Den 26. april 1986 skjedde en av historiens største ulykker, atomkraftverket Tsjernobyl opplevde en fatal eksplosjon i en av atomkraftverkets reaktorer. Ulykken forårsaket at 400 ganger mengden radioaktivitet fra Hiroshima og Nagasaki-bombene ble spredd utover i atmosfæren og store områder rundt kraftverket. Konsekvensene var mange, blant annet ble området rundt atomkraftverket naturligvis ubeboelig, og attpåtil begynte naturen i nærområdet etter hvert å vise kraftige tegn til mutering.
Bakgrunnsteppet for Stalker-serien er med andre ord høyst realistisk, selv om utviklerne riktignok har tatt en del kunstneriske friheter langs veien. Resultatet er to kjente og kjære spill som, til tross for å være beryktet for sine mange tekniske feil, har fanget oppmerksomheten til mang en spiller rundt om kring i verden. Kombinasjonen av svært spennende omgivelser, stor frihet og en engasjerende historie har gjort Stalker-navnet til noe eget. Med andre ord var det absolutt forhåpninger til tredjemann i rekka, men er eventyret om byen Pripyat på høyde med eventyret om det beryktede atomkraftverket?
Kun for veteraner?
Call of Pripyat setter deg i skoene til Major Alexander Degtyarev, en ukrainsk spion som har fått oppdraget i å undersøke den mislykkede "Operation Fairway". Etter hendelsene Shadow of Chernobyl har nemlig Sovjetunionen bestemt seg for å ødelegge alt av liv i sonen, eller The Zone, området rundt atomkraftverket som okkuperes av alt fra mutanter til ivrige lykkejegere (Stalkere).
For å oppnå dette sender de inn en skvadron av helikoptre som skal mykne opp sonen før hovedtroppen settes inn, men dette går selvsagt ikke som planlagt, samtlige helikoptre krasjer halvveis. Hvorfor er det din jobb å finne ut. En noe amputert og forenklet introduksjon? Vel.
Mer får du nemlig ikke vite før du befinner deg midt i ødemarka med kun noen feltrasjoner og en AK i hendene. Det er tydelig fra start at spillet forutsetter at du er en veteran av serien: Nykommere til serien kommer med andre ord antageligvis til å forstå lite, verken av historien eller det spillmekaniske. Noe jeg tør påstå er en nokså merkelig avgjørelse av utviklerne: Det tok nemlig ikke lang tid før jeg hadde en flokk med villbikkjer glefsende etter skinkene mine, og det var nok ene og alene erfaring fra mine tidligere opphold i sonen som reddet meg fra å bli et festmåltid.
Hadde jeg vært en nykommer til serien, ville jeg antageligvis gitt opp allerede der. Greit nok at Call of Pripyat er en direkte oppfølger til Shadow of Chernobyl, men en liten innføring hadde da ikke skadet?
Omskriving av periodetabellen?
Til dags dato er det få spill som har klart å skape følelsen av en levende verden som fungerer uavhengig av spilleren på samme måte som de første to spillene i Stalker-serien. Hva jeg vil anta er et svært komplisert system av kunstig intelligens, sørget konstant for at hver dag i sonen ikke var helt den samme: Alt fra banditter, mutanter til andre stalkere kunne stadig vekk finne på å angripe hverandre eller alliere seg for å overta felles mål. Hvor sistnevnte var spesielt tilfellet i konfliktbaserte Clear Sky.
Selv om dette riktignok har vært serien sterkeste punkt, har det morsomt nok også vært et av de største problemene. Jeg har nemlig mang en gang opplevd at eksempelvis oppdragsgivere har blitt skutt av banditter mens jeg har vært ute på oppdrag, noe som åpenbart gjør det noe vanskelig å fullføre oppdraget. Og la oss inderlig ikke glemme timevis med venting på forsterkninger i skyttergravene, bare for å oppdage ved retrett at samtlige av dine allierte heller har bestemt seg for å slå opp telt og lage leirbål.
Dette er noe utviklerne etter hvert må ha blitt klar over. Dessverre er løsningen et kjedelig kompromiss: På den ene siden opplevde jeg ikke en eneste gang i Call of Pripyat at verken oppdragsgivere ble skutt eller at forsterkninger brukte timevis på å komme meg til unnsetning. Men på den andre siden, og langt mer vesentlig opplevde jeg ei at stalkere kriget seg i mellom eller gikk på jakt etter mutanter.
Resultatet er altså at mye av magien som kjennetegner Stalker-serien rett og slett er borte.
Sopptur?
At magien mangler, er dessverre noe som egentlig forblir spillets røde tråd. Major Degtyarevs historie er av den kjedelige sorten; både enkelt, banalt og attpåtil svært forutsigbart. Gjennom første halvdel av spillet bygges det veldig opp hvor spennende Pripyat vil være, men det krever selvsagt mye forarbeid å komme seg dit. Dessverre består dette forarbeidet av de nokså monotone sideoppdragene.
Tidligere har sideoppdragene vært koselige og ofte spennende sysler utenom historien. Denne gang settes derimot sideoppdragene i førersetet, ettersom mange av de strengt talt er obligatoriske – man trenger nemlig å samle opp en god slump penger for å reise til Pripyat. Dette er for så vidt noe jeg kunne godtatt, så lenge sideoppdragene hadde vært varierte og spennende, men foruten noen hederlige unntak består mesteparten av ”Hent A, drep B og kom tilbake til C”.
At attpåtil mange av valgmulighetene for hvordan man vil løse oppdragene er borte, hjelper heller ikke; mange av sideoppdragene består eksempelvis av å jakte ned diverse monster-mutanter, som typisk har en eller annen form for svakhet som krever at de drepes på en spesiell måte. Ergo blir man ofte tvunget til å ta en forhåndsvalgt rute, som utløser diverse skriptede hendelser, noe som fjerner mye av frihetsfølelsen fra tidligere.
Det høres kanskje ut som litt sutring, men faktum er at Call of Pripyat føles halvferdig ut: Utviklerne har tydelig tatt kritikken om spillets mange tekniske feil til hjerte, dessverre har de tydeligvis vært såpass opphengt i dette at de har glemt å konsentrere seg som selve innholdet.
I en mørk, skummel skog
Heldigvis er det ikke alt ille, faktisk langt der i fra. Call of Pripyat ville som frittstående spill antageligvis stått godt på egne ben. Det er i lys av sine storebrødre at Call of Pripyat framstår som den puslete bokormen i et selskap av toppidrettsutøvere. Det er dog ikke hvilken som helst bokorm, denne ormen har nemlig lest og sett alt for mye horror. For derom hersker ingen tvil, Call of Pripyat gjør en minst like god jobb som sine brødre i å skremme vettet ut av deg. Mye takket være nykommerne i mutantflokken; dverger med telepatiske evner, zombier som tar kontroll over figuren din, og ikke minst, bikkjer på størrelse med lastebiler.
Lyd og musikk brukes mesterlig for å skape en særdeles guffen stemning; ingenting får nakkehårene til å reise seg som skarpe toner kombinert med tung pusting fra det ukjente. At lys og skygger attpåtil vises uhyggelig naturtro i nattemørket gjør det hele desto bedre, eller strengt talt, desto verre. Kombinasjonen av ekle lyder, skummel belysning og noen jævla skumle monstre kan få enhver skribent til å spontanringe mor i søk etter trøst.
Konklusjon
Call of Pripyat er med andre ord ikke helt enkel å plassere. Spillet er dessverre utvilsomt det svakeste i serien, men det er ikke dermed sagt at det er et dårlig spill. Jeg må si meg nokså skuffet over spillets avmagrede innhold (spillet tar for øvrig maksimalt ti timer fra start til slutt): De nye områdene rundt Pripyat føles folketomme og forlatt, og skattejegere blir nok skuffet over at det verken er noen nye våpen eller rustinger å grave etter heller. På mange måter kan man faktisk si at Call of Pripyat oppleves som en tilleggspakke som ikke legger til noe. Når det er sagt dog, Call of Pripyat ivaretar om ikke annet den unike stemningen som virkelig kjennetegner Stalker-serien.
I en perfekt verden hadde neste spill i serien kombinert innholdet og historien fra Shadow of Chernobyl og Clear Sky, men med poleringen fra Call of Pripyat.
Jeg klarer dessverre ikke å se hvorfor jeg skal anbefale spillet til ferske stalkere, ettersom de to forgjengere utvilsomt er bedre spill. Erfarne stalkere bør derimot unne seg nok en tur til sonen. Call of Pripyat nøster nemlig opp veldig mange av spillets tråder, og gir svar på en hel del spørsmål som har blitt hengende i luften fra forrige spill. Noe som for øvrig er nok en grunn til at ferskinger bør starte på Shadow of Chernobyl og Clear Sky, spilt alene gir Call of Pripyat nemlig ingen mening.
