Name’s Bond, Bauer Jack … Fisher?
Det ble i forkant av Convictions slipp pratet mye fra utviklerne om hvordan de har hentet inspirasjon fra modern actionhelter. Helter som ikke venter i skyggene og angriper sakte, men sikkert. Helter som derimot stormer inn døra, knuser kneskåler og kløyver skaller innen den første tomhylsa har truffet gulvet.
Er det slik Conviction er? Både ja og nei, på godt og vondt. Convictions utvilsomt største problem er at det blander sjangre såpass at man tidvis ikke helt vet hva man spiller. På det beste føles det som en interaktiv film hvor alt skjer lydløst, effektivt og selvsagt voldelig. På det verste føles det som en uengasjerende tredjepersonsskyter kun laget for å frustrere deg.
Jeg er svært begeistret for det mye omtalte ”Mark and Execute”-systemet og ikke minst dekningssystemet som lar deg fly mellom hindringer til dine fienders store frustrasjon. Muligheten til å kombinere brutal effektivitet, skygger og lydløse pistolskudd gjør Conviction tidvis til en av de beste opplevelsene jeg har hatt foran TV-en på lang tid.
Dessverre er det ikke alltid man får muligheten, av og til tvinges man nemlig til å gå i frontalangrep med avtrekkeren i bunn. Og det er da Conviction ramler med nesa først ned trappa. Fordi spillmekanikken er rett og slett ikke solid nok til at dette også fungerer.
En utdypning er på plass: Det er ikke spillmekanikken som tvinger dette fram, men heller utformingen på stien Fisher møter. Litt action nå og da kunne jeg fint overlevd, men frustrasjonen når uante høyder når actionsekvenser må spilles igjen og igjen grunnet et horribelt sjekkpunktsystem. ”Avtrekkern-i-bånn” blir rett og slett for vanskelig, især så på den såkalte realistiske vanskelighetsgraden. Noe som er fryktelig synd, ettersom spillet fint kan nytes på den vanskeligste vanskelighetsgraden ellers.
Rovdyr jakter i flokk
Det kan altså konkluderes med at Fishers eventyr absolutt er et solid sådan, men det har sine frustrasjonselementer. De nye mekanikkene får vist seg frem, men de kommer dessverre ikke alltid helt til rette. Det er ikke tilfellet med Convictions flerspiller.
Både samarbeidskampanjen og enkelt- og flerspillermodusen fungerer som bare det, en velolja motor og mer til. Det er skummelt morsomt å leke rovdyr som Archer og Kestrel; snikende i mørket, mens man minsker bestanden av byttedyr en for en. De langt mer åpne brettene gjør definitivt en bedre jobb enn Fishers eventyr å vise fram de nye mekanikkene, og ikke minst, den kunstige intelligensen.
Lommelyktene sveiper gulvet, tungt bevæpna menn beveger seg i taktisk formasjon mot et lik. De skanner varsomt rundt hvert hjørne, en lyd høres. De snur seg brått, men det er for sent. Bakerste mann rives i stykker av et eksploderende stickycam. Mennene får panikk, de plaffer løs i alle retninger. Så forsvinner nok et lys, det blir bekmørkt. Én, to, tre lydløse kuler flakser i lufta. ”Assholes down”. Archer gir et bekreftende nikk til Kestrel, før de to rovdyrene atter igjen forsvinner i mørket.
Konklusjon
Vi har ventet lenge på Conviciton, nå har det endelig landet. Heldigvis kan jeg fortelle at det har vært verdt ventetiden.
Sam Fishers eventyr er absolutt verdt å få med seg, enten du er tilhenger av serien eller ei. Det må dog nevnes at ikke alle nyvinningene er like heldige – det tar i hvert fall nokså lang tid før de tas inn i varmen.
Jeg hadde endelig bestemt meg for én karakter under på skalaen, men det var før jeg fikk lekt med Convictions bunnsolide flerspiller. Archer og Kestrel overbeviser der Fisher snublet litt, nemlig å vise meg at dette er ikke Splinter Cell. Dette er Splinter Cell versjon 2. Brutalt, voldelig og grisetøft.
Anmeldelsen er basert på Xbox 360-versjonen. Spillet kommer også til PC den 30. april.
- Les også: Sparkster på nye eventyr
- Les også: Bioshock-MMO på vei?
- Les også: Demon's Souls også til Europa
