TRONDHEIM (Gamer.no): Det var en eklektisk blanding mennesker som inntok Olavshallen onsdag kveld for å dra på symfoniorkesterkonsert. Studenter, foreldre, voksne kjærestepar og tenåringer i fullt cosplay-utstyr flokket til konsertsalen for å oppleve Trondheim Symfoniorkester spille et knippe utvalg musikkstykker fra kjente dataspill.
Forrige gang Score-konserten kom til byen var for to og et halvt år siden, og det var tydeligvis en stor nok suksess til at arrangementet måtte gjentas. Godt er det, for spillmusikk gjør seg strengt tatt best med et stort orkester. Noe av låtvalget kunne nok vært litt mer spennende, men konserten gav likevel et godt utsnitt av den enorme bredden som finnes innen spillmusikk.
LES OGSÅ: – Det handler om god musikk »
Mye nytt og noe gammelt
Nok en gang måtte det en svenske til for å bringe en symfonisk spillmusikkonsert til Norge. Score produseres av Orvar Säfström, filmanmelder og spillkulturentusiast, som også står bak Joystick-konsertene i Sverige. Dirigenten for det hele, Torodd Wigum, er nordmann og sammen loset Wigum og Säfström publikum gjennom en god blanding av musikk fra både moderne og eldre dataspill.
Assassin's Creed IV: Black Flag, Age of Conan: Hyborian Adventures, Beyond: Two Souls, The Last of Us, Journey og The Elder Scrolls V: Skyrim representerte de moderne spillene, mens musikk fra Super Mario, The Legend of Zelda, Mega Man, Final Fantasy VII og Amiga representerte klassikerne. Bredden på utvalget var det vanskelig å klage på.
Flere av stykkene hadde et vokalelement i seg som ble fylt av solist Sabina Zweiacker, en sopran med god stemmeprakt som klarte å utfylle musikken fra orkesteret på godt vis. Spesielt The Dragonborn Comes, basert på YouTube-suksessen til den meksikanske sangerinnen «Malukah», var en god demonstrasjon av Zweiackers talent. Denne låten fikk æren av å avslutte showet, og skuffet absolutt ikke, selv om stemmen hennes noen ganger druknet i lyden fra orkesteret.
At dette Score-arrangementet hadde med en solist fikk det hele til å føles som en videreføring av den forrige konserten, der det utelukkende ble spilt intrumentalutgaver av spillmusikken. Kveldens låtutvalg var dessverre ikke like spennende som sist. Misforstå meg rett, det var fortsatt en meget god konsert, men personlig hadde jeg ikke kjempestor interesse av å høre musikk fra for eksempel Age of Conan eller Beyond: Two Souls. Jeg har ikke noe forhold til de spillene, ei heller musikken derfra, selv om den er godt komponert og vakkert fremført.
De gamle var best
Det begynte forholdsvis sterkt med musikk fra Journey og Assassin's Creed IV: Black Flag. Spesielt Black Flag var ekstra spennende å høre på, der pauker ble brukt for å etterligne kanondrønn og klokkespill simulerte sverd som slo mot hverandre. Dessuten er jeg ganske entusiastisk for pirater og piratklingende musikk, som sikkert hjalp på innlevelsen.
Å høre musikken fra Mega Man-spillene gjengitt av et symfoniorkester fikk meg til å glise fra øre til øre, og hovedtemaet fra Final Fantasy VII ble også stødig framført. Konsertens første time nådde likevel sitt første høydepunkt ved fremførelsen av en lang suite bestående av ulike stykker fra Super Mario-spillene.
For min del er det alltid mest spennende å høre hvordan enkel spillmusikk blir tolket og tilpasset et enormt symfoniorkester. Når det gjelder Mario-musikken har det tilsynelatende oppstått en slags standardformel for hvordan en slik tolkning skal gjøres. Score-arrangørene hadde derimot valgt å forkaste formelen og gav publikum en real suser av en Mario-medley. Hele 17 forskjellige låter fra hele Mario-serien var representert, fra Super Mario Bros. til Super Mario Galaxy. Avslutningen på det hele var flaggfanfaren fra det første spillet. Punktum var satt for første time, og jeg hadde storkost meg.
Konsertens andre time ble innledet av musikk fra Age of Conan og Beyond: Two Souls, etterfulgt av en medley med låter hentet fra ulike Commodore Amiga-spill. Under Säfströms introduksjon av denne gikk det et kollektivt gledessukk gjennom hele salen da han nevnte at musikken fra The Secret of Monkey Island var en del av medley-en. Det var tydelig at det var en gjeng med variert spillsmak i Olavshallen denne kvelden. Selve medley-en viste stor musikalsk variasjon, og selv om jeg ikke kjente til mye av musikken lot jeg meg likevel rive med.
En verdig avslutning
Etter Amiga-musikken tok vi turen tilbake til den moderne spillmusikken, med et kort og melankolsk stykke fra The Last of Us. Igjen var dette musikk jeg ikke har noe personlig forhold til, men omstendigheter rundt spillet fikk likevel tankene til å vandre. Jeg ble minnet på spilljournalist Ryan Davis' tragiske bortgang i 2013, som skjedde en drøy måned etter at spillet var lansert i Europa. Før tankene fikk lov til å vandre særlig mer var stykket over. Det var da kveldens andre høydepunkt begynte.
De fleste av oss som har vokst opp med Nintendo-spill har nok en forkjærlighet for musikken fra The Legend of Zelda-serien. Det har i det minste jeg. Å kalle musikken legendarisk blir nok å ta litt hardt i, men de fleste spillinteresserte kan nok nynne minst én Zelda-melodi hvis de legger godviljen til. Også med Zelda-musikken finnes det en standardformel for hvordan den skal spilles av et helt orkester. Heldigvis ville ikke Score-arrangørene holde seg til standardformelen her heller.
Flesteparten av låtene var hentet fra Ocarina of Time, som umiddelbart fikk nostalgien i meg til å flyte over. Bilder av Link som rir over slettene i Hyrule eller utforsker mørke huler stappfulle av monstre danset gjennom hodet mitt. For anledningen hadde én av orkesterets fløytister lært seg å spille på en ocarina. Den må enten ha vært dårlig laget eller så trengte hun litt mer trening, for den låt dessverre ganske surt. I det som ellers var en fantastisk suite bestående av mange kjente musikkstykker var ocarinaens sure toner en liten nedtur.
Etter den musikalske reisen gjennom Hyrule ble det hele avsluttet med The Dragonborn Comes, ispedd deler av hovedtemaet fra The Elder Scolls V: Skyrim. Det ble definitivt et verdig punktum på de to timene med spillmusikk Trondheim symfoniorkester hadde servert for et musikksultent publikum.
Konklusjon
Jeg synes alltid det er spennende å oppleve spillmusikk bli fremført av dyktige musikere. Du har ingen av de vanlige distraksjonene som gjerne følger med når du spiller et dataspill og kan bare lene deg tilbake og nyte de deilige tonene som strømmer mot deg. Score-arrangementet var, som sist, et herlig arrangement som viste frem den enorme bredden musikk man kan finne i et dataspill.
Selv om ikke alle låtvalgene var fullstendig innertier gjorde konsertens høydepunkter opp for de små nedturene som var å finne. Jeg skulle bare ønske at det hele varte enda lenger. To timer forsvant latterlig fort, og jeg kunne gjerne ha blitt sittende i to timer til.
