Paper Mario-serien har en lang og spennende historie. Opprinnelig var tanken å tilby typiske rollespill med Mario i hovedrollen, men de siste utgivelsene i serien har tatt mange steg vekk fra det typiske og fokusert mer på å tilby unike Mario-eventyr som man ikke får oppleve i de tradisjonelle 3D-spillene.
Paper Mario: The Origami King bærer definitivt preg av denne trenden (på både godt og vondt), men er det noe man ikke kan savne fra spillet, er det sjarm.
Papir-sjarmtroll
Uten forvarsel er Marios papir-verden blitt invadert av kongen av origami, Olly. Olly mener nemlig at papir og origami ikke kan leve side om side, og truer med å folde og brette alle papir-figurene i Prinsesse Peachs rike til origami. Heldigvis klarer Mario å komme seg unna Ollys klør, og sammen med kongens snille søster, Olivia, setter han ut på en reise for å redde papir-verden fra total kollaps. I kjent Mario-stil skal vi hoppe og sprette, dunke med hammer og høre klinge-lyden av oppsamlede mynter.
Premisset i The Origami King er kanskje ikke uhyre originalt, men det trenger det heller ikke være. Å måtte redde prinsessen er typisk for Mario, men i The Origami King er det mer enn noe annet reisen og selve verdenen som står i fokus. Papirverdenen er vakker og fargerik, og den krever selvfølgelig din hjelp for å bli hel igjen.
Det har seg nemlig slik at origami-invasjonen har ødelagt store deler av universet og etterlatt seg sorte hull, noe Mario må fikse ved å samle og bruke konfetti for å tette dem igjen. Dette er et nokså enkelt spillkonsept, men likevel en oppgave som er morsom å gjennomføre gang på gang.
En av grunnene til dette er de gode lydeffektene som jeg er sikker på vil gå rett hjem hos enhver ASMR-entusiast. Dette er solide lyder som dukker opp hver gang man velger å slenge ut konfetti eller leke seg med andre papirrelaterte oppgaver.
The Origami King er også et genuint morsomt spill. Hovedoppgaven er naturligvis å redde verden fra origami-invasjonen – dette innebærer å kutte alle båndene som holder prinsessens slott fanget – men i og med at origami-hæren omgjør alle på sin vei til brettede skapninger, er det også viktig å redde disse uskyldige skapningene fra deres vonde origami-eksistens. For det meste er det snakk om å redde Toad-er, noe man gjør ved å slå dem med Marios altfor store hammer. Det høres kanskje litt bakvendt ut, men slik gjøres det altså.
Disse Toad-ene kommer alle med egne morsomme personligheter og takknemlige kommentarer, samtidig som de får verden til å fremstå som mer bebodd. Figurene Mario møter på underveis, som bomben Bobby, er også mer sjarmerende enn de fleste andre jeg har møtt på i nyere Nintendo-spill, og gjør nærmest hver lille interaksjon til noe å glede seg til.
Origami Kings verden er som sagt fargerik, og hvert område blir gjort enkle å huske ved hjelp av lysforskjeller og klart definerte stilarter. For eksempel er «nøytrale» (i Mario-verden) Toad Town noe veldig annerledes fra det Japan-inspirerte Shogun Studios, og det rødlige Autumn Mountain er igjen noe man ikke blander med grønne Overlook Mountain.
Musikken er på sin side søt og koselig, men kunne kanskje hatt enda litt mer særpreg. Spesielt når man først ankommer et nytt sted som er overtatt av origami er musikken kjedelig og «skummel», som ofte oversettes til «fint lite å nynne på».
Veldig «meh» kampsystem
Det er få genuine rollespill-elementer i Paper Mario: The Origami King. Man får bedre våpen i løpet av spillets gang samt flere liv og muligheter til å benytte visse gjenstander i kamper, men det er fint lite annet bortsett fra kampsystemet som skriker RPG her. Kampsystemet er riktignok turbasert slåssing, men ganske annerledes enn det man finner andre steder.
Hvert slag Mario kjemper mot sine motstandere foregår i en slags sirkulær arena som minner om en boksering. I vanlige slag står Mario i midten av denne ringen, mens fiendene, som ofte kommer i partall – enten fire, åtte, eller fler – står på diverse ytterringer.
For å hanskes med disse på best mulig måte er det nødvendig å samle disse monstrene på samme sted, enten det er i lengden (fire på rad), eller bredden (som ofte er to foran og to like bak). Å få til disse formasjonene gjøres ved å snurre ringene – enten til høyre og venstre eller frem og tilbake – til man får satt opp monstrene slik man ønsker. Å samle fiendene på disse måtene er ikke strengt tatt nødvendig for å vinne, men gjør kampene enklere i og med at Marios angrep da får mer tyngde bak seg.
Mario kan enten bruke diverse sko til å hoppe på fiendene som står i lengden, eller en hammer til å denge løs på de som står nærmere. Av og til møter man også fiender som ikke kan bli truffet av det ene, men det andre, slik at man må bruke andre taktikker.
Tid er også en viktig faktor på flere måte: Man må skape disse formasjonene innenfor en viss tidsramme, samtidig som man også kan beregne knappetrykk for å slå eller hoppe til riktig tid og dermed gjøre ekstra mye skade. Her kommer faktisk de reddede Toad-ene inn i spillet igjen, ettersom du kan få hjelp fra dem – i form av mer liv, hjelp til å sette fiendene i formasjon og så videre – i bytte mot penger. Penger kan også brukes til å kjøpe mer tid, noe som gjør gullmyntene til en veldig viktig ressurs.
Det meste blir snudd på hodet når det kommer til å skulle kjempe mot sjefsfiendene. Nå er det bossen som står i midten av kampsirkelen, og Mario som står på ytterkanten. Målet blir da å komme seg så nærme innpå sjefen som mulig ved bruk av piler og andre brikker som frakter deg hit og dit. Her kan ikke vanlige angrep benyttes på samme måte som før, men spesielle angrepsbrikker må aktiveres før du kan gjøre ordentlig skade. Det kan ta litt tid å finne ut formelen på noen av disse kampene, men utfordringen er vel verdt det.
Sjefskampene er en av få ordentlige utfordringer i Paper Mario: The Origami King. Kampsystemet er ofte for enkelt og ensformig til å skape spenning, og hvis man ikke synes de vanlige kampene er spesielt morsomme, kan ting derfor bli kjedelig. Etter de første timene med spillet er det ofte jeg skulle ønske jeg kunne unngå kampene og bare løpe rundt, kose meg, samle mynter og denge løs på brettede Toad-er fremfor å slåss.
Dette er på mange måter mulig et stykke ut i spillet i møte med visse svake fiender – hvis man klarer å slå dem med hammeren før de når deg – men det er jo aldri garantert at man klarer å beregne dette hver gang. Verre blir det også av at det er lite som motiverer til å slåss, for bortsett fra å sanke penger får man verken erfaringspoeng eller muligheten til å åpne opp nye krefter etter at kampene er vunnet.
Konklusjon
Det er mye som kunne gått veldig galt i Paper Mario: The Origami King, men heldigvis er det aller meste både sjarmerende og morsomt. Lyden av tekst som brer seg utover snakkeboblene – som man ikke kan skru av – er noe jeg ofte irriterer meg over i andre spill, men her er det noe jeg godtar fordi monologene ofte er morsomme. Spillet har deilig få veiledningsmenyer, og det er sjeldent at man låser seg fast og blir irritert. Fortellingen er på ingen måte nyskapende, men spillet tar seg heller ikke spesielt seriøst, og dermed blir det ikke så viktig hva som egentlig foregår.
Moroa ligger nemlig i spillopplevelsen selv, områdene man utforsker og reparerer, og figurene man støter på. Med tanke på hvor koselig og sjarmerende det meste er, er det ikke rart at ferden for det meste blir fornøyelig.
Samtidig føles det ut som at The Origami King ikke helt vet hva det ønsker å være, for på dette tidspunktet står serien fortsatt med ett bein i rollespill-land, og ett i plattform-land. At jeg derfor skulle ønske at jeg kunne kvitte meg med fiendene på «verdenskartet» i stedet for å gjøre det i bokseringen, tenker jeg sier noe om hvor dette spillet befinner seg. Det hadde kanskje vært bedre hvis kampsystemet var mer plattform-fokusert og dynamisk i sanntid, fremfor å være turbasert og låst bak korte lasteskjermer.
Når alt er sagt og gjort er Paper Mario: The Origami King definitivt en sjarmbombe som jeg er sikker på vil slå an for de som ser etter et Mario-eventyr litt utenom det vanlige. Samtidig er det dessverre preget av et noe kjedelig kampsystem og uinteressante rollespillelementer.
Paper Mario: The Origami King er ute nå til Nintendo Switch.
