Flerspiller? Ja takk! Over til spillets andre virkelighet, nemlig flerspiller. Dette fungerer over lokalt nettverk eller Internett. Utifra enspillermodusen er det lovende med en godt utbygget flerspillerdel. Allerede i oppsettet blir alt du måtte lure på forklart, fra knappeoppsett til oppdragsinformasjon og en detaljert hintguide.
Oppdragene går ut på at ett lag må bekjempe et annet, med ulike mål for hver bane. Man kan velge å være en av Shadownets spioner eller en Argus leiesoldat. For spionens del er det diskresjon, sniking og bruk av ekstrem list a lá Sam Fisher som gjelder. Spionens oppdrag er i første omgang å komme seg forbi fiendens forsvar, for så å sabotere eller få tak i diverse data uten å bli avslørt. For å klare dette får man utdelt en rekke nødvendige våpen og duppeditter, blant annet elektrosjokk-kuler, blitsgranater og spionkameraer. I likhet med Sam Fisher har spionene termal- og nattkikkert.
I veien for spionene er Argus leiesoldatene, som utstyres med en mengde utstyr for å få has på den snikende fare, blant annet radar som fanger opp all form for bevegelse. Foruten feller og miner, har de et kraftig multiformålsgevær som kan sende granater, bruke lasersikte og med ett enkelt trykk omdannes til et skarpskyttergevær.
De to forskjellige karakterene er overveldende bra laget, med hver sine spesialiteter og svakheter. Online-oppsettet fungerer lett og godt, med muligheter for chatting med motstanderne, før man farer ut i basketaket. Det skal sies at å spille mot erfarne motstandere er veldig vanskelig, da det tydelig er noen som har ganske mange timers erfaring på nakken. Det tar noen forsøk med neglbiting og frustrasjon før man får grepet på det, men når en først venner seg til knappene er det en fryd å spille.
Knappeoppsettet er forandret fra hovedspillet, nå har de blitt tilpasset de forskjellige figurene. Styringen er noget mer komplisert, spesielt er det vanskelig å lære seg disse i spillets høye tempo. Flerspillermodusen differensierer seg fra enspiller og dette nye konseptet skaper en unik spillopplevelse. Det er ikke i dette spillet, som i blant annet Socom, at flerspiller bare er en stor slette hvor partene møttes til blodkamp. Det er faktisk flere oppdrag, noen mer kompliserte enn andre, og flerspillermodusen virker helt uavhengig av det originale spillet. Dette skaper faktisk to vidt forskjellige opplevelser og blir som to spill for prisen av ett.
På flere punkter, som spillmodus, oppdrag og karakteret, kan spillet minne litt om Counter-Strike. Det skal sies at når man med tiden utvikler sine ferdigheter, kan dette spillet skape høy avhengighetsfaktor. Du er herved advart.
Konklusjon Etter at det opprinnelige Splinter Cell for alvor introduserte snikespillkategorien og inntok rollen som varmt hvetebrød, har slike spill florert som paddehatter på en julidag. Snikespillene har blitt vanvittig populære de siste årene og Splinter Cell: Pandora Tomorrow står nå frem som det desidert beste av disse. Sammenlignet med dette spillet, blir de fleste av konkurrentene intet annet enn blasse plagiater. Det nervepirrende hovedspillet er pakket med gode effekter og mange muligheter, men jeg tar av meg hatten og tegner gullstjerner i taket for den nye flerspillervarianten. Den overgår nesten det egentlige spillet med enda mer spionasjeutstyr og avanserte våpen, og må rett og slett prøves. For alle som liker snikespill er Splinter Cell: Pandora Tomorrow en absolutt nødvendighet. Har du i tillegg mulighet for å spille over Internett, må du umiddelbart trykke på den røde knappen øverst til høyre i vinduet og løpe til butikken.
