Uansett hva du måtte synes om PC-spillet Spore, er det vanskelig å påstå at det ikke er variert. Der hvor Spore lar deg utvikle dine egne dyreraser, for så å bygge opp hele sivilisasjoner og erobre galaksen, går Spore Hero motsatt vei. Dette er fortellingen om ett enkelt dyr og veien mot heltestatus.
Tenk å lage sitt eget dyr
Spore Hero begynner med at en rød og en blå meteoritt krasjlander på en fremmed planet, og fra hver av meteorittene dukker det opp ett egg. Det røde klekkes til å bli en slem og ekkel øgle som terroriserer de fredelige innbyggerne av planeten. Det blå klekkes til å bli deg, helten spillet handler om. Som de fleste sikkert skjønner må denne røde pøbelen bekjempes, og du er selvfølgelig den som må klare brasene.
Du begynner med å sette sammen skapningen din av et lite utvalg med kroppsdeler, velkjent for alle som har spilt PC-versjonen av Spore. Skapningsskaperen i Spore Hero er riktignok ganske begrenset sammenlignet med den opprinnelige. Du kan bare velge mellom noen få ferdiglagde kroppsfasonger, for eksempel. Dette hindrer deg likevel ikke i å lage noen temmelig sprø dyr, bare du bruker fantasien.
Uansett er poenget med spillet å utføre oppgaver du får fra dyrene du møter på din vei, og finne nye kroppsdeler du kan bruke til å utvikle helten din. Dermed får du nye egenskaper, og ved å samle blå meteorittbiter kan du bruke flere kroppsdeler samtidig.
Det kunne vært et eventyr
Så langt virker alt bra. Du har alltid flust av ting å samle opp, og det hjelpsomme kartet viser vei til eventuelle hemmeligheter du har oversett. Av og til kommer du over en hindring du ikke kan forsere, og da er det om å gjøre å lete opp en ny kroppsdel som kan gi deg egenskapen du trenger.
Dette er hvor Spore Hero begynner å trå feil. Å skaffe nye egenskaper innebærer at du må løse oppdrag for dyrene du møter. Disse oppdragene gjentas hele tiden, og er uten unntak møkk kjedelige. Enten skal du lete rundt og finne noe, synge eller danse for dyrene, slåss mot noen, eller fullføre en hinderløype innen en gitt tidsfrist.
Leteoppdragene er de beste, og det sier ikke så rent lite siden du bare loffer rundt i nærområdet til du finner det du leter etter. Synging og dansing gjøres ved å riste på Wii-kontrollerne ifølge instrukser på skjermen, hinderløypene består bare i å bevege seg forover og hoppe når det er noe i veien, og slåssinga foregår i en liten boksering hvor du møter motstanderen ansikt til ansikt.
Slåssesystemet består av et lite virvar av knappetrykk og kontroller-rist, men i praksis er det bare å holde guarden oppe for så å riste løs og trykke tilfeldig når motstanderen stiller seg åpen for slag. Flyten er seig som sirup, og variasjonen er så godt som ikkeeksisterende selv når du skaffer nye angrep. Dessuten gjør hvert slag så lite skade at kampene ofte varer i flere minutter, uten at det åpner for noen nye taktikker.
De sa jeg var tullete som ville bygge en borg midt i en sump
Dessuten undergraves hele heltefølelsen av systemet med at visse kroppsdeler gir deg nye egenskaper. Spillet reklamerer med at du kan skape din helt egne helt, men det vil alltid være et par bestemte kombinasjoner av kroppsdeler som gir de beste egenskapene, og dermed er du i praksis låst til å velge mellom disse.
Når det er sagt så er grafikken i spillet riktig så sjarmerende, og figurene du møter er akkurat så sprø og søte som man ville forventet seg av Spore, så det er helt tydelig at dette er et spill siktet inn mot den yngre garde.
Likevel lar jeg meg ikke overbevise. Spillet har en veldig halvhjertet struktur, og det senker underholdningsverdien betraktelig. Selv om du må ut og lete etter gjemte ting og finne dyr å slåss eller snakke med, blir det aldri skikkelig moro fordi du får de samme oppdragene hele tiden, disse oppdragene er så ensformige og fortellingen i spillet er så tørr.
Grafikken og lyden er sprudlende, men der stopper det. Under den pene overflaten lurer et spill som aldri føles mer enn nesten OK. Eksempelvis kan du lage så mange dyr du bare orker utenfor selve hovedspillet, men det eneste du kan gjøre med dem er å utkjempe kjedelige slåsskamper med en annen spiller.
Konklusjon
Utseendemessig er dette en sterk prestasjon, spesielt med tanke på Wii-maskinvarens begrensning. Resten av spillet presterer konsekvent under middels; handlingen er den samme vi har hørt ørten ganger før, spillopplevelsen er et halvfabrikat kokt sammen av ingredienser fra et utall andre (og bedre) spill, og de mange småoppdragene du må utføre for å komme videre er bare frustrerende eller dønn kjedelige.
Det er helt greit å lage et spill med et enkelt konsept for å tilpasse seg en yngre målgruppe, men da må man være litt kreativ i utførelsen slik at spillet ikke gjentar seg selv for ofte. Dette bommer Spore Hero grovt på. Hvis Spore til PC var et overdådig femretters måltid, er dette en grå, ubestemmelig pudding.
