Linselus
Utvikleren av Stalingrad har lagt vekt på at de ulike enheters synsfelt skal være av stor strategisk betydning. Tyske stridvogner kan for eksempel se lengre enn de sovjetiske. Dette kommer av at aksemakten hadde mye bedre teknologi når det gjaldt det optiske, derunder kikkerter. De fleste enheter kan ta i bruk kikkerter, men da snevres synsfeltet kraftig inn. Synsfelt er i utgangspunktet en god detalj i et strategispill, ingen tvil om det. Dessverre er det slik at man ikke føler viktigheten av dette når spillet raser på sitt verste, alle mann i angrep er nesten utelukkende en god løsning.
Stalingrad sin grafikk bygger på en modifisert versjon av den velskjent Blitzkrieg-motoren. Landskapsdetaljene er pene og enhetene ser virkelig ut som miniatyrer av sine virkelige forbilder. Væreffektene er også relativt gode, selv om jeg savner større fokus på miljøforandringer etter for eksempel et tungt regnfall. Spillet sliter når antall krigende enheter blir høyt, hakking forekommer selv om min maskin ligger langt over systemkravet. En annen grov feil er at man kan se strukturen, eller rutenettet, som danner grunnlaget for enhetenes bevegelsesmønster. Det er ikke pent når snødekte stepper ser ut som om de er sponset av flisekompaniet. Du kan ikke manipulere det strategiske kameraet i Stalingrad, noe som kan gi deg hodebry i stridsituasjoner.
Lydeffektene i spillet er til dels meget gode, og gir deg virkelig følelsen av å være tilstede. Kuler suser rundt ørene dine og granater drønner (mens skjermen "rister") når de slår ned i nærheten. Stalingrad lykkes i det hele tatt godt med å fremstille krigens mange fasetter med sitt lydbilde. Et merkbart unntak er musikken, den er rett og slett merkelig. Det er en slags industrirock med innslag av en rekke andre sjangere som virker upassende til det du faktisk ser på skjermen. Ok, man slipper bombastisk orkestermusikk, men det får da være grenser for utskeielser. Stemmegivningen på enhetene er greie og fremføres på de aktuelle styrkenes språk. En fin liten detalj som hever realismefølelsen.
Spillet støtter ingen form for flerspiller, noe som er uvant kost i dagens marked. Kanskje det er fordi spillet prøver å fortelle en historie fremfor å fokusere på selve krigingen. For å være ærlig synes jeg denne løsningen egentlig er like grei, har vi ikke nok å ta av når det gjelder strategispill med gode flerspillerdeler?
Konklusjon
Stalingrad er et nokså godt bidrag til en sjanger som begynner å bli mettet. Spillet er kanskje i overkant uavansert, og spiller du aggressivt vil du stort sett alltid vinne. Du tilbys to litt ulike opplevelser ved at du kan delta på begge sider av en lang og blodig konflikt, noe som gir et mer nyansert bilde enn om du måtte vært lojal til den ene stridsmakten. Stalingrad er detaljrikt, da særlig når det gjelder de historiske innslagene. Er du spesielt interessert i konflikten, vil jeg absolutt anbefale deg å prøve dette spillet. Hvis du kun er ute etter et godt strategispill finnes det flere alternativer som er bedre.
