I slutten av oktober i fjor skrev Bethesda, en av verdens største og mest toneangivende spillutgivere, i en kort pressemelding at selskapet ikke lenger ville sende ut anmeldereksemplarer av sine nye spill før én dag før release. Den praktiske konsekvensen av dette er at du som spiller ikke lenger vil kunne lese anmeldelser før etter at spillet er kommet i salg.
«Vi i Bethesda setter pris på anmeldelser», skrev Gary Steinman. «Vi vil at alle, også de som jobber i media, skal få tilgang til spillene samtidig».
Det er nesten så man kan bli rørt. Bethesda vil at alle skal få den samme opplevelsen samtidig, kanskje for å unngå at noen avslører viktige ting om spillet før andre også har fått muligheten til å spille det selv. Bethesda er nemlig veldig opptatte av å skape felles opplevelser; de vil at en spillansering skal være som åpningsseremonien på Lillehammer-OL i 1994, hvor alle satt klistret til TV-skjermene sine og måpte over fyrverkeriet og de fargerike kostymene. Det er til å bli varm om hjertet av. Vi som spillere blir et fellesskap. Ingen får fordeler.
Det er bare ett problem.
Bethesda behandler ikke alle likt. Fremdeles vil noen få tilgang til spillene før andre. Det er bare et spørsmål om penger.
Store spillstrømmere og det bloggbransjen kaller «influencers» vil selvfølgelig få tilgang tidligere. Allerede da Bethesda la ut denne pressemeldingen på sine nettsider, hadde enkelte strømmere fått tilgang til den nye Skyrim-remasteren, i god tid før lansering. Spillmediene hadde ikke sett snurten av disse. Alle er altså like, men noen er likere enn andre. Denne praksisen vil selvfølgelig fortsette, men ikke fortvil: du som kunde kan også få tidlig tilgang. Alt du trenger å gjøre er å forhåndsbetale. Smart, ikke sant? Er ikke vi forbrukere heldige?
Skylder på Internett
Det er store forskjeller mellom utgiverne. Noen, som Bethesda, venter helt til siste liten med å sende ut anmeldereksemplarer. Noen forskjellsbehandler gjerne litt, men sender ut spillene rundt en uke før lansering. Andre igjen kan sende spillene ut flere måneder i forveien. De som velger å blåse en lang marsj i å sende ut anmeldereksemplarer, skylder som regel på at den nettbaserte flerspillerdelen ikke vil være representativ før kundene faktisk har kjøpt produktet, slik som Ubisoft gjorde før lanseringen av Steep. Dette var ett av selskapets virkelig store flaggskip i 2016, men det gikk opp mot en uke fra lansering og til de første større anmeldelsene dukket opp.
Ifølge Ubisofts resonnementet kan altså ikke folk få vite om produktet de vil kjøpe er verdt prisen før de har betalt.
Om filmbransjen hadde forsøkt seg på noe lignende, hadde det blitt ramaskrik. Spillbransjen slipper derimot unna med akkurat dette.
Jeg skjønner at en del utgivere vegrer seg for å gi anmeldere tidlig tilgang til produktene deres. For det første er spillene stadig oftere ikke ferdige når anmelderne får sine eksemplarer. Spill blir stadig mer komplekse, altså er det stadig flere ting som kan gå galt. Noe det også ofte gjør. For eksempel måtte Ubisoft strupe flerspillerdelen i anmeldereksemplarene av det ellers eminente Watch Dogs 2, da det fikk resten av spillet til å krasje. Først en uke etter at spillet var ute i butikkene ble deler av den sømløse flerspillerdelen aktivert igjen.
Mange spill slippes uten å være helt ferdige. Særlig No Man’s Sky ble beryktet for å ikke være ordentlig ferdig da det kom ut. Noen ganger er det helt forståelig: for eksempel er sertifiseringsprosessene – når spill stresstestes for å sjekke at de virker – er langtekkelige og intrikate. Kravene varierer også mellom de ulike verdensdelene. Dette kan ta alt fra en uke til flere måneder til man har et produkt som «virker». Da kan produksjonen av det fysiske spillet starte, slik at det rekker lanseringsdatoen som gjerne er rundt tre måneder senere. Da har altså utviklerne rundt to måneder på seg til å fikse alt de kan. Noen ganger dukker ikke problemene opp før det nesten er for sent.
Spillutgiverne synes selvfølgelig ikke at det er trivelig når media anmelder produkter som ikke er ferdige, selv om disse produktene allerede er i salg. Å begrense medias tilgang til produktene er en form for skadereduksjon, slik at man kan sikre at det meste fungerer som det skal når anmeldelsene skal skrives. Til nå har mange utgivere inngått kompromisser ved å sende ut anmeldereksemplarer, samtidig som de oppfordrer til at endelig karakter ikke settes før alle deler er på plass. Nå er dette tydeligvis ikke lenger nok.
Ting tar tid
Å anmelde spill tar tid. Ofte bør man spille seg gjennom hele kampanjedelen av et spill før man kan gjøre seg opp en mening om hvor godt det egentlig er, men i mange tilfeller har man et ordentlig inntrykk også etter for eksempel 20 timer av en enspillerdel som kanskje varer dobbelt så lenge. Det kommer rett og slett an på spillet.
I spill hvor flerspillerdelen er et like bærende element (Mario Kart, Street Fighter, Battlefield, etc.) må man også få nok tid til at man kan få et ordentlig inntrykk av de viktigste styrkene og svakhetene. Etter alt dette må teksten kladdes, skrives og redigeres av en redaktør, før det endelige resultatet kan publiseres.
Det kan fort gå en god uke eller mer fra man begynner å spille til en grundig, gjennomtenkt anmeldelse havner på trykk eller på nett. Når utgivere fratar anmelderne muligheten til å bruke tid på spillene før lansering, gjør de det vanskeligere for oss å gjøre jobben vår. Noen ganger er det faktisk nettopp det de gambler på. En del spillutgivere har faktisk ganske mye å tjene på at spillmediene ikke får anmeldereksemplarene før lansering.
Utviklerne vil styre selv
La oss se bort fra alle spillene som er avhengige av nettbasert flerspiller, eller som trenger store oppdateringer før de i det hele tatt virker. Det lages nemlig fremdeles spill som faktisk er ferdige lenge før lansering. Det siste Doom viste seg jo å være bunnsolid da det kom; hvorfor var det da så viktig for Bethesda at dette ikke kom spilljournalistene i hende?
En mulighet er selvfølgelig at alle ledd i spillbransjen lekker som en sil, noe som gjør at utgiveren mister kontrollen over narrativet rundt spillet – hvordan det skal promoteres og presenteres. En annen er at de ikke lenger trenger forholde seg til medier som kan finne på å skrive noe annet enn den historien utgiveren selv forsøker å fortelle.
De første spillmediene var, grovt forenklet spillutgivernes forlengede arm. Men etter hvert som den kritiske spilljournalistikken vokste frem, fikk utgiverne et problem: dyre champagneturer til fremmede land på utgivers regning for å spille dataspill var ikke lenger ensbetydende med positiv omtale. Samtidig finnes det flust av eksempler på at spillmedier har misbrukt tillit og fråtset i rykter for å trekke lesere. Likevel har spillutgiverne og -mediene holdt ut med hverandre. De var tross alt avhengige av hverandre. Det er som på alle andre arenaer hvor det bedrives journalistikk. Man finner en måte å sameksistere på.
Det vil si, helt til nå. Nå har nemlig spillutgiverne funnet ut at det er like greit å hyre inn en strømmer. Eller «influencer», som det nå heter på fagspråket.
Satser på strømmerne
Det har allerede vært flere kontroverser knyttet til strømmernes dårlige merking av reklameinnhold. Vi har allerede sett flere eksempler på at ikke alle strømmere er like flinke – eller like interesserte i – å opplyse om når utgivere har betalt dem for å skape oppmerksomhet rundt deres siste spill. Da Warner Brothers startet promoteringen av Middle-Earth: Shadow of Mordor i 2014, var det flere tradisjonelle medier som slet med å få tak i anmeldereksemplarer. Imidlertid hadde allerede flere strømmere mottatt sine eksemplarer, etter å ha inngått en avtale med Warner Brothers. Ikke alle strømmerne var like flinke til å opplyse seerne sine om hva denne avtalen gikk ut på. For eksempel forpliktet de seg til å diskutere spillets Nemesis-system og de måtte snakke om hvor levende personligheter de ulike fiendene hadde. Det var ikke lov å vise frem tekniske feil ved spillet og det var Warner Brothers selv som til syvende og sist skulle bestemme om videoene i det hele tatt skulle publiseres.
Hvis en strømmer får betalt av et selskap for å omtale selskapets spill, hvor kritisk tror du oppriktig talt at strømmeren vil være? Særlig dersom en avtale med utgiveren kan sikre ham eller henne tilgang til nytt innhold også i fremtiden? Innhold som nesten ingen andre har tilgang til? Slikt kan nemlig gi strømmeren mange abonnenter.
Det er vesentlige forskjeller mellom strømmere som promoterer et spill og tradisjonelle spillanmeldere; først og fremst det at profesjonelle spillanmeldere ikke får betalt av spillutgiverne, slik enkelte strømmere faktisk gjør. I spilljournalistikkens spede fødsel var riktignok koblingene mellom spillmediene og -utgiverne ofte ubehagelig utydelige, men med årene har den uavhengige, kritiske spilljournalistikken fått bedre fotfeste. Spillanmelderne står ikke på lønningslistene til utgiverne, men til et selskap med en uavhengig redaktør. Ikke produserer de tekstreklame på samme side heller. Redaksjonen har ingen anelse om hvilke selskaper som kjøper reklameplass på nettsidene. Alt dette for å forhindre påvirkning fra spillutgiverne.
Ikke tro at utgiverne vil holde seg for gode til å boikotte dem som gir dem negativ omtale. Redaktøren av det spanske nettstedet AreaJugones fortalte nylig til Kotaku at de nå er boikottet av Square Enix og deres distributør i flere europeiske land, Koch Media. Årsaken var ifølge redaktøren at de hadde publisert en anmeldelse av Final Fantasy XV hvor spillet fikk karakteren 7,5. Ifølge redaktøren skal Koch Media ha fortalt dem at dette var lavere enn gjennomsnittskarakteren for spillet på Metacritic, og at dette ville skade spillets omdømme. Derfor skulle ikke AreaJugones lenger få anmelde Square Enix-spill. Mer skulle det faktisk ikke til.
Anmeldelser er ikke PR
Dette høres kanskje ut som dårlig fordekt misunnelse hos en ukjent, norsk spillanmelder uten millioner av følgere på sosiale medier. Det får så være. Poenget er at spillbransjen er den eneste underholdningsbransjen hvor det fremdeles er greit å behandle forbrukerne på denne måten. Dette er den eneste bransjen hvor det nærmest er unison aksept for at de som vil selge oss noe kan legge seg opp i hvordan uavhengige medier skal bedrive sin kritiske journalistikk.
Musikk- og bokbransjen har vært nøye med sperrefrister – at ingen journalister skal skrive om produktene deres før de får lov. Imidlertid er det stadig færre aviser og nettsteder som tar disse sperrefristene på alvor.
Bransjen river seg i håret. Tidligere respekterte journalister disse sperrefristene, men da var også nyhetsbildet helt annerledes. Noen forsvarer praksisen med at det er for å gi anmelderen god nok tid til å sette seg inn i verket. Det høres kanskje snilt ut, men det er en dårlig skjult løgn. Selvfølgelig handler det om at forlagene og plateselskapene vil bruke journalistikken som en del av sin lanseringsstrategi. Klart det er praktisk med medier som skriver det du ønsker, når du ønsker det.
Men vet du hva?
Det er faktisk ikke det journalister eller anmeldere skal bruke tiden sin på.
Anmeldere skal ikke være spillbransjens forlengede arm. Anmeldere skal ikke være takknemlige for at utgiverne regisserer deres opplevelser. Anmeldere kan ikke drive uavhengig journalistikk hvis de samtidig skal være prisgitt utgivernes PR-budsjett.
Gamer.no har en regel om at vi i hovedsak ikke slipper anmeldelser før vi har fått testet dem ordentlig. Vi ønsker ikke å delta i et kappløp hvor det handler om å være først ute med omtaler av spill. I stedet forsøker vi å bli best, ved å bruke den tiden det tar å spille gjennom spillene, samt på å skrive ordentlige anmeldelser. Men når utgivere bevisst går inn for å forsinke spillanmeldere i å gi leserne sine pålitelig informasjon om produktene de lager, må vi si ifra.
Bare husk dette når et spill lanseres uten at en eneste anmeldelse er å oppdrive: Da sitter det sannsynligvis noen på et kontor et sted som ikke ønsker at du skal lese uavhengige kilder før du har gitt dem pengene dine.
For et par år siden skrev Gamer.no-grunnlegger Tor-Steinar om lignende problematikk:
Taushetserklæringene blir en stadig større presseetisk utfordring for Gamer.no »
