Det er over to år siden Star Wars: The Force Unleashed kom på markedet. Dette var et spill som tok et litt unikt utgangspunkt i George Lucas’ galakse. Istedenfor å følge de godes kamp mot det onde, startet vi som lærlingen til selveste Darth Vader. Historien i spillet ble imidlertid ikke helt som ventet, noe som legger til rette for en spennende utvikling i The Force Unleashed II. Nå var da også det første spillet det raskestselgende med Star Wars-merkelappen noensinne. Da er det ikke rart LucasArts gir oss en oppfølger, og legger opp til et tredje spill i samme slengen. Dette har nemlig blitt en knallsterk merkevare.
Ikke helt på egne bein
Da er det synd at det andre spillet i serien gir et inntrykk av å være en feit og god utvidelsespakke fremfor et helt eget spill. Likhetstrekkene med det første spillet er nemlig slående, og jeg kan ikke si meg helt fornøyd med hvordan man øyensynlig har kastet evolusjonen i serien ut av vinduet. Med unntak av nye brett, oppgradert grafikk, og et par nye angrep og fiender, er det ikke veldig mye som føles duggfriskt i The Force Unleashed II. Neida, dette er mer av det samme hele veien gjennom, noe som selvsagt også borger for god underholdning.
Historien starter rundt et halvår etter hendelsene i det første The Force Unleashed, og ett år før filmen A New Hope. Vi spiller fortsatt Starkiller, eller gjør vi virkelig det? Eventyret starter nemlig på kloneplaneten Kamino, og det er mye som er uklart rundt Starkillers egentlige identitet. Den overhengende historien har en sterkere ”Star Wars-følelse” enn forrige spill, men samtidig er man også veldig liberal med å kopiere en del fra filmer som er nærliggende på historielinja. Prisen for det er at man trår opp gamle stier om igjen (Det er for øvrig verdt å merke seg at du bør ha spilt det første spillet hvis du vil ha fullt utbytte av historien).
Historien forsøker å være storslagen og mørk, men den ødelegges litt av et altfor skarpt fokus på Starkillers jentevenn, Juno. Igjen kan vi trekke linjer til filmenes verden, der Lucas vier veldig mye oppmerksomhet til forholdet mellom Anakin Skywalker og Dronning Amidala. I The Force Unleashed II er imidlertid ikke dette en konfliktfylt symbiose med mye dialog, Starkiller fremstilles som en desperat og forvirret mann blendet av kjærlighet, en fyr som gir blaffen i alt rundt seg. Slike typer er det vanskelig å få noe særlig sympati med.
Starkiller er til gjengjeld en supermann når det kommer til kamper, og det er jo først og fremst actionsekvensene vi ser frem til i denne typen spill. Kombinasjonen av lyssverdangrep og bruken av Kraften gir Star Wars-fans som meg gåsehud. Herre min hatt hvor herlig det er å sende fiender veggimellom, og knuse romskip som passerer i lufta over deg. Det er ingen tvil om at du føler deg meget mektig i Starkillers sko. Problemet er at vi har smakt på denne følelsen tidligere, og vil ha mer. Der svikter The Force Unleashed II en smule. Selv med nye fiender og brett er det ikke slik at Starkiller har utviklet seg stort, og nyhetene er få når det kommer til angrepsmetoder og scenarioer.
Dualitet
Du kan utvikle begge aspektene ved din offensive kraft. Sverdkrystaller finner du rundt omkring i miljøene, mer eller mindre gjemt. Siden du har to sverd kan krystallkombinasjoner gjøre deg særs mektig. Hva med én krystall som suger livet ut av fiendene dine og én som regenererer kraftpoengene (som brukes til angrep med Kraften) raskere? Da blir du vanskelig å stoppe.
Starkiller tjener også erfaringspoeng for hver bidige fiende som drepes. Disse kan brukes til å oppgradere sverdbruken og alle kraftangrepene. Som regel må du prioritere hvilke angrep du vil bruke mest, og styrke disse. Det er ikke nok poeng til maks på alt! De mest grunnleggende som lyn og dytt er nok evnene de fleste vil fokusere på.
Mot slutten av spillet fikk jeg imidlertid også god bruk for såkalte Jedi Mind tricks, der du lurer opptil flere fiender om gangen til å oppføre seg helt irrasjonelt. Slikt påkaller et fårete glis hos undertegnede, men er også en av bidragsyterne til at denne oppfølgeren føles litt lettere enn storebror. Selv når man starter på nytt med høyere vanskelighetsgrad er det soleklart at The Force Unleashed II ikke er like utfordrende som sin forgjenger – det vil nok skuffe enkelte.
Brettdesignet er for øvrig litt mer vertikalt denne gangen, og flere ganger baserer gameplayet seg på at Starkiller flyr/faller gjennom lufta mens vrakrester og annet søppel kommer farende mot ham. De tradisjonelle brettene er også mer orientert mot bevegelse i høyden, og risikoen for å falle i døden er ofte overhengende. Selv om spillet er ganske kort, oppleves brettene repetitive i sin grunnutforming, og det er synd. Flere av miljøene er nemlig slående detaljrike, men det hjelper lite når du får servert det samme om og om igjen. Plusspoeng deles ut for brett med plattformelementer og gåter, sistnevnte burde det muligens vært enda mer av.
Sett det før
Fiendemøtene er også litt i overkant gjentagende, det blir liksom ikke like spennende som i det første spillet. Jeg synes antall kule fiender har blitt færre, her møter du mest horder av idioter. Ja, når du har spilt en stund vet du nesten hva som venter deg rundt neste sving, og da blir ikke kule kamper noe annet enn et stort plaster på såret.
For kampene er stilige, og de føles litt strammere i sin sammensetning denne gangen. Det er enda mer intuitivt å kombinere Kraften med sverdene, og slik sett har maktfaktoren til vår hovedperson i hvert fall fått seg et lite løft. Du kan også ødelegge mer av miljøene rundt deg mens du slåss, noe som bidrar positivt til kaoset slike gigakamper bør være. Da er det kanskje overflødig å nevne at fysikkmotoren stort sett oppfører seg troverdig, med noen små unntak her og der. Det er spesielt når du aktiverer fantastiske Force Fury, som gir Starkiller superkrefter, at du ser hvor spektakulært The Force Unleashed II kan være.
Jeg vil imidlertid rette en liten pekefinger mot den såkalte kontekstfølsomheten, der objekter som kan brukes ”lyser opp” i miljøet rundt deg. På enkelte kritiske punkter opplevde jeg at det var svært vanskelig å få slike objekter i ”siktet”, noe som ved noen anledninger førte til en unødvendig død. Slikt er intet mindre enn irriterende, spesielt siden du ikke kan hoppe over mellomsekvenser som eventuelt lå i forkant av der du døde.
Tidlig kveld
Når du har kommet deg gjennom den relativt korte enspillerdelen er spillet mer eller mindre over. The Fore Unleashed II har ingen flerspillerdel, og da kan du enten underholde deg selv ved å spille igjennom på nytt på en høyere vanskelighetsgrad eller ta en utfordring. Du har nemlig lokale utfordringer som stort sett går ut på å slakte fiender på tid, for å gjøre deg fortjent til en medalje. Jeg falt ikke pladask, for å si det slik, men det er i hvert fall et slags tidsfordriv om spillhylla er slunken.
Hvis det er ett punkt dette spillet knuser forgjengeren på, er det grafikken. The Force Unleashed II er pent, meget pent. Vi har vært inne på detaljrikdommen og fysikkens til tider utrolige kampeffekter, men også personene i spillet har fått en kraftig oppdatering. Ansiktanimasjonene er meget bra, og teksturbruken i toppklassen. Rent utseendemessig er miljøene også interessante, men på grunn av et vaklende brettdesign blir ikke dette annet enn sminke – en vakker maske. Noen feil er det også å spore, slik som at jeg flere ganger tok Starkiller på fersken i å stå i løse lufta. Så mektig er du vel ikke, kjekken?
Star Wars-spill har også en lang tradisjon for å levere så det holder når det kommer til lydbildet, noe som nok en gang er tilfellet i denne tittelen. Alt av effekter og musikk sitter som støpt, og skaper en atmosfære som hadde vært fraværende uten den glitrende lyden. Stemmeskuespillet er litt mer opp og ned, men noen feilskjær til tross synes jeg skuespillerne gjør en helt kurant jobb. De skulle bare hatt en enda bedre historie å jobbe med!
Konklusjon
Jeg elsker Star Wars, og jeg ble ganske glad i det første The Force Unleashed. Da er det med en liten bismak i munnen jeg konstaterer at LucasArts ikke makter å bygge videre på opplevelsen med The Force Unleashed II. Ja, kampene er kule og sammenskrudde og miljøene pene – men det holder liksom ikke. Dette ligner mer på en omfattende ekstrapakke enn en oppfølger, et slags hvileskjær før det uunngåelige tredjespillet. Vi har sett det aller meste før, og når enspillerdelen er såpass kort holder det ikke helt inn til pallplassering. Potensialet for serien er jo megastort, så vi får bare meditere, vente og håpe på at The Force Unleashed III blir en skikkelig opptur.
