George Lucas gråter
Knights of the Old Republic II innehar utrolige verdener og miljøer som blir glimrende fremstilt gjennom audiovisuell kreativitet. Grafikken er riktignok ikke siste skrik, men fungerer likevel meget godt. Det må dessverre trekkes for noen mindre problemer med enkelte animasjoner, bildeoppdatering under kamp, usynlige vegger og små grafikkhull. Videre skal det også rettes kritikk mot det begrensede ansiktsgalleriet, et faktum som gjør at man innimellom har følelsen av at utrolig mange tvillinger har blitt skilt ved fødselen i galaksen.
Filmsekvensene er av himmelhøy kvalitet, da ikke primært teknisk men uttrykksmessig. Som meg, vil nok herr Lucas få en småfuktig øyekrok hver gang han ser Ebon Hawks eskapader rundt ulike planeter. Ser du bort fra den utveksten rundt din hjerne som kalles kroppen, så vil hele deg blir opplukt av denne stemningsskapende rammen.
Om det øyet får servert er godt, så er ørets rett av gourmetkvalitet. Musikken er prima vare og du må leve lengre enn Yoda for å bli det minste lei av den. Siden et av spillets kjerneområder er dialog, er det av ytterste viktighet at denne i det minste holder mål. Igjen tar Knights of the Old Republic kaka, og gir deg timevis med meningsvekslinger som er troverdige og ikke minst engasjerende. Enkelte hevder at det er ikke kvantitet men kvalitet som teller, men her demonstrerer dialogene begge deler til den store gullmedaljen. En bitteliten skrape i denne medaljen er at man av og til havner i en slags ”dialogloop”, selv om du passer på å ikke repetere de samme spørsmålene.
Spillet kommer uten støtte for flerspiller, og det synes jeg egentlig er like greit. Når man innser hvor stor og mektig enspillerdelen er, ville en arkadeinspirert flerspiller satt en stygg ripe i speederlakken. Noe som kunne vært en ide hadde vært lokal samarbeidsmodus, men mye av spillet handler jo nettopp om din ensomhet. Så alt i alt er dette det nær perfekte enspillerspill med en enorm varighet, og er det noen vits å kludre med det?
Et lite minus er spillets åpenbare likheter med sin forgjenger. Dette gjelder ikke bare lokasjoner og dialoger, men også oppdrag og problemstillinger. På en måte virker dette som et hyggelig gjensyn, men på en annen kan det synes litt repeterende. Som du sikkert vet er det å repetere sjelden gøy, men det finnes unntak. I fare for å tråkke på en liten tå eller to vil jeg si at Knights of the Old Republic II er historiens største unntak, i hvert fall på denne siden av Melkeveien.
Konklusjon
Gled dere, min Jedimenighet! Knights of the Old Republic II innfrir på samtlige punkter. Likheten til forgjengeren blir kanskje til tider litt i overkant, og tar noe av glansen fra spillet. Ellers er det kun små pirkefeil å peke på. Spillet er ren opium, så hvis du går til anskaffelse av dette så kast avtaleboken din og ta ut egenmelding. Er du glad i rollespill, og ikke minst i Star Wars, så er dette ”ditt” spill. Dere andre burde også vurdere en titt, for dette er fortsettelsen på et lite stykke spillhistorie. Du bør forresten ha spilt det første spillet helt igjennom for å få 100 % utbytte av denne smaragden av en oppfølger.
- Always in motion is the future. -- Yoda
