Velkommen Filmtips for spillinteresserte, en semifast blogg-spalte der undertegnede kaster et blikk på filmer som kan være av interesse for de som liker dataspill. Dette kan være fordi filmen tar i bruke elementer fra dataspillenes magiske verden, eller fordi det er en adapsjon av et velkjent dataspill.
I tillegg til å være frilansskribent for et av Norges største spillnettsteder er jeg også masterstudent i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Min interesse for både film og dataspill har heldigvis latt seg kombinere de siste tjue årene, noe jeg har både vært takknemlig for og irritert over.
Vi begynner med filmversjonen av en kritikerrost indie-tegneserie som ble sluppet i 2010. Filmen altså. Tegneserien ble avsluttet i 2010, men påbegynt i 2004. Tegneserien, og filmen, henter en rekke visuelle og stilistiske troper fra dataspill og annen spenstig popkultur i en herlig blanding, som blir en overraskende god og dyp romantisk komedie. Jeg snakker selvsagt om Scott Pilgrim vs. The World.
I et land langt mot nord
Den 22 år gamle kanadieren Scott Pilgrim lever et ganske greit og ukomplisert liv. Han spiller i et ræva band med sine venner, dater en 17 år gammel jente, og forsøker å gå gjennom hverdagen med så lite innsats og anstrengelse han kan komme unna med. Generelt sett er livet akkurat som Scott vil ha det, med høy slabbedaskfaktor.
Når han møter Ramona Flowers, som er nylig innflyttet fra USA, forandrer livet han seg til både det bedre og verre. Scott blir øyeblikkelig forelsket. Ramona er, bokstavelig talt, jenta han har drømt om, etter at hun én natt skøytet seg gjennom tankene hans før de møttes.
Møtet med jenta gjør ikke akkurat livet enkelt for Scott. Ikke bare må han finne en måte å slå opp med sin eksisterende kjæreste, Knives, han må også bekjempe Ramonas syv onde ekskjærester for å få lov til å date henne. Nei, det er ikke en metafor for noe, han må bokstavelig talt slåss mot dem. Der man i en musikal ville brutt ut i sang når følelsene blir for sterke går det her på nevene løs, til taperen eksploderer i et hav av småmynter. Eller, det er en slags metafor, men det kommer vi tilbake til.
Filmatisert dataspill
For uante og uforklarte grunner fungerer Scotts tilsynelatende realistiske univers på logikk hentet direkte fra dataspill, med superkrefter, poeng, ekstra liv, og påfølgende lyd- og lyseffekter. Disse ekstra elementene gjør det som kunne vært en ganske streit romantisk komedie om til en film som bugner av karakter og sjarm, i tillegg til harde slag og høye spark.
Å se Scott Pilgrim vs. the World er litt som å se på et filmatisert dataspill. Filmkritiker Bob «MovieBob» Chipman mente Scott Pilgrim vs. The World er det nærmeste vi kommer en blanding av High Fidelity og No More Heroes, en sammenligning jeg synes er ganske passende. Scott Pilgrim og Travis Touchdown er absolutt ikke sammenlignbare som protagonister, men de har likevel visse fellestrekk som lar dem speile sitt publikum på ulike måter.
Travis er den pubertale 15-åringen som aldri ble voksen, selv om han har gått ut fra videregående og tilsynelatende klarer å jobbe nok til å kjøpe et lyssverd fra Internett. Han lever et slaraffenliv som inneholder rikelige mengder anime, energidrikke og kvinner han gjerne vil ha sex med. Travis er en parodi på det mange mener er en gjennomsnittlig «gamer», som nekter å vokse opp fordi livet som hyperaktiv drapsmann med konstant ereksjon er foretrukket framfor å bli voksen.
Scott, på sin side, er en 22 år gammel «slacker», som heller aldri helt klarer å bli voksen. Ikke nødvendigvis fordi han ikke vil, men fordi det skremmer ham. Både Scott og Travis virker begge motivert av frykt for det ukjente voksenlivet men reagerer og gjør opprør mot det på forskjellige måter. Der Travis er ubehøvlet og utagerende er Scott mer innadvendt og uvillig til å komme seg videre i livet. Begge har den samme barnslige holdningen til livet og det å bli voksen, men lar den utfolde seg på ulike måter.
Vold og slåssing, som er en naturlig del av begges liv, reflekterer ulike deler av deres respektive personligheter. Travis Touchdown velger selv å ta lasersverd i hånd for å gå ut å ta livet av andre mennesker, men Scott utøver vold nesten utelukkende for å forsvare seg selv eller sine venner. Samtidig inntar volden deres liv som en konsekvens av deres ønske om å vinne over en spesifikk jente.
En romantisk komedie fra guttas perspektiv
Scott Pilgrim vs. The World er attpåtil en meget unik film med tanke på dens sjanger. For å være en romantisk komedie, noe den absolutt er, er den overraskende nyansert, med et utgangspunkt i mannens perspektiv framfor kvinnens.
De fleste romantiske komedier handler om en kvinne som forsøker å skaffe seg en mann. Denne kvinnen er som regel ganske feilfri, bortsett fra det faktum at hun aldri klarer å holde på en kjæreste. Selv om hun har datet mange har hun ikke klart å slå seg til rette, fordi «den rette» enda har til gode å åpenbare seg.
Romantiske komedier fra mannens perspektiv sliter like fullt med de samme problemene. Protagonisten er også like feilfri, men på en annen måte. Han er en typisk «snill fyr», som bare vil at de teite jentene skal slutte å være sammen med de slemme guttene, og bare innse at hun trenger en «snill fyr». Michael Cera har gjort karriere ut av å spille slike typer, den litt keitete, sjenerte og usikre fyren som de fleste gutter har vært på ett eller annet tidspunkt i livet sitt. Poenget er å fremstille protagonisten som en idealisert figur.
Filmen om Scott Pilgrim er derfor ekstra interessant fordi både hovedpersonen og jenta han forelsker seg i besitter menneskelige feil. Det har skjedd ting med dem som har gjort dem redd for forelske, for forhold, for å binde seg. Ramona har overlevd syv kontrollerende skitsekker av noen ekskjærester, der den siste av dem bokstavelig talt har en måte å komme seg inn i tankene hennes på via en datachip.
Scott har også blitt «brent» av tidligere forhold og dårlige ekskjærester, som igjen har gjort ham til en fyr som søker etter beundring og tilbedelse av de rundt ham. Dette er én av grunnene til at han i begynnelsen av filmen har en kjæreste som er fem år yngre enn ham, så han kan være den med visdom, kunnskap og erfaring i forholdet. Det gir han en slags maktposisjon som lar ham føle seg beundret og verdsatt. Gudene vet at han ikke får det av sine venner, som ser rett gjennom det som er et ganske patetisk og sleipt ytre.
Slåsskamper og spillreferanser
Så hvor ligger egentlig nerdeappellen i Scott Pilgrim vs. The World? Rent personlig finner jeg den i slåsskampene filmen består av, for ikke å snakke om de mange audiovisuelle effektene hentet fra dataspill. Som tidligere nevnt må Scott engasjere Ramonas ekskjærester i nevekamp for å vinne hennes gunst. Det er enklere sagt enn gjort. De syv eksene er meget sterke slåsskjemper i sin egen rett, og lar seg ikke nedkjempes sånn uten videre.
Jeg nevnte tidligere at slåssingen både er metaforisk og ikke-metaforisk på samme tid. Innad i filmens fiktive univers skjer julingen på ordentlig, og stakkars Scott må se seg rundjult opptil flere ganger. Ser man på kampene med et utenforstående blikk er det lett å lese dem som en metafor for Scotts verdenssyn. Det er ikke et langt logisk hopp å anta at Scott og hans vennegjeng har vokst opp med dataspill og bruker spillene som en måte å kontekstualisere verden. Derfor blir hindringene i livet hans til faktisk spill-bosser som må nedkjempes slik at han kan få prinsessen. Det er dating ikledd en hybrid av Mega Man og The Legend of Zelda!
Filmen er også stappfull av referanser til kjente spillserier. Disse fungerer ikke som utgangspunkt for vitser, men er heller en naturlig del av filmens univers. Små musikalske stikk og lydeffekter hentet fra Zelda-, Sonic- og Super Mario-seriene peprer filmens lydspor og det gjøres også mer direkte referanser til spillfigurer og -serier. Scott og vennene spiller i bandet Sex Bob-Omb, etter bombene fra Super Mario 2, Ramonas ekskjærester minner alle om figurer fra Street Fighter eller Tekken, og bandet «The Clash at Demonhead» referer et gammel NES spill med nesten samme navn.
Å avsløre for mye om de intertekstuelle referansene i filmen vil ødelegge overraskelsen som følger det å oppdage dem. Avslutningsvis kan jeg påpeke at de ikke føles som et kynisk forsøk på å appellere til spillnerder, men heller et ønske om å hylle dataspill og den innvirkningen de har hatt på mange unge liv. Det er en umiskjennelig kjærlighet til dataspill i filmen som er umulig å ignorere.
Oppsummering
For å gjøre en lang historie kort: se Scott Pilgrim vs. The World. Selv om du ikke synes Michael Cera er noe særlig. Filmen inneholder nok humor, heseblesende action, dyptpløyende menneskeskildringer og blendende spesialeffekter til at den kan nytes av de aller fleste. Den fungerer ypperlig både som romantisk komedie-action og inneholder nok spillreferanser til å tilfredsstille den mest kresne nerd.
Har du noen forslag til filmer som det kan rettes søkelyset på i denne spalten? Kom med ditt forslag i kommentarfeltet, så skal du ikke se bort fra at jeg kommer til å plukke frem hver og én av dem.
