Smarte
Den kunstige intelligensen til fienden er jevnt over veldig god. Vakter er svært årvåkne og vil merke enhver forandring i miljøet som er skapt av deg. Glemmer du å lukke en dør, slukker du lys som bør være på eller legger du falne vakter strødd i deres vei, så lar ikke reaksjonene vente på seg. Vaktene er mye mer nysgjerrig enn tidligere, og vil følge ”spor” du har lagt igjen etter deg. Dermed kan du risikere å få et lite hyggelig bakholdsangrep i ryggen. Denne økte intelligensen gjør selvsagt spillet mer realistisk og spennende. Noen små feil var det, som for eksempel at vakter som sitter later til å høre/se dårligere enn de som står. Uansett viser spillet en unikt god oppbygning på dette feltet, og utfordringene står i kø for deg som infiltratør.
Lokasjonene du arbeider i er meget spennende, og ikke minst varierte. Blant disse vil jeg gjerne trekke frem New York City i full blackout, virkelighetsnært og dagsaktuelt. Alle brettene gir deg muligheten til å gå fram på din egne personlige måte, noe som er meget positivt. Utfordringen er først og fremst å ikke bli oppdaget, bortsatt fra det har du temmelig stor frihet både når det gjelder bevegelsesmønster og oppgaveløsning. Du har et bredt register å spille på, spesielt siden Sam virker å ha trent godt siden sist. Spiller du smart, fremstår spillopplevelsen som utrolig flott og strømlinjeformet. Det er nesten som å se en spenningsfilm av rang utfolde seg foran sine øyne, bare at du har full kontroll over hendelsesforløpet.
Blendene mørkt
Visuelt sett er Splinter Cell 3 i toppklasse, til tross for at det er relativt dunkelt er grafikken ofte veldig nær perfeksjon. Kanskje det er nettopp denne bruken av mørket, lys og skygger som gjør grafikken så god som den er. Spillet makter å skape noe av det beste undertegnede har fått servert visuelt, versjonene på Xbox og PC er begge fantastiske å se på.
I denne sjangeren er lyd av høy kvalitet helt essensielt, og heldigvis skinner Splinter Cell 3 som en stjerne også her. Lydbildet fremstår som ultrarealistisk, og med et skikkelig surroundanlegg vil du garantert kunne ”føle” pusten av fiendene i nakken og lytte nervøst etter den minste ulyd. Selv musikken er utrolig, og er med på å underbygge en stemning ladet av spenning og frykt for å bli avslørt. Videre er dialogene meget gode, spesielt siden de innholder mengder av sarkastisk humor. Persongalleriet i Splinter Cell 3 tar ikke seg selv veldig høytidelig, dermed sitter disse spøkene løst. Det audiovisuelle skaper i samspill, rent effektmessig, det beste spillet i sjangeren noensinne.
Flerspillerdelen er meget sterk, både lokalt og på nett. Mest spennende er samarbeidsmodusen, der du og en venn kan være supersoldater sammen, enten hjemme i stua eller hver for dere over nettet. Dere kan ikke samarbeide om ”hovedspillet”, men får fire spesielle oppdrag å bryne dere på. Uten å avsløre for mye kan jeg si at gjensidig interaksjon står i sterk fokus, og et velfungerende partnerskap vil presentere uante muligheter og nye fysiske triks. I tillegg til dette kommer en stor og variert flerspillerdel som bygger videre på det som ble gjort i Pandora Tomorrow. Ikke bare ser den flott ut for øyet, spillbarheten er skyhøy og du går en meget uforutsigbar og nervepirrende opplevelse i møte.
Før jeg gir meg må spillets historie også få honnør. Igjen har de to første spillene blitt overgått og du blir presentert for sjokkerende overraskelser og skremmende fakta hele spillet igjennom. I tidligere spill har kanskje James Bond-faktoren vært litt i overkant, nå snakker vi 100% seriøsitet rent historiemessig. Du vil bli engasjert i Sam Fisher og hans ulike oppdrag, og du gir deg neppe før alle av spillets deler er fullført.
Konklusjon
Jeg må innrømme at jeg var relativt skeptisk til en så kjapp oppfølger etter Pandora Tomorrow, men heldigvis var min bekymring ubegrunnet. Seriens tredje spill er uten tvil det beste av dem, det er et interaktivt kunstverk av de sjeldne. Ikke bare er grafikken og lyden innvolvert i et herlig giftemål, men spillet viser til en meget sterk historie krydret med god og humørfylt dialog. Hvis oppfølgere til spill skulle hatt en prototyp å arbeide ut i fra hadde Tom Clancy's Splinter Cell: Chaos Theory vært den perfekte modell. Den beholder det beste av det gamle, samtidig som nye elementer av enda høyere kvalitet legges til. Uten tvil et av årets spill generelt, og kanskje tidenes spill innen sjangeren.
Merk: Skjermbildene på side 1 er hentet fra PC-versjonen, skjermbildene på side 2 er fra Xbox-versjonen. Vi oppdaterer anmeldelsen med vurdering av PC-versjonen i løpet av de nærmeste dagene.
