Ninja Blade er den rampete lillebroren til verdens store actionspill; det sniker seg inn på rommet til storebrødrene og rasker ubeskjemmet med seg hva det finner av leketøy og koker lapskaus av dem. Spillet klarer ikke helt bestemme seg for om det ønsker å være episk eller bare helt klin kokos, og jeg sitter og lurer på hvorvidt de japanske skrifttegnene som av og til dukker opp på skjermen kan bety noe slikt som «vi bare tøyser, altså».
Uansett er Ninja Blade fullt av minneverdige kamper og scener, og det utfører stort sett alt det prøver på til bestått og vel så det.
Man spiller rollen som Ken, en sprutgal ninjasoldat som kaster seg ut fra fly uten fallskjerm og satser på å overleve fallet ved å drepe noen på vei ned. Uheldigvis har Tokyo blitt utsatt for en lei infeksjon som smitter uskyldige innbyggere og forvandler dem til irritable demoner av forskjellige slag. Snart er Ken menneskehetens eneste håp. Historien fortelles med en dønn alvorlig mine som bare forsterker absurditeten, og om det ikke er nok kan du godt kle Ken opp i noen av de heller outrerte kostymene man finner underveis. «Se, en ninja i klovneklær skal forsøke å lande en ubemannet, brennende jumbojet på motorveien.» Joda.
Jages videre
Vi får være med Ken på ni saftige oppdrag. Oppdragene åpner gjerne med en skytesekvens hvor man sitter med maskingevær i en bil eller et fly, for deretter å komme til spillets kjerne: blodige slagsmål og heseblesende jakt på digre sjefer. Banene er ofte lagt opp slik at vi hele tiden befinner oss i hælene på en sjef, noe som skaper en følelse av at oppdraget haster, og at man egentlig ikke har tid til å bekjempe disse uverdige småfiendene man møter på veien. Det er aldri vanskelig å finne veien, og Ken har et arsenal med manøvreringsmuligheter for å finne hemmelige områder med kostymer, oppgraderinger og annet snacks.
Kampsystemet gir oss tilgang på tre forskjellige sverd som man kan veksle mellom umiddelbart ved å trykke på piltastene: Et tungt men tregt et kjapt men svakt, og et som er balansert. Hvert sverd kan oppgraderes fire ganger for en pen slump, og oppgraderingssystemet fungerer bra. Fiendene belønner oss, i hvert fall en stund, for å veksle hyppig mellom de tre våpnene, og alle er nyttige til sitt bruk, slik at man må tenke seg nøye om før man velger hvilket en vil forsterke. I tillegg får man tilgang til forskjellige shurikens, som er spillets magisystem, og disse kan også oppgraderes. Man kan spille tidligere oppdrag om igjen dersom man trenger penger til oppgraderinger.
Aktiverer man «Ninja Vision» bremses tiden opp, noe som er nyttig i en del sjefskamper, og det vil også avsløre kamuflerte fiender og veier. Ninja Vision forsyner seg grovt av magimeteret, og er dessverre ikke noe videre spennende å bruke, men helt greit integrert med kampsystemet.
Spillet strever litt med å opprettholde sedvanlig marsjfart når det er mange og store fiender på skjermen. Jeg opplevde imidlertid kun «slowdown», dvs. at alt går saktere, jeg registrerte ingen alvorlige hopp i bildeoppdateringen.
Overpotent kombinasjon
Ninja Blade har tre problemområder som trekker ned. Og nei, de mange og lange interaktive filmsekvensene er ikke et av dem. Disse sekvensene er faktisk stilige, de fungerer uten problemer, og, viktigst av alt, de er smertefrie. Bommer man spoles tiden tilbake slik at man får forsøke en gang til. Har du lav toleranse for slikt er kanskje ikke Ninja Blade spillet for deg – for, som sagt, det spares overhodet ikke på dem – men når det nå først er her er det ikke så mye jeg ville gjort annerledes.
Men det var disse problemområdene. I tur og orden:
Utvikleren sto bak fornøyelige Otogi til Xbox, og det er tydelig at de har forsynt seg grovt og ubeskjemmet av alt som faller i smak hos for eksempel Devil May Cry, Onimusha, Heavenly Sword, God of War og Ninja Gaiden. Vi har altså å gjøre med en rutinert utvikler som har tatt seg tid til å studere andres nybråttsarbeid. Derfor er det merkelig at et par kraftige kombinasjoner har valset rett gjennom kvalitetskontrollen og forrykket balansen i spillet radikalt.
Spesielt én kombinasjon er helt avsindig overpotent, og gjør sitt for å devaluere seiersfølelsen når man er ferdig med et oppdrag. Denne bestemte kombinasjonen er kraftig, den knekker blokkering, den kan angripe flere fiender på en gang, den er målsøkende så man slipper å styre den i riktig retning, den har latterlig rekkevidde, den innebærer så mye hopping og spretting at fienden nesten aldri treffer med sine angrep eller prosjektiler, den er usedvanlig enkel å taste inn, og som om ikke alt dette er nok så returnerer den forsyne meg i umiddelbar blokkeringstilstand. I tillegg til å gjøre kort prosess med alle de vanlige fiendene sabler den også ned en del sjefer, raskt og med minimal risiko.
Déjà vú igjen
Videre har vi oppdrag syv, som er katastrofalt dårlig og virkelig gjør sitt beste for å hale ned helhetsinntrykket. For det første fratas spilleren våpen og utstyr vi selv har ervervet oss og brukt spillets penger på å oppgradere. Selv den mest grunnleggende håndbok om spilldesign vil advare mot dette. Videre består hele oppdraget av resirkulerte baner og sjefer. Hele fire langdryge sjefer må bekjempes om igjen. I tillegg virker hele oppdraget upolert, med noen merkelige usynlige vegger og ganger mellom områder som henger sammen på åpenbart feil måte.
Til slutt er jeg ikke overbevist om at lagringssystemet vil høste mye ros blant spillere. Sjekkpunktene er noe ujevne, men stort sett tette og behagelige. Derimot finnes det ingen lagringspunkter underveis i oppdraget, slik at man man må starte oppdraget fra begynnelsen igjen dersom man av en eller annen årsak må slå av maskinen. Oppdragene har som regel minst tre sjefskamper, og sjefene er stort sett ikke av typen man kverker i en fei. De tilbringer lengre tid i stillinger hvor de er usårbare for angrep, slik at mye av kampen består av å unngå å bli truffet mens man venter på en åpning. Joda, de er varierte og for det meste spennende, men at man må ta tre stykker i en jafs før man kan slå av maskinen passer neppe alle.
Så ett dårlig kapittel, ett kjipt angrep og et unødvendig sært lagringssystem. Tåler man det så tåler man Ninja Blade.
Konklusjon
Ninja Blade vil utvilsomt betegnes som et fattigmanns Ninja Gaiden, og jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det er urettferdig. Men det er lekker fattigmannskost, fullt av episoder som fremkaller glis, type fett, og med mange minneverdige sjefer og bruduljer. Spillet vil ikke appellere til alle. Den harde kjernen av actionfans vil finne det ubalansert og i enkleste laget, mens mer tilbakelente spillere, som ikke vil forplikte seg til timesvis med spilling hver gang de fyrer opp konsollen, vil finne lagringssystemet irriterende. Og de som ikke utstår interaktive filmsnutter trenger ikke en gang vurdere Ninja Blade.
Likevel er det et solid stykke action vi får presentert. Det spillet gjør riktig overskygger totalt sett feilene. Brettene er designet på en måte som hele tiden trekker deg med videre, spillet føles variert, og historien er såpass sprøtt fortalt at man aldri kjeder seg. Ingen klassiker, men det er en velfødd snyltefisk vi har med å gjøre.
Ninja Blade er kun i salg for Xbox 360.
