Når man starter et nytt spill er det alltid mange inntrykk å ta inn over seg. Det man gjerne legger merke til først er grafikken, og samtidig forsøker man å fastslå spillmekanikkene. Derimot er musikken noe man gjerne ikke reflekterer så mye over med det første. Likevel er det liten tvil om at helhetsinntrykket av spill kan bli drastisk endret av den musikalske delen av produktet. Spesielt om du spiller spillet i månedsvis, hva er vel verre enn et skikkelig ensformig og repetitivt lydspor?
Tidligere har vi svart på hvilket spill som har den beste musikken. Denne gangen har vi derimot spurt redaksjonen: «Hvilken spillmusikk har gjort mest inntrykk på deg?». Vi har alle mange gode musikkspillminner og vi har derfor måtte tenke nøye igjennom hvilket spill hver av oss skulle plukke ut som sin favoritt.
Jonas Magerøy
Første gangen jeg spilte Chrono Trigger var i 2013. Det var et spill jeg lenge hadde planlagt å spille, men aksepterte samtidig at det var ett av de spillene som kom til å være på «skal spille snart»-listen lenge.
Musikk påvirker meg i veldig stor grad. Da jeg hørte Chrono Trigger-musikk for første gang, i form av en a capella-versjon av Corridors of Time på YouTube, rykket spillet øverst på listen umiddelbart. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke overdriver når jeg sier jeg fikk både sommerfugler i magen og gåsehud på hele kroppen. Det var heldigvis ingen musikalsk skuffelse å spille gjennom spillet, heller. Musikkspor på musikkspor vekket sterke følelser, være det av heroisk, søt og sjarmerende, farevarslende eller transcendentalsk natur.
I ettertid hørte jeg ofte på spillmusikken, og gjør det fortsatt fra tid til annen. Når jeg komponerer noe, tenker jeg ofte på følelsen jeg får av musikken i Chrono Trigger for å få inspirasjon. Dette er musikk, ikke bare spillmusikk, i en helt egen klasse.
Håvard Hofstad Ruud
De som følger nøye med i denne spalten har kanskje lagt merke til at jeg ofte svarer Banjo-Kazooie, og det har jeg jaggu tenkt å gjøre denne gangen også. Musikken i Banjo-Kazooie er den beste spillmusikken som er laget. Punktum. Ferdig snakka. Tonene Grant Kirkhope snekret sammen til dette spillet er aldeles nydelige og passer perfekt til designet på hver verden. Musikken er leken og full av detaljer som kler spillets fargerike grafikk ypperlig. Viktigst av alt: hverken før eller senere har jeg hørt musikk som passer bedre til en boss-kamp enn musikken under kampen mot Gruntilda.
Grant Kirkhope er ganske enkelt et geni av en komponist. Musikken i Banjo-Tooie er nesten vel så bra som i Banjo-Kazooie, og det jeg har hørt så langt av musikken til Yooka-Laylee gir god grunn til å fryde seg.
Øyvind S. Sund
Jeg hadde allerede spilt en del spill før året 1994, og det var jo alltid musikk å høre i bakgrunnen. Det var likevel ikke før plattformeventyret Donkey Kong Country at jeg ble gjort klar over at musikk kunne ha en såpass sentral og virkningsfull funksjon i et spill. David Wise og Eveline Fischers lydspor var på et kompositorisk og teknologisk nivå vel forut sin tid, da stykkene liksom gikk i ett med de fargerike, nesten drømmeaktige miljøene.
Førstebrettet begynner med et lettbeint og kjapt svingmotiv, før det hele roer seg ned og baner vei for den ettertenksomme og mystiske andresatsen. Det at stykkene hadde såpass stor variasjon innad, gjør at lydsporet fremstår som uforutsigbart og spennende. Kronverket «Aquatic Ambience» går i nesten fire minutter uten å gjenta seg, og derfor markerte spillets undervannsbrett den første gangen jeg satte et spill på pause kun for å lytte til musikken.
Mikkjell Lønning
I ny og ne får ein oppleve eit lydspor som fullstendig definerer spelet det kjem frå. Musikken er det fyrste du tenkjer på når du høyrer namnet på spelet. The Witcher 2: Assassins of Kings har eit slikt lydspor. Kvar gong eg høyrer noko om The Witcher-serien, speler menymusikken i bakhovudet mitt. Den fredfulle og djupe musikken minner meg om møta med dei komplekse karakterane i universet; med Geralt, Triss Merigold, Roche, Iorveth, Shani og alle dei andre. Lydsporet byggjer opp historia, det visuelle og det mekaniske.
Det andre innslaget i Witcher-serien har ein glimrande atmosfæremusikk, men også kampmusikk som kunne vore henta rett frå repertoaret til eit metallband. Kontrastane er store, og lydsporet er omfattande. Musikken er noko av det mest minneverdige eg har vore ute for i spelverda, og det er ein av hovudgrunnane til at eg verdset The Witcher-serien så mykje.
Espen Jansen
På musikkfronten er det liksom alltid de japanske notene som har satt størst spor i hjertet mitt. Mer spesifikt er det kanskje musikken i japanske rollespill som har gjort aller mest inntrykk på undertegnede, fra den herlige eventyrmelankolien i spill som Final Fantasy VI, til de teknopoppete vibbene man får mens man leker detektiv i Persona 4.
Men selv om jeg formelig elsker de to forannevnte spillseriene og musikken dertil, er det nok likevel Kingdom Hearts’ lydspor som står meg aller nærmest. Det er ikke foruten grunn at blandingen av Disney og Final Fantasy er blant mine ubestridte favorittspill gjennom tidene, og Yoko Shimomuras herlige komposisjoner er helt klart med på å forsterke min kjærlighet for Square Enix’ merkelige hybrid.
Sangene går fra lystne melodier satt til strandkanten på Destiny Islands, til de sørgmodige tonene som er knyttet til hver hovedperson og deres bakgrunnshistorier. Og det er nettopp følelsene Kingdom Hearts’ musikk vekker – følelser knyttet til håp, eventyr, sinne, glede, sorg og kjærlighet – som gjør opplevelsen så rørende, unik og ekte.
Mats Bjørnsletten
Westernperlen Red Dead Redemption fra Rockstar Games er et av mine absolutte favorittspill gjennom tidene. Dets nydelige grafikk og gripende historie skal selvfølgelig nevnes, men i det som er utvilsomt spillets mest unike sekvens er det musikken som har hovedrollen.
Øyeblikket der man krysser den meksikanske landegrensen for første gang huskes nok svært godt av de fleste som har spilt spillet. Mens man rir innover i den knusktørre ørkenen med solnedgangen som bakteppe blir låten «Far Away» av José González spilt av.
Grunnen til at denne sekvensen ga meg så stort inntrykk skyldes sammensetningen av lyd og bilde. Sangen fungerer som en slags skildring av den lange reisen man har vært med på gjennom spillet, samt følelsen av det å være langt hjemmefra. Red Dead Redemption kommer med gåsehud-garanti, og musikken har en stor del av æren for det.
Ruben Helmersen Johansen
Som ung pjokk hadde jeg Nintendo 64, den tøffeste spillmaskinen som noensinne hadde blitt laget. Men dette inntrykket ble fort forandret en lunefull høstkveld i Trondheim by, da jeg og min tvillingbror besøkte storebror.
Han hadde nemlig en Xbox, en splitter ny spillmaskin som vi hadde lite peiling på, og med Xboxen fulgte Halo Combat Evolved. Som to spillfrelste og eventyrlystne små udyr var vi ikke tungbedde. Vi hoppet rett inn i samarbeidsmodus og ble truffet av en spillatmosfære så tung og omfattende at den hadde sitt eget gravitasjonsfelt. Musikken påvirket meg på en måte spillmusikk aldri før hadde gjort. Jeg følte hjertet hamre raskere i kroppen og kjente nevene bli klamme mens jeg hamret på knappene for å utslette The Covenant. Musikken komplimenterte spillet på en enestående måte, fra start til slutt. Jeg følte det var viktig å fortsette fremover. Ikke bare fordi jeg hadde lyst, men fordi jeg MÅTTE karre meg videre for å hjelpe menneskeheten mot fienden. Innlevelsen og stemningen hvert minutt jeg spilte Halo var til å ta og føle på. Mange spill siden har prøvd å gi meg den samme følelsen, men ytterst få har lykkes.
Petter Lønningen
Musikken i Déjà Vu er fantastisk; den jazzete rytmen, den hardtarbeidende bassen og de smarte melodilinjene passer perfekt til denne krim noir-historien.
Déjà Vu var mitt første møte med førstepersons eventyrspill. Historien var så som så og en del av oppgavene var så forvirrende at jeg trengte lange pauser mellom hver økt, men etter noen år (det stemmer; dette var på den tiden da spill var såpass dyre at en niåring med en ukelønn på 50 kroner gjerne måtte klare seg med ett nytt spill i høyden annethvert år) kom jeg endelig i mål etter utallige timer med prøving og feiling. Musikken helt på tampen av spillet var riktignok merkbart annerledes enn det øvrige lydsporet, men det passet perfekt for situasjonen og den tilfredse følelsen jeg satt igjen med etter å ha spilt meg helt i mål. Kun et fåtall spill har siden klart å gjøre noe lignende.
Jens Erik Vaaler
Til å begynne med trodde jeg at svaret måtte bli musikken fra Final Fantasy VII, for det er få spill som har hatt så god og passende musikk både før og etter. Komponist Nobuo Uematsu, fri fra restriksjonene han hadde under Final Fantasy-seriens tid på Super Nintendo, fikk endelig slå seg løs og virkelig kjøre på med store melodier og masse instrumenter. Så tenkte jeg litt, og innså at svaret egentlig er musikken fra Chrono Trigger, et japansk rollespill til Super Nintendo som jeg allerede har skrytt opp i skyene på Gamer.no.
Lydsporet er variert i både sjanger og form, fra store orkesterverk og enkle pianolåter til syrejazz og jungeltrommer. Musikken har etset seg fast i hjernebarken takket være utallige timer med spillet i barndommen, samt timesvis med nedlasting av remixer på Kazaa og OCRemix. Dette er musikk som vedvarer og som gjør seg like godt uansett om det gjengis av en dyktig pianist eller et stort orkester.
Audun Rodem
Et godt spillydspor skal ikke bare feste seg i minnet med gode melodier og arrangement, selv om det også er viktig. Nei, et godt spillydspor skal skape stemning, og støtte opp under den opplevelsen og verdenen spillet prøver å formidle. Det bør være så knyttet til spillet at det er vanskelig – om ikke umulig – å se for seg å skru det av under spillingen.
Ingen spillmusikk gjør dette bedre enn Grim Fandango-lydsporet komponert av Peter McConnell.
Vekslingen mellom bebop, storband, cool jazz, orkestermusikk og sør-amerikansk folkemusikk passer perfekt til Tim Schafers estetiske fusjon av film noir og den meksikanske Day of the Dead-tradisjonen. McConnells tolkning gir en helt egen gnist og liv til sagaen om de døde skjelettene – ikke minst fordi han faktisk bruker et reelt jazz-ensemble og et mariachi-band i stedet for kun synth-sampling, slik praksisen gjerne var for spill på slutten av nittitallet. Stemningsskapende, minneverdig og helt umulig å skru av – Grim Fandango treffer blink på alt.
Erik-André Vik Mamen
Det finnes utallige spill med fantastisk musikk. Jeg har mange personlige favoritter og det er ikke rent sjelden jeg tenker at dette må være en av de beste spillmusikkene igjennom tidene. Likevel for å fastslå hvilken spillmusikk som har gjort mest inntrykk på meg må vi spole tiden tilbake noen tiår. Til en tid hvor spillmusikk sjelden var veldig avansert.
Året var 1993, CD-ROMen hadde begynt å gjøre sitt inntog, og inn kom Trilobyte med det revolusjonerende skrekkeventyrspillet The 7th Guest. Riktignok var det meste av musikken kun i MIDI, og sånn sett kanskje spillets svakeste ledd. Til tross for dette var lydsporet en viktig gåsehudfaktor som gjorde Staufs villa så utrolig nifs. Selv idag vil jeg påstå at komponisten George «The Fat Man» Sanger skapte et mesterverk med hovedtemaet i spillet.
Andreas Klebo-Espe
I alle mine år med spill har spillmusikk i de fleste tilfeller gått ubemerket hen. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på musikk, snarere tvert imot, men med mindre jeg går inn for å konsentrere meg om et lydspor har hjernen mer enn nok med å følge med på bildene på skjermen.
I Expand – et enkelt, men sjarmerende spill der du løser diverse puslespill – var tempoet imidlertid akkurat passe til at jeg både kunne utføre spillets oppgaver og få med meg musikken. Det dynamiske lydsporet følger hele tiden hva som skjer i spillet, med alt fra behagelige pianotoner i de enkle partiene til raskere musikk med bass og slagverk når vanskelighetsgraden stiger.
Jeg kan trekke frem mye fremragende spillmusikk, men for et lydspor som jeg faktisk opplevde og kunne sette pris på samtidig som jeg spilte gjennom spillet for første gang faller valget på Expand.
Fikk du med deg hvilke spill redaksjonen har brukt mest tid på? Eller hva med spillene vi har hatt det mest gøy med sammen med kompiser?
