Hvis du har vært med noen år husker du antakeligvis SpyHunter, enten du opplevde det på spilleautomat eller hjemmedatamaskin. Det var et bilspill sett fra fugleperspektiv, hvor du kontrollerte et høyteknologisk kjøretøy i beste James Bond-stil. Som flere av bilene den godeste agent 007 har brukt gjennom årenes løp, kom spillets G-6155 Interceptor med mange spennende muligheter, og du kunne blant annet slippe ut røykteppe og olje. Dessuten kunne bilen forvandles til en båt om det skulle være nødvendig. Utviklerne i Bally Midway prøvde aldri å skjule hvor de hentet inspirasjonen fra, og det var faktisk meningen at spillet skulle bruke den kjente James Bond-musikken. Dette ble det imidlertid aldri noe av, og i stedet brukte de sin egen versjon av temalåten fra detektivfilmen "Peter Gunn" (denne låten er antakeligvis mer kjent fra klassiske "Blues Brothers").
Klassikeren kommer tilbake
Som nevnt regnes SpyHunter som en klassiker i dag, og er elsket av spillere verden over. Derfor var det ikke så underlig at Midway etter hvert valgte å gjenopplive franchisen. Dette gjorde de i 2001, og nyversjonen av SpyHunter ble en rimelig stor suksess, selv om det ikke fikk den samme klassikerstatusen som originalversjonen. Naturligvis var det ikke mange i Midway som trodde de ville kunne markedsføre et todimensjonalt bilspill sett fra fugleperspektiv i 2001, så den viktigste endringen i nyversjonen var at kameraet ble flyttet til den klassiske "bak bilen"-posisjonen. Likevel var Midway sin nye versjon av SpyHunter overraskende trofast mot arkadeversjonen, noe den fikk mye ros for.
Her er etterfølgeren til 2001-versjonen, og SpyHunter 2 følger ganske tett i forrige versjons fotspor. Bakgrunnshistorien er egentlig totalt uinteressant. Du jobber for en organisasjon hvis mål det er å bekjempe organisert kriminalitet på den globale arenaen. Fienden er et krimsyndikat som kaller seg NOSTRO - en typisk James Bond-aktig ondsinnet organisasjon som prøver å skaffe seg verdensherredømme, uten at vi egentlig forstår hvorfor. Det beste og viktigste våpenet i kampen mot NOSTRO er kjøretøyet ditt, den trofaste G-6155 Interceptor.
Dette kjøretøyet er både bil, båt og snøscooter i en pakke, og kan dessuten forvandles fra vanlig bil-form til offroad-form for forbedret ytelse på røffere underlag. Forvandling mellom bil og båt skjer automatisk, men forvandling mellom offroad-kjøretøy og bil må du selv stå for. Det må sies at hele offroad-konseptet er litt mislykket, da det ikke påvirker gameplayet i nevneverdig grad, med mindre du glemmer å forvandle kjøretøyet ditt når du skifter underlag (og da er det bare irriterende). Gameplayet er også klin likt enten du kjører på vann eller til lands, men kjøreegenskapene til bilversjonen og båtversjonen er i det minste rimelig ulike. Kontrollene er forøvrig veldig arkadeaktige uansett hva slags form kjøretøyet ditt har.
Enkelt gameplay
Gameplayet i SpyHunter 2 er veldig lett å oppsummere: Du kjører i Interceptoren din (enten på land, til vanns eller på snø) bevæpnet med flere forskjellige våpen, og skal komme deg helskinnet gjennom en rekke rimelig lineære baner hvor mengder av fiender er ute etter å skyte deg i stykker. Disse lønner det seg naturligvis å drepe før de rekker å drepe deg. Noen ganger skal du eskortere en eller annen stakkar, følge etter en slemming eller drepe en eller flere spesielle fiender. Hvis du synes dette høres simpelt ut, så har du helt rett. Gameplayet i SpyHunter 2 er omtrent like komplisert som en ettermiddagstur med hunden.
Det betyr naturligvis ikke at det er kjedelig. Hvor mange timer undertegnede har kastet bort på enkle og ukompliserte arkadespill vites ikke, men det er antakelig flere enn det som er sunt. SpyHunter 2 klarer også å levere en relativt god gameplay-opplevelse, og det er i utgangspunktet et ganske spennende spill. Gameplayet er heftig og raskt, og du får masser av ting å sprenge i luften. Problemet er imidlertid at gameplayet også er veldig ensformig, og dette gjøres mye verre av at det ikke finnes noen form for autolagresystem inne i oppdragene. Hvis du sliter med en sekvens helt på slutten av en lang bane må du pent spille hele banen om og om igjen helt til du klarer å fullføre den sekvensen du holdt på med.
Dette hadde gått greit om det i det hele tatt var noen som helst variasjon i gameplayet mellom hver gang du spiller samme bane. Det er det ikke. Fiendene dukker opp på de samme stedene hver gang, og etter hvert kan du lære deg hele banen utenat. Alt er likt, hver bidige gang. Det blir som å se samme filmsekvens i reprise gang etter gang etter gang - første gangen er det kanskje morsomt, andre gangen er nesten like morsomt, om enn litt mer forutsigbart, men tredje gangen begynner det å bli gammelt. Du skal være heldig om du fullfører banene i SpyHunter 2 på fire forsøk, noe som vil si at mesteparten av gameplayet består av repetisjon av det du allerede har sett.
