Ja, nå er det ikke lenge til det braker løs, folkens. 12. februar åpnes de olympiske vinterleker i canadiske Vancouver, og horder av nordmenn kommer til å sitte oppe og glo på TV midt på svarteste natta. Man kan da ikke gå glipp av medaljer, de må man oppleve direkte! Nå er det slik at det ofte er litt dødtid under slike maratonsendinger, kunstløp og skicross er ikke like moro for oss alle. Da kan det være veldig greit med et supplement, slik som det offisielle OL-spillet fra SEGA.
Ny innpaking
Eurocom, de samme folka som lagde det offisielle Beijing-spillet i 2008, har nemlig snekret sammen en vintervariant. Her kan du delta i 14 grener fordelt på åtte disipliner, i alt fra skihopp til utfor. Det er tydelig at de grenene som tar kortest tid er valgt. Dette kan ha to årsaker: de egner seg best i flerspiller, og de har ganske enkle designløsninger for kontrollsystemet. Tidligere forsøk har vist at for eksempel langrenn ikke blir veldig bra i en såpass lettvint spillsamling – da er det kanskje like greit at Norges paradegren glimrer med sitt fravær?
Likevel er det plenty som kunne vært med. Hva med skiskyting? Kulekjøring? Langdistanseskøyter? Curling? Jeg er lei av at bob og aking får så stor oppmerksomhet i slike spill. Det er jo dørgende kjedelig og så uhyre klaustrofobisk når det kommer til dine muligheter til å utfolde deg som interaktiv idrettsmann. I Beijing 2008 fikk vi jo et mylder av øvelser, hvorfor så gjerrige denne gangen?
Nå skal det sies at flere av øvelsene som faktisk er med er ganske så fornøyelige. Skihopp i førsteperson er for eksempel særs forlokkende, og man har løst kontrollsystemet på en slik måte at alle kan delta og prestere. Det er deilig å fly gjennom luften i jakten på gull, og GUD så herlig det er å bunne bakken helt. Dette er nok det aller beste med hele spillet.
De alpine øvelsene er også ganske gode. Utfor klarer de fleste på strak arm, men jeg er litt skuffet over at man ikke har fått til fartsfølelsen skikkelig. Man gjør nemlig hele skjermen til en gigantisk motionblur, og da tror man snarere at man ser dårlig enn at det faktisk går fort.
Når portene kommer tettere, slik som i slalåm, er også utfordringene større. Du må finne denne berømmelige linjen, og selv om du kan skrense med skiene er ikke dette veldig lett. Her skal du ha tunga rett i munnen for å lykkes. Du kan misse fem porter før du definitivt er ute på normal vanskelighetsgrad, så det er ikke helt umulig å prestere med feil.
Miniskøyter
Man har også valgt å ta med kortbaneskøyter, noe jeg skjønner rent teoretisk – det går jo litt raskere enn vanlig skøyteløp. Likevel blir øvelsen et surr av knappetrykk og kald beregning jeg aldri helt ble fanget av. 1500 meter kortbane kunne for øvrig vært utelatt, maken til sovemedisin skal du lete lenge etter.
Eurocom gir oss også litt mer moderne disipliner, slik som snowboardcross og skicross. Her får du brynt deg på en kunstig intelligens som irriterende nok aldri gjør feil. Du blir kanskje utfordret, men jeg synes perfekte rivaler gjør spillopplevelsen litt kjedelig og platt.
Så hvordan er selve spillet bygd opp? Jo, du kan enten kjøre treningsøkter, en hel olympiade eller ta diverse utfordringer. Treningen er grei for en innføring i øvelsene, men det er jo et «helt» OL som skal være indrefileten. Her kan du selv velge ut hvilke av de overnevnte disiplinene du vil ha med, slik at du barberer bort de kjipeste. Da blir det ikke uhyre mange igjen, og dette er jo som sagt den største svakheten til Vancouver 2010. Det blir for spinkelt og tynt.
Noe annet som slanker dette spillet betraktelig er at det maksimalt er tre datamotstandere å kjempe mot i kampen om medaljer. Ingen olympiske poeng her i gården, nei. Statistikken rundt det hele er mager og det eneste lyspunktet er egentlig at man får en medaljeoversikt og rekordoversikt tilgjengelig. Når du verst kan bli nummer fire forsvinner liksom litt av spenningen.
Noe av denne nerven kan du få tilbake ved å ta utfordringer i tre kategorier. Dropp medaljene, her må du få til ulike oppgaver for å klare brasene. I utfor må du for eksempel kjøre i til sammen 400 km/t i fem utvalgte porter, mens i slalåm må du unngå utplasserte snømenn. Denne delen av spillet er oppriktig morsom, du blir servert noe friskt og nytt – noe som ikke avslører det spinkle grunnlaget Vancouver 2010 hviler på.
Med unntak av utfordringene er det altså ikke så veldig interessant å fyre opp dette spillet alene. Sammen med andre blir det imidlertid morsommere. Du kan enten bryne deg mot andre over nett, eller (best av alt) lokalt i sofaen. Begrensningen lokalt er fire spillere, og her får man virkelig frem konkurranseinstinktet i alle mann. Det morsomste er å spille via delt skjerm, og da blir det en fryd å rase rundt i skicrossbakken og faktisk også på skøyteisen. Man skulle nesten ønske man kunne gjøre noen skitne triks underveis, for det er bare herlig å gruse kompiser skikkelig i Vancouver 2010.
Visuelt er det offisielle OL-spillet solid. Man har alle lisenser på plass, og det betyr at vi kan nyte autentiske arenaer og omgivelser. Det krydrer ekstra å se snøkledde fjell bade i sol når du fyker ned alpinbakken. Animasjonene på utøverne er jevnt over god den også, selv om figurene har en liten tendens til å hakke fra og til sine ulike posisjoner. Lyden er på sin side blottet for det meste av sjarm. Harrymusikken irriterer mer enn den gleder, så skru av den så kjapt du kan. Publikummet er nesten helt dødt, og det er bare enkelte flotte lydeffekter (skrensing på is og snø) som trekker opp i akkurat denne delen av spillet.
Konklusjon
Hvis du spiller mye sammen med andre lokalt, kan Vancouver 2010 være et kurant kjøp. Det er hyggelig å bryne seg på kompiser i dette spillet, og det er jo først og fremst laget som et flerspillerspill. Likevel lider det under å ha alt for få øvelser, der flere rett og slett er relativt uinteressante. Det føles ikke som et skikkelig OL-spill når utvalget er såpass begrenset. Dessuten kunne man gjort noen små grep slik at mer enn bare utfordringene hadde blitt morsomme å spille alene. Her har fokuset utvilsomt vært på det visuelle først, for det meste rundt virker å ha gått litt i glemmeboken.
