Vi kunne alle ha snakket tysk, spist pølse og surkål hver dag, pimpet bayersk øl og blitt underholdt av dubbede Hollywood-filmer. Hadde bare ikke Adolf Hitler gjort den generaltabben å spre sine styrker over to europeiske fronter, og til alt overmål føre en vinterkrig mot Sovjetunionen. Men han kunne faktisk sluppet unna med dette også, hadde ikke den gode lederen nok en gang vist seg som en dårlig hærfører. Tyskerne sto bare noen få mil fra Moskva, og Sovjetunionens fall, når Hitler forandret Wehrmacht sitt hovedmål. De motoriserte hærgupper, inkludert Luftwaffe var desperate etter drivstoff. Derfor bestemte man seg for å bevege seg sørøstover, mot oljefeltene ved det Kaspiske hav. For å komme dit måtte man okkupere og sikre en viktig by ved Volgas bredder: Stalingrad, byen oppkalt etter den sovjetiske leder og tyrann.
To retter til prisen av én
Stalingrad er et sanntidsstrategispill sett fra det sedvanlige fugleperspektivet, der du er "gud" enten for de tyske eller sovjetiske styrkene. Spillet følger operasjonene i tiden før og under slaget ved Stalingrad. Gjennom øde stepper, via små landsbyer til tette bykamper, miljøvariasjonen er det lite å si på. Det anbefales at du spiller den tyske kampanjen først, den har en slakere læringskurve og du lærer fort mekanikken i spillet. De ulike kampanjene går kronologisk og følger de historiske begivenhetene til punkt og prikke. Utvikleren har i det hele tatt gjort en framragende jobb når det gjelder historisk nøyaktighet, og spillet er like mye en historieleksjon som underholdning.
Du får på mange måter to typer spill servert på én tallerken med Stalingrad. Spiller du med tyskerne fører du en aggressiv angrepsstrategi der framrykk med stridsvogner er essensielt. Er du på den sovjetiske side er det ofte forsvar og motangrep som står i fokus, og bruken av infanteri er mye mer dominerende her. En fin detalj er at du kan beordre dine motoriserte fartøyer å grave seg ned, og dermed skape en god defensiv stilling med kamuflasje. Stalingrad er i det hele tatt sterkest når det gjelder defensiv krigføring, her er detaljene mange og gode.
Enhetene er svært varierte på begge sider, og igjen følges historiens fakta slavisk. Man kan til og med drepe sivile og deres husdyr, noe som var utbredt praksis i slaget om Sovjetunionen. Variasjonen er utvilsomt et stort pluss for oss med sansen for detaljer, men har det i hele tatt noen praktisk betydning? Spillet bærer preg av at det strategiske sjeldent går forbi et svært grunnleggende nivå. Mye av krigføringen farges av at du sender alle enhetene dine mot fienden og venter til skytingen har stoppet. I ni av ti tilfeller står du igjen som seierherre, i hvert fall om du spiller med de offensive tyskerne. Spillet blir noe bedre etter hvert som det skrider frem, særlig er kampene i selve Stalingrad gode, men det når aldri de helt store høyder.
Spol frem
Et annet problem som kan oppstå på slagmarken er at dine enheter ikke finner veien når terrenget blir litt utfordrende. Spesielt i bystrøk vil enheter stå og hoppe rundt omkring fordi de ikke forstår hvordan man runder et hjørne i flokk. Men også på helt åpne jorder vil infanteri i store konsentrasjoner av ukjent grunn begynne på det som ser ut som en velorganisert massedans. Heldigvis preger dette på ingen måte spillopplevelsen, men det er et stadig irritasjonsmoment.
Oppdragene er sammen med de ulike kartene varierte og interessante. I det ene øyeblikket skal du holde tyskerne unna elven Volga, mens du i det andre skal drepe en sovjetisk general. Denne variasjonen er viktig, hvis ikke ville spillet raskt blitt uinteressant. Kartene er ikke spesielt store, noe som kompenseres for med at enhetene ikke beveger seg spesielt raskt. Skal du bevege deg over lengre distanser kan du bruke spolefunksjonen. Med denne kan du justere hastigheten både opp og ned. Videre er pauseknappen viktig, spesielt når mange ordre skal deles ut på en gang. Bruken av pausefunksjonen er mest aktuell ved defensive oppdrag, siden du kommer unna med neste hva som helst når du angriper.
