Som den femte delen i kortfilmprosjektet Short Peace og skrevet av spill-auteuren Suda 51, burde Ranko Tsukigime's Longest Day være et selvskreven stopp for de fleste anime-entusiaster.
Men der Suda 51s tidligere prosjekter som Killer 7 og Killer Is Dead var sære, men høyst fullverdige spill, fremstår Ranko mer som en slags semi-kuriøs kunstinstallasjon man nikker halvt annerkjennende og halvt uforståelig til før man skynder seg videre til en mer håndterlig del av utstillingen.
Animasjonspill
Som en hybrid mellom film og spill stiller Ranko seg i rekken av utgivelser som både viser og visker ut grensene mellom de to mediene. I det ene øyeblikket lener man seg tilbake i sofaen og inntar en lengre animasjonssekvens som passiv tilskuer. I det neste hamrer man frenetisk på knappene mens man løper og hopper fra plattform til plattform som en Mario på speed.
Selve historien starter enkelt og rolig nok. Ranko Tsukigime er en tilsynelatende helt vanlig 17-åring som driver med helt vanlige 17-årige greier – som å henge med venniner og synge karaoke. Men i det hun låser seg inn i sitt høyst usedvanlige hjem, en slags mobil containerinnretning, viser det seg at ingenting er normalt med verken jenta eller spillet.
Ranko vil nemlig hevne sin mor og for å gjøre det må hun ta livet av sin sin far. Oi, en Kill Bill'ish hevnfortelling, tenker man kanskje da, men historien tar fra det punktet så mange absurde vendinger at når dragen som spruter ut rosa, varmesøkende hjerter endelig dukker opp har man for lengst sluttet å reagere.
Nå kan det hende at denne spinnville historien ville gitt ørlite mer mening om man hadde sett de fire forrige kortfilmene. Men slik jeg har skjønt det er fortellingene kun tematisk bundet sammen, hvor hver del visstnok skildrer en epoke i japansk historie, og har således ingenting med hverandre å gjøre.
Å spille Ranko skal og bør holde for å forstå historien i dette femte kapittelet, men Suda 51 og hans stab har kastet alt av det vi kan kalle narrativ logikk over bord for en serie visuelt forrykende, men delvis uforståelig sekvenser. Det er ofte kult å se på, men hvis du vil føle noe som helst annet enn «okey?» på slutten av en fortelling er det kanskje bedre å lete andre steder.
Løp for livet
Mellom alle kortfilmene finnes det faktisk et spill. Her styrer man en løpende Ranko gjennom en serie siderullende plattformbrett og alt handler om å komme i mål før en mystisk, jagende entitet får has på deg. I takt med filmenes absurditet er det vanskelig å dechiffrere nøyaktig hva som er i hælene dine, men min høyst amatørmessige tolkning av infoen gitt i kuttscenene er at dette er de demoniske sjelene til en hær av døde.
Uansett hvilken tolkning man lander på går selve spillet altså ut på å løpe som faen vekk fra døden. Man sprinter og spretter fra plattform til plattform og på veien mot målstreken støter du på en ny flokk, ja, du gjettet riktig, absurde fiender. Disse kan heldigvis ikke drepe deg, men i det aller minste blokkere og sakke deg ned. Ranko må derfor hogge de ned med sverdet sitt og det dødelige gørret disse avkappede vesenene produserer kan igjen ta livet av fiender lenger bak.
Dette danner da altså kjeder av død som av en eller annen grunn fyller opp ammunisjonsmeteret til Ranko. Hun løper nemlig rundt med et fiolingevær som kan avfyre skudd mot den jagende entiteten og dermed skaffe seg litt pusterom. Du kan maksimalt ha tre kuler, så her gjelder det å samle så mye poeng som mulig.
Alt dette høres kanskje komplisert ut, men spillet er ekstremt lett å komme inn i. Det er få knapper å trykke på og kun én vei å løpe, og det er ingen dødelige hull, skarpe pigger eller andre typiske plattformfarer som venter. Inni mellom blir du kanskje låst inn i et rom hvor du må drepe samtlige fiender før du kan gå videre, men stort sett er spillet grei skuring.
Som et konsept til et større plattformspill har Ranko potensiale. Problemet er at spillet med sin latterligere lengde forblir på konseptstadiet.
Egentlig er jeg stor fan av kortere spill. Altfor mange spill bruker evigheter bare på å komme i gang og repeterer seg selv til kjedsomhet for å nå en eller annen forventet levetid. Assassin's Creed III er kanskje den største synderen her: etter ti timer drev jeg fortsatt med opplæring!
Men Ranko drar problemet med lengde i motsatt retning. Spillet består av ti brett, og de fem første kan i teorien klares på 8 minutter. De fem neste brettene tar heldigvis lengre tid, både fordi vanskelighetsgraden økes og de introduserer noen nye elementer i gryta, men ikke vær overrasket om du får litt over en halvtime med effektiv spilletid. Legg til en halvtime med film og rulleteksten med virkelige, menneskelige versjoner av spillets figurer kommer som en kjip overraskelse.
Så er Ranko verdt bryet? Vel, det skal i det minste ha for å være fullstendig annerledes. Selv om historien gir like mye mening som å titte inn i hodet på en mentalpasient, er animasjonen så leken og levende at selv innbitte anime-skeptikere bør kunne annerkjenne appellen.
Fra introens klassiske, kose-anime med tydelige streker og sterke farger til de filmede manga-rutene i sekvens tre; hver filmsnutt kjører en helt distinktiv stil. Variasjon finnes også i selve spillet, fra åpningsbrettene fargesprakende eksplosjoner over en bakgrunn av grått og metall til sistebossens kornete 8-bits NES-grafikk. Silent Hill-komponist Akira Yamaoka binder galskapen sammen noen kule elektrorock-toner.
Konklusjon
Til tross for navnet: Ranko Tsukigime's Longest Day er et ekstremt kort spill og det er også den største innvendingen mot dette spinnville japanske eventyret. Det finnes antydninger i de lette kontrollene og hurtige tempoet om at Ranko kunne blitt et kult og annerledes plattformspill, men i det trøya blir varm og man er klar for nye og større utfordringer kommer galskapen til en brå ende.
For mer enn et spill fremstår Ranko som et slags snodig forsøksprosjekt, hvor en flokk japanske kunstere og spillutviklere har bestemt seg for å avslutte en kortfilmserie med en hybrid mellom de to mediene. Selv om de andre kortfilmene ikke er nødvendige for å forstå Ranko-episoden, fremstår historien i Ranko likevel som uforståelig.
Prosjektet fungerer heldigvis visuelt og de lekende stilendringene fra film til film og brett til brett bør være interessante for flere en animeentusiaster. Men for de som jakter en skikkelig spillopplevelse i dette sære japanske universet er Ranko dessverre altfor kort og overfladisk til å sette et inntrykk.
