Flere våpen
I tillegg til å kunne skyte fiender ved hjelp av kanoner og missiler (du har både primær- og sekundærvåpen) kan du slippe miner eller olje ut på veien bak bilen. Dessuten har du mulighet til å legge røykteppe. Etter hvert som du kommer videre i spillet får du dessuten tilgang til artige saker som skjold og en liten dippedutt som gjør bilen relativt usynlig. Alt dette gjør at selv om gameplayet er simpelt, så er det artig nok i kortere perioder. Det må også sies at utviklerne har fått til én ting ganske godt, nemlig kampene mot de ulike "sjefene". Disse kampene er minneverdige, og du må bruke forskjellige strategier for å ødelegge de ulike fiendene.
Kjøretøyet ditt tåler veldig lite, og det skal ikke mange treffene til før helsenivået blir kritisk. Det som skjer da er at Interceptoren forvandles til en slags motorsykkel (eller vannscooter, om du befinner deg i det våte element) som er litt vanskeligere å treffe enn bilen (eller båten). Ofte er det dette kjøretøyet du bruker mesteparten av tiden, da originalversjonen stort sett går i stykker helt i starten av brettet. Fiendene tåler forøvrig ganske mye, og det føles egentlig ofte som om det er et misforhold mellom hvor lite din superdyre Interceptor tåler og hvor mye selv de svakeste fiendebilene tåler.
Enkel flerspiller, billig presentasjon
SpyHunter 2 kommer med to ulike måter å spille flerspiller på. Den ene er helt standard kamp mellom to biler (ved hjelp av delt skjerm) på fire ulike arenaer. Hvis jeg ikke høres alt for entusiastisk nå er det fordi det ikke er noe her å være entusiastisk over. Den andre lar deg og en venn spille gjennom kampanjen ved at en av dere styrer bilen mens den andre styrer våpensikte. Greit nok; det er alltid gøyere å være to, men det er ikke så lett å være han som styrer siktet. Om du har kjøpt spillet og har en villig venn eller venninne kan du alltids få litt flerspillermoro ut av det, men ikke forvent deg særlig mye.
I forhold til å motivere spilleren gjør SpyHunter 2 en dårlig jobb. Hvert oppdrag starter med en tekstbasert oppdragsbeskrivelse, og mens du spiller får du beskjeder over radioen om hva du må gjøre. Det er alt. Spillet inneholder ingen videosnutter mellom oppdragene, og oppdragsbeskrivelsene leses ikke engang opp av fortelleren. De aller fleste vil antakelig ikke gidde å lese disse, og får dermed ikke med seg noe som helst av bakgrunnshistorien (som, forøvrig, ikke er engasjerende overhodet). Spillet virker rett og slett billig.
Presentasjonen er ellers helt grei, men slett ikke noe å skrive hjem om. Grafikken er pen og rimelig fargerik, og de ulike geografiske områdene spillet foregår i har alle sitt eget spesielle særpreg. Animasjonene er greie nok, men det skal egentlig ikke så mye til i denne typen spill. Det spillet mangler er spennende detaljer som gjør at du husker grafikken etterpå. Det virker i det hele tatt ikke som om utviklerne har vært særlig motiverte - de har gjort det de skulle for å få spillet til å se ok ut, men heller ikke mer. Det er ikke særlig mye mer å melde om på lydsiden. Musikken er godt utført, lydene er helt kurante og den lille talen som spillet inneholder er profesjonelt spilt inn.
Konklusjon
Da Angel Studios fikk oppdraget om å lage SpyHunter 2 skulle det ikke forundre meg om beskjeden lød som følger: "Lag SpyHunter på nytt, men bruk litt mindre penger denne gangen". Dette spillet er kjemisk fritt for nytenkning, variasjon og sjel. Likevel er det morsomt å spille, i kortere perioder. Gameplayet fungerer ofte greit nok, grafikken er stort sett pen, musikken bygger opp om det som skjer på skjermen på en god måte og lydeffektene er helt ok. Spillet fungerer, med andre ord, og hvis du kjøper det vil du kunne ha det moro med det. Du vil imidlertid ikke få nok ut av spillet til at det er verd de pengene det koster i butikken, så bruk dem heller på noe annet.
