Hjernedøde vakter
Vaktene er generelt ganske dumme, både i og utenfor kamp. Hvis du kopierer en fyrs utseende vil han ikke synes det er rart å se seg selv komme gående forbi seg - med mindre du begynner å løpe eller gjøre noe annet mistenksomt. Heldigvis kan du trykke på en knapp som får deg til å se opptatt ut, noe som overbeviser de fleste vakter om at det ikke er noe skummelt ved deg. Når en vakt bestemmer seg for å ransake deg, må du pent vente til han er ferdig før du får spille videre. Skulle du bli lagt merke til av to vakter samtidig, vil hver av dem komme bort for å sjekke deg ut etter tur, selv om den ene står bare en meter unna når den andre ransaker deg.
Hvis du skader en vakt slik at han besvimer, vil han snart våkne opp igjen. Han vil naturligvis ikke si i fra til de andre vaktene at noe har skjedd, og vil i stedet gå tilbake til å patruljere. Skulle du drepe vakten, trenger du ikke være redd for at noen oppdager liket hans. Det forsvinner nemlig med det samme du har drept ham. Men det er det egentlig ikke noen vits å gjøre, for snart vil en ny vakt komme å ta plassen hans (uten å lure på hvor kameraten har blitt av, selvfølgelig). At vaktene oppfører seg på denne måten ødelegger mye av moroa i et spill som dette, med tanke på at selve konseptet er sentrert rundt det å være smartere enn motstanderne. Disse vaktene føles aldri som ekte mennesker, men som elendig programmerte roboter.
Ellers er gameplayet stort sett helt ok. Noen ganger er beskrivelsene av oppdragene litt vage, så du går rundt en stund og lurer på hva du egentlig skal gjøre. Andre ganger kommer du til situasjoner som er litt mer frustrerende enn de burde ha vært, slik som spillets versjon (eller tyveri) av en rimelig kjent Mission: Impossible-scene. Samtidig er det mye moro å finne i deler av oppdragene, og spillet inneholder en viss variasjon og enkelte sekvenser som skiller seg svært positivt ut i forhold til resten. For en gjennomsnittlig spiller vil det ta ti-femten timer å spille gjennom Spy Fiction, men det er en del steder hvor det er mulig å sette seg håpløst fast (i alle fall om du ikke vil bruke "walkthrough").
Middelmådig presentasjon
Karakterene er rimelig realistisk modellert, men har enkelte anime-trekk. Anime er det naturligvis ingenting galt med, men her virker det som om utviklerne ikke helt kunne bestemme seg for hva slags grafikkstil spillet skulle ha, og det hele endte opp som en litt ukomfortabel mellomting. Ellers holder modellene en rimelig høy kvalitet, og animasjonene er helt greie. Omgivelsene er jevnt over uinteressante, udetaljerte og generiske. Det er lite personlighet å spore her, og dessuten er alt veldig firkantet. Utseendet til Spy Fiction er rett og slett litt utdatert.
Bakgrunnslydene er det ingen ting galt med, selv om det ikke er så alt for mange av dem. Hvis du er i nærheten av en person som snakker, vil du høre en slags merkelig og komisk mumling. Du kan holde inne en knapp som tillater deg å avlytte personen, men med mindre du faktisk må gjøre dette for å fullføre oppdraget er det ikke å anbefale. Spy Fiction kommer nemlig med noe av det dårligste skuespillet vi har opplevd. Med tanke på de håpløse frasene skribentene har kommet med er det kanskje ikke så rart at skuespillerne ikke virker særlig motivert. Musikken har et visst retropreg over seg. Det er i seg selv ikke ille, men utførelsen er langt fra den beste, og spillet kommer så visst ikke med noen minneverdige melodier.
Konklusjon
Det er ikke alltid gode ideer fører til gode spill. Utviklerne av Spy Fiction har hatt nok av gode ideer, men dessverre har de ikke evnet å implementere disse på en måte som gjør Spy Fiction til et spesielt godt spill. Faktisk er det hele veldig middelmådig. Kjedelige kampsituasjoner, håpløst uintelligente fiender og høy frustrasjonsfaktor er alle ting som gjør dette spillet langt mindre gøy enn det burde vært. Spillet blir aldri direkte dårlig, men for å klare å nyte det må du ha mye tålmodighet og innsatsvilje - mer enn vi tror de aller fleste spillere har. Spy Fiction klarer nemlig aldri å gripe tak i deg, og det kan være svært vanskelig å motivere seg for å spille det. Når det er sagt: Hvis du har spilt Metal Gear Solid og Splinter Cell-spillene til døde, og må ha et nytt snikespill for PlayStation 2, kan Spy Fiction være verd en titt. Underholdningsverdien er definitivt til stede; du må bare svette litt for å finne den.
