Det er en "eldgammel" stereotyp oppfatning av gamere og såkalte nerder; de elsker alle som én Star Trek. Halvparten vil være Kaptein Kirk, andre beundrer Jean-Luc Picard, mens et fåtall drømmer om Data og Spock. Ok, jeg overdriver. Men det er noe veldig fascinerende med Star Trek. Eventyret over et enormt univers, konfliktene, diplomatiet og ikke minst de mange romskipene. Star Trek: Legacy har et mylder av skip og tonnevis av konflikter – dessverre uteblir eventyrfølelsen, og diplomati kan du se langt etter.
De fem store
Legacy binder alle fem Star Trek-seriene sammen i ett spill, dermed får vi også muligheten til å stifte bedre bekjentskap med de fem kapteinene (Archer, Kirk, Picard, Sisko og Janeway). Historien som binder dem sammen i kronologisk rekkefølge spinner rundt en kvinnelig og seiglivet Vulcan-forsker. Uten å avsløre for mye så kan jeg si at hennes motiver ikke er helt rene, og forskeren blir etter hvert en besettelse for Stjerneflåten. Det er opp til deg som flåteadmiral, og dine kapteiner med sine tidsriktige romskip, å løse mysteriet.
Historien får sin fremdrift gjennom en rekke mellomsekvenser der du kun ser romskip og planeter mens du hører spillkarakterenes stemmer – hvor er folkene? Legacy blir litt upersonlig og kaldt når vi ikke får ansikter vi kan forholde oss til, men det blir samtidig tydelig at skipene er plassert midt i sentrum av dette spillet. Selv om historien er god, er den tidvis full av hull og kan dermed bli litt uforståelig. Det er synd, for det er helt klart at det ligger et sterkt eventyrpotensiale til grunn for det som skjer i denne tittelen.
Du er altså flåteadmiral, og kan ha kommandoen over opp til fire skip samtidig. Du kan enten detaljstyre hvert enkelt selv, eller gi generelle ordrer mens du er i kontroll av for eksempel USS Enterprise. Dine alliertes kunstige intelligens er akseptabel, så en slik taktikk fungerer tilfredsstillende. Når skipene får skade må du imidlertid passe på, for da må reparasjonsingeniørene settes i sving. Disse jobber selvsagt under kampene, men det kan bli et svare strev under tung beskytning. På enkelte brett finnes det verft der du kan fikse dine skip raskt og enkelt, men det bryter selvsagt opp kampene.
Picard & co. hadde sikkert flere år på skolebenken før de var i stand til å ha full kontroll over et skip i Stjerneflåten. Søren, kanskje jeg skulle søkt meg til Akademiet likevel? Tastaturstyringen til PC er nemlig svært knotete og frustrerende, og det blir ikke lettere av at det ikke finnes noe opp eller ned i rommet. Skipenes respons er treg, noe som ikke er rart med tanke på størrelsen, men når du bruker tastatur blir dette ekstra merkbart. På Xbox 360 er det heldigvis noe bedre, og hvis du har en 360-kontroll til PC-en bør du ikke nøle med å bruke den. Legacy er helt tydelig laget som et konsollspill, i hvert fall om man ser på kontrollene.
Skyteglade
I begynnelsen av spillet skal du stort sett gjøre én ting; skyte ned romulanske romskip. Etter hvert blir brettvariasjonen noe større og oppdragene spriker både i form og vanskelighetsgrad. Oppdragene blir imidlertid til tider uklare, noe som fører til mye dødtid og lediggang. Dermed ble jeg aldri helt sugd inn i dette Star Trek-universet, til tross for stilige kampsekvenser. På 360 var faktisk acheivementpoengene en litt større motivasjonsfaktor enn det burde være – konsollversjonen viser seg igjen å være den sterkeste.
Oppdragene er ofte svært lange, og her viser et av spillets største svakheter sitt stygge hode. Lagringssystemet er nemlig helt på trynet, og du kan kun lagre etter fullført oppdrag. Dermed risikerer du å måtte spille flere oppdrag om igjen, noe som er veldig surt hvis du har investert over en time i admiralstolen. Slik omspilling sliter veldig på tålmodigheten og spillets varighet, Legacy er ikke så underholdene at det kan forsvare slike ufrivillige repriser.
Kampene i Legacy er ganske enkle. To typer våpen er normalen, såkalte phaserkanoner og fotontorpedoer. Førstnevnte brukes til å bryte ned fiendens skjold, mens torpedoene fungerer glimrende som et nådestøt. Skipene kan ikke fyre av gårde i alle mulige vinkler, men her er det variasjoner fra modell til modell. Normen er at det er best å angripe fra baugen eller akterut, det bør du tenke på før legger opp din angrepsbane. Siktingen er automatisk, men du skal ha en ganske bra vinkel på fienden før skadeomfanget blir optimalt. Hvorvidt du har et godt tak på slemmingen vises på siktet, og du får også informasjon om det er laser eller torpedoer som har best sjanse til å treffe.
Heldigvis handler ikke dette spillet bare om skyting, selv om det litt for hyppig er tilfellet. Du kan bruke skipene til andre ting også. På ett brett må du skanne fiendtlige installasjoner før du kan angripe, mens du på et annet må sende folk om bord i forsvarsstasjoner for å få en best mulig retrettsjanse. Videre kan du taue vekk skip med din tauestråle, og hvis du er i trøbbel er det bare å fyre skipet opp i warpfart – da kan du stikke fra en hver trussel. Warp er egentlig et litt billig triks, siden du hele tiden har en nødutgang fra kamper. Da trenger du egentlig ikke tenke mer taktikk en enn amatørgerilja; angrep og retrett er suksessoppskriften.
Handlekurv
Når du får suksess, får du også godt betalt. Kommandopoeng blir fordelt etter hvert oppdrag, og her blir du belønnet for ødeleggelse og oppdragslydighet. Disse poengene brukes til å oppgradere flåten, noe som er helt nødvendig ettersom tidsepokene skifter relativt ofte. Det nytter nemlig ikke å komme med gamle skip i en ny epoke, da kan det raskt bli slakt. Skipskjøp er en spennende side ved Legacy, og det er deilig å kunne komponere sin egen flåte – selv om den bare kan bestå av fire skip. Husk at å variere skipstypene litt, hvis du bare velger de største og tyngste kan flåten din bli litt baktung.
Visuelt sett er det skipene som imponerer mest i Legacy, og Star Trek-fans vil utvilsomt få tårer i øynene og noe hardt i buksa av detaljnivået på farkostene. Her virker alt å være riktig gjengitt, fra motorlyd til antall vinduer på dekk fem. Miljøene er kanskje ikke like imponerende, og om du kommer borti en planet vil du få kraftige latterkramper. De er nemlig nesten på samme størrelse som skipene dine, noe som umiddelbart ødelegger følelsen av at du faktisk er i rommet. Om du skulle være så uheldig å kollidere med en miniplanet eller et annet skip, frykt ikke. Alt i universet er nemlig laget av gummi, så objekter bare spretter fra hverandre uten skade.
Eksplosjonene er heller ikke noe å rope hurra på, og på romstasjoner og større skip ser det rett og slett stygt ut. De bryter sammen som et pepperkakehus som har havnet under hammeren – lite actionpreget, med andre ord. De småkjipe mellomsekvensene har jeg nevnt, men ikke det faktum at fienden kan fortsette å angripe deg mens du hører på to tørrpinner snakke. De gjør ingen skade, men det hjelper lite når du har ti romulanske skip rundt deg etter at filmsnutten er ferdig. Da er nemlig du også ferdig.
Ørene får heldigvis litt mer å glede seg over i denne tittelen. Musikken er glimrende og av den pompøse typen vi kjenner så godt fra TV-seriene. Stemmegivningen fra kapteinene fungerer også fint, selv om ikke alle virker like engasjerte når de forteller sine historier. Lydeffektene under kamp er helt herlige. Alt fra eksplosjoner til lyden på tauestrålen høres helt autentiske ut, og det er viktig når vi snakker om Star Trek.
Du kan spille Legacy over nett både på PC og Xbox 360, da enten i lagmodusen eller i kamp én mot én. Dette er grei underholdning, og spillet flyter veldig bra. Dessverre er moroa over alt for raskt, og det blir en turbomodus uten sjarm. Dessuten er bruken av warpmotoren alt for utstrakt, og en katt og mus-jakt gjennom rommet er faktisk ikke så underholdende som det kan høres ut som. Du kan også spille "skirmish" lokalt, men igjen er modusene litt for veike til at det blir spesielt hyggelig – da lønner det seg å holde seg til kampanjemodusen.
Konklusjon
Det virker som om utvikler Mad Doc måtte gi fra seg Star Trek: Legacy litt for tidlig. Lagringsfunksjonen er helt hinsides all fornuft, mens styringen ikke holder mål i PC-versjonen. Brettvariasjonen er grei nok, men flere av oppdragene er for enkle i oppbyggingen til å virkelig engasjere en admiralspire. En sjelden gang er det likevel perioder hvor du virkelig føler at du har kontroll over Stjerneflåtens stolteste kampgruppe, og det er herlig med en knusende seier over blodtørstige slemminger. Vi er i 2007, og vi kryper hele tiden nærmere "fremtiden" og USS Enterprises eksistens. Da må man kunne forvente mer av et spill som baserer seg på disse glimrende TV-seriene.
