Nostalgien har alltid vært sterk hos Nintendo, men i nyere tid har den praktisk talt eksplodert. Wii-ens allerede fullstappede Virtual Console bringer stadig eldre titler til yngre gamere, og 3DS-en står klar for å gjøre det samme. I Star Fox 64 3D har Nintendo nok en gang pustet liv i et gammelt spill, med frisk grafikk og utbedret flerspiller. Men som helhet føles spillet tynt og innholdsløst.
Star Fox 64 var i sin tid et av Nintendos bestselgende spill, så det gir mening at de ønsker å bringe serien tilbake til moderne konsoller. Jeg synes allikevel det er merkelig at Nintendo ikke velger å skape et nytt spill i Star Fox-serien fremfor å oppgradere et gammelt et. Star Fox Command kom ut i 2006 og åpnet muligheten for flere spill i serien, en mulighet Nintendo ikke velger å benytte seg av.
Tapre dyr i romjagere
Historien er en gammel en som de fleste av oss burde være godt kjent med allerede: den onde apekatten Andross står på randen til å erobre solsystemet Lylat, og leiesoldatene i Team Star Fox, ført an av reven Fox McCloud, blir tilkalt for å redde dagen. Nevnte jeg forresten at alle karakterene i spillet er antropomorfiske dyr? Med på laget er falken Falco Lombardi, haren Peppy Hare og padda Slippy Toad. Nintendo var tydeligvis ikke særlig kreative når det gjaldt navn på den tiden.
Q-Games og Nintendo EAD har gjort et godt arbeide med å gjenskape enspillerdelen til denne 14 år gamle perlen. Fox McClouds Arwing, en høyteknologisk romjager utstyrt med bomber og laserkanoner, er låst til et fastsatt framoverrettet flymønster og det er opp til deg å skyte ned så mange fiender som overhodet mulig fra start til slutt. Hvert oppdrag kulminerer som regel i en kamp mot en større fiende. Disse utspiller seg enten innenfor avgrensede områder, såkalt «all range mode», eller i på-skinne-sekvenser som det forøvrige oppdraget.
Oppdragene er alle unike og varierte i seg selv, og du får sprenge store romskip, utkjempe dristige luftkamper i verdensrommet, frigjøre invaderte planeter, ødelegge biologiske våpen og (hvis du er heldig) bekjempe en gigantisk flyvende hjerne. Spillet har mye sjarm og selvreflekterende humor, men enspillerdelen er litt for kort til å virkelig gjøre et solid inntrykk. Det hele er moro så lenge det varer, men det kan være over på så lite som to timer. Det passer kanskje for barn, men de av oss som leter etter en lengre spillopplevelse kan bli skuffet ved første gjennomspilling.
Man må altså spille gjennom spillet flere ganger for å kunne oppleve alt. Selv om man bare skal spille gjennom syv enkeltoppdrag finnes det flere ruter å følge gjennom Lylat-systemet. Dessverre får man veldig sjeldent noen indikator på hva man skal gjøre for å kunne aktivere de alternative rutene til Andross’ skjulested, planeten Venom.
I noen oppdrag er kriteriet så enkelt som å skyte ned flest mulig fiendtlige skip, eller bekjempe en motstander innenfor en viss tidsramme. I andre oppdrag må du ødelegge eller fly gjennom et bestemt sett hindringer. Dette var noe vi aksepterte en gang på 90-tallet, men ettersom tidene har forandret seg fremstår det hele som en begredelig måte å forlenge spillbarheten på. De alternative oppdragene er også vanskeligere og lengre enn standardoppdragene og gjør at spillet føles vattert og unødvendig forlenget.
God overhaling av kontroll og grafikk
Spillet føles til tross umåtelig godt å spille, og jeg synes oppdragsstrukturen passer godt til en håndholdt konsoll. Den gode spillfølelsen hjelpes fram av et intuitivt kontrolloppsett, og spillet føles akkurat som den gamle klassikeren vi alle husker fra 1997. 3DS-en styreskive er en kjempefin substitutt for den gamle styrespaken, men det er ikke like enkelt å utføre en rullemanøver med skulderknappene. De føles litt lite responsive, men dette virker mer som dårlig maskinvaredesign enn dårlig spilldesign.
Du kan også supplere kontrollsystemet ved å ta i bruk 3DS-ens innebygde gyroskop, men fordi du bør holde maskinen i en gitt posisjon for å kunne ta i bruk spillets 3D-effekt, er det lite vits i å bruke det. Det virker litt som om utviklerne har slengt inn gyro-kontroll kun fordi muligheten til å bruke den er der.
Det som har fått den desidert største overhalingen i Star Fox 64 3D er grafikkmotoren, med langt forbedrede teksturer fra det vi så på 90-tallet. Dette er spesielt synlig på planetene Zoness og Solar, der oppdragene utspiller seg over vann og lava respektivt. Det skitne og forurensede vannet på Zoness praktisk talt syder ut fra skjermen, og den dunkle lyssettingen fungerer som en god kontrast til Fox’ blankpolerte Arwing.
Solars lavahav, som står i fare for å overopphete Arwing-en hvis man kommer for nærme, bobler og eksploderer med en indre glød som nesten får deg til å svette. Fargene i spillet fremstår også som langt sterkere enn tidligere, som gjør at man bedre får med seg de detaljerte omgivelsene.
Flyten i spillet blir heller aldri ødelagt av hakking og dårlig bildefrekvens. Selv med 3D-effekten på full styrke går spillet like mykt som et stykke silke over et nybarbert kvinnebein. Jeg er fortsatt ikke fullstendig solgt på dette med 3D-spilling, da det ikke føles som mer enn en gimmik. Star Fox 64 3D gjør aldri noe særlig ut av 3D-effekten, og det er til tider enda vanskeligere å bedømme avstander innover i spillrommet med denne effekten skrudd på.
Tynn, men morsom flerspiller
Q Games har spritet opp spillets flerspillerdel for de som går lei enspilleren, og den er langt morsommere å spille enn tidligere, takket være den forbedrede grafikken. Flerspillerdelen i det originale Star Fox 64 var plaget av dårlig sikt på grunn av manglende grafisk kraft. Med 3DS-en blir ikke dette noe problem lenger, noe som lar deg nyte arbeidet som designere har lagt inn for å skape nivåer med generiske navn som «City», «Volcano» og «Meteo». I motsetning til enspilleren, der du utfører ulike oppdrag, skal du her kjempe luftkamper mot opp til tre andre motstandere, med det mål å få flest poeng. Også her komner spillet til kort, til tross for at grafikken gjør det hele pent og oversiktlig å se på.
Det er ikke mulig å spille Star Fox 64 3D online mot andre spillere, så om du ikke har venner med 3DS-er er det synd for deg. Spillet støtter heldigvis Download Play-funksjonen, så det trengs bare én utgave av spillet for at flere skal kunne spille det. Q Games er tydelig inspirert av Mario Kart når de har lagt til spesielle oppgraderinger i form av kamuflasjeenheter, nye smartbomber og diverse andre godsaker som kan gjøre livet surt for motstanderen.
Problemet blir dessverre som med mange andre Nintendo-spill som utgis på nytt: for lite variasjon for en moderne spiller. Vi brukte flere timer på å skyte hverandre ned på de samme planetene i 1997, men i 2011 krever vi mer. Det er moro i kanskje en halvtimes tid, før man begynner å se seg om etter andre spill å spille sammen.
Konklusjon
Star Fox 64 3D blir til syvende og sist en opplevelse som spiller for mye på nostalgi, og føles som et bein uten særlig mye kjøtt på. Enspillerdelen kan være over på ca to timer, og hvis du ikke gidder å spille gjennom på nytt kommer du til å føle deg lurt. Nye ruter å reise gjennom solsystemet gjør spillopplevelsen mer variert, men du får aldri vite hvordan du får tilgang til disse. Det sliter på tålmodigheten å spille gjennom samme oppdraget gjentatte ganger for å finne «riktig» løsning.
Selve spillfølelsen er god, takket være stram kontroll og pen grafikk. Du kommer aldri til å slite med at spillet feiltolker hva du vil gjøre, eller at spillflyten ødelegges av grafiske feil. Dette er spesielt viktig i flerspillerdelen, der intense luftkamper mot kompisene krever responsiv kontroll og god bildefrekvens. Jeg forstår likevel ikke hvorfor 3DS-ens gyroskop kan brukes til å styre spillet med, da du må holde spillet i ro for å få optimal 3D.
For de av oss som spilte Star Fox 64 på 90-tallet blir dette et gledelig gjensyn de første par timene, før følelsen av stagnering sakte setter inn. Bortsett fra grafikk, kontrolloppsett og en noe tynn flerspillerdel er det lite av originalen som faktisk har blitt oppdatert. Fox er fortsatt lederen, Peppy er fortsatt gammel, Falco er fortsatt en dust og Slippy er fortsatt irriterende!
De yngste av oss ler nok av de morsomme dyrene og kommer sikkert til å få mye glede ut av de ulike nivåene, men for oss godt oppe i 20-årene ute etter litt nostalgi holder det å kjøpe spillet til Virtual Console på Wii. Det ser kanskje ikke like pent ut, men spillet er det samme. Billigere er det også!
