsspill i Battlefield 1942-tradisjonen.
Et massivt onlinekrigsspill forsøker å etterligne kamper mellom større hærstyrker over utstrakte områder. Alle de seks Star Wars-filmene inneholder store slagscener. Det er disse som er hele spillet og som danner grunnlag for de 16 brettene hvor deltakerne får velge mellom ulike soldattyper, og til og med sette seg i førersetet på rullende og flygende kjøretøy. Det er plass til fire hundre enheter på slagmarken - i Xbox-versjonen av Star Wars: Battlefronts kan opp til 16 spillere delta, mens programvaren fyller inn de resterende tre hundre og åttifire soldatene med datastyrte figurer.
Målet er å gi spilleren følelsen av å delta i kamper i virkelig stor skala. For det første betyr det større rom for samspill. For det andre gir det kanskje også bedre plass for imponerende enkeltprestasjoner (en skikkelig god spiller kan faktisk snu en hel minikrig til sitt lags fordel). For det tredje blir det fryktelig mye action, i dette tilfellet mange og store eksplosjoner hvor stormtropper flyr og laserstråler hviner rundt ørene. Herlig.
På hvert brett finnes det et antall kontrollpunkter. Disse er enten markert med rødt, grønt eller hvitt for å indikere hvilken fraksjon de tilhører – eller om de er nøytrale. Målet med kampen er å vinne alle kontrollpunktene eller å drepe absolutt alle fiendeenhetene. Når man dør kan man velge å bli utplassert igjen på et av punktene laget ditt kontrollerer. Slik fungerer de som brohoder inn i fiendeland. Hvert lag begynner som sagt med 200 enheter, men i det øyeblikket en av fraksjonene styrer over halvparten av punktene mister motstanderne sjansen til å fylle på med forsterkninger. For å erobre et punkt må man eliminere (les slakte) alle fiender i nærheten og beholde dominans over området lenge nok til at fargemåleren tømmes og fylles på nytt med din lagfarge. Enkelt, greit og ganske nervepirrende.
