Zenimax gav seg selv store sko å fylle med The Elder Scrolls Online. Med et så kjent merkenavn følger det forventninger, spesielt etter den enorme suksessen Skyrim har hatt. I tillegg er det første gang det velkjente universet blir laget presentert i nettrollespillform.
Utviklerne har greid å gjenskape det velkjente universet i en annen sjanger enn man er vant til, og så langt har reisen min vært mer positiv enn negativ.
I løpet av den siste måneden har jeg rundet et tresifret antall timer i spillet. Jeg har sett det aller meste spillet har å tilby, både på vei mot og etter jeg nådde øverste nivå med en av figurene mine.
En sped begynnelse
Det å lage sin figur i et massivt online rollespill er en viktig del av spillet – i hvert fall det for meg. Forhåpentligvis er dette en spillfigur man kommer til å bruke mye tid med, og da er det viktig at den ser bra ut, animasjonene er gode og den passer til spillets univers. Også i The Elder Scrolls Online begynner man reisen med å konstruere sitt alter ego, og utviklerne har ikke holdt igjen på valgmulighetene.
Utover rent kosmetiske endringer finnes det ti ulike raser, tre ulike grupperinger og fire klasser man må velge mellom. Som jeg fortalte i førsteinntrykketet valgte jeg en «templar», en klasse med en blanding av ødeleggende og legende magi. Etter en litt platt fengselsflukt og noen timer på den første øya, som i bunn og grunn fungerer som en lang innlednings- og opplæringssekvens, åpner spillet seg veldig i det man kommer fram til det første skikkelige landområdet. For mitt vedkommende var det Auridon. I denne havnebyen myldret det av forventningsfulle og ivrige spillere, som alle var mer enn klare for å begynne reisen opp mot øverste nivå.
Etter noen få timer har jeg her reddet den kommende dronningen, avdekket konspirasjoner, kjempet mot fiender fra demonriket og rukket å bli medlem av tre ulike «guilds». Det spares ikke på kruttet, og området er tettpakket av oppdrag. Her er det mennesker som trenger hjelp, unger som har sveket sine foreldre, gårdsbrukere som dyrker og selger narkotiske stoffer og frosker som skal kapphoppe.
Strukturen i oppdragene, og det at man i mange tilfeller må utforske for å finne de, er blant spillets bedre sider.
Med alle de ulike oppdragene du sendes rundt på følger det alltid en historie. For eksempel bakerkona som er mer enn villig til å fortelle hvorfor det er så ekstremt viktig at akkurat du henter melet piratene har stjålet, og hvorfor hun ikke kan gjøre det selv. Generelt sett er dialogene og historiene som blir fortalt gode. Hovedhistoriene har mer tyngde, og er naturlig nok lengre og mer interessante sammenlignet med de mange engangsoppdragene man får, som oppleves som enklere. Strukturen i oppdragene, og det at man i mange tilfeller må utforske for å finne de, er blant spillets bedre sider.
Det finnes imidlertid oppdrag som ikke er gode. Jeg har blant annet opplevd å bli sendt til demonriket for å ødelegge viktige magiske krystaller. Det virker kanskje som et tøft oppdrag, rent bortsett fra at det eneste man gjør er å trykke på krystallene. Det er ingen fiender å kjempe mot og ingen figurer å snakke med. Det eneste jeg måtte gjøre var å gå igjennom to portaler og trykke på noen krystaller. I tillegg til dette har jeg hatt flere oppdrag som det rett og slett ikke er mulig å fullføre på grunn av en feil. Det kan være at en figur ikke har dukket opp på rett sted, eller at tidligere nevnte frosker har nektet å startet løpet sitt. Dermed har oppdragene lagt seg i loggen som svarte prikker på rullebladet mitt, uten at det er min skyld.
Stor frihet
Klassesystemet er noe av det beste ved The Elder Scrolls Online. Sammenlignet med andre spill i samme sjanger høres det kanskje lite ut med bare fire ulike klasser, men det er laget så åpent at man sitter igjen med veldig mange ulike måter å spille på. Min «templar» startet som en hybrid mellom magiker og bueskytter. Han snek seg rundt i skyggene, og knuste fiendene med en blanding av piler og flammende magiske kuler som dalte fra himmelen. Utover i spillet utviklet han seg til å bli en nærkjemper med et sverd i hver hånd som ved et enkelt våpenbytte kunne lege andres helse ved hjelp av magi.
De har greid å skape denne enorme friheten ved ikke å begrense egenskaper og angrep til bare klassen man velger. Alle våpen man plukker opp i spillet har sine angrep, ikke ulikt slik det er i Guild Wars 2. Det samme gjelder også om man blir vampyr eller varulv, eller ved å følge oppdragene til et av de tre «guildene» i spillet. «Fighter's Guild», «Mage's Guild» og «Undaunted» har alle sine talenttrær der man låser opp egenskaper ved å gå opp i nivå.
Man samler erfaringspoeng på ulike måter, men i all hovedsak ligger dette nært knyttet opp mot historien man følger og oppdragene man gjør.
I likhet med andre Elder Scrolls-spill går man opp i nivå på flere ulike ting ettersom man samler erfaringspoeng. Alt fra rustningeklasser til våpenklasser og magityper har sin helt egen progresjon, adskilt fra figuren. Flere erfaringspoeng får du ved å bruke disse i spillet. Det er grunnen til at min figur kan bruke to sverd, en stav som leger, bue og tohåndsvåpen og skifte spillestil deretter. Systemet er komplisert og det er opp til hver enkelt spiller å finne sin egen spillestil. Min har forandret seg mange ganger gjennom spillets gang, og nå bytter jeg nesten daglig mellom hva jeg spiller alt etter hvilken situasjon jeg befinner meg i.
Det kan være at figuren min er gruppens «healer» når vi løper gjennom et gruppeområde, mens han 20 minutter senere sniker seg inn i en fiendes slott og skyter dødelige piler i spiller-mot-spiller-området Cyrodiil. Denne valgfriheten er fantastisk og gjør prosessen med å bygge sin helt unike figur til en morsom opplevelse. Mange timer har gått med til planlegging, testing og finjustering slik at min figur skal bli best mulig. Da er det synd at de fire klassene er såpass ubalanserte som de er per i dag. Til tross for et åpent og bra system er det grunnleggende forskjeller mellom de fire klassene som gir visse fordeler som ikke burde være der. Dette er ikke et ukjent problem i massive rollespill. Balansering av klasser har alltid vært noe som går seg til etter hvert, men uansett legger det en demper på helhetsinntrykket.
Kampsystemet man får bryne seg på er godt. Man må være årvaken og det er et actionpreget system, ikke helt ulikt Guild Wars 2. Til hvert våpensett kan man ha seks ulike angrep. Her har man ikke 30 ulike knapper å trykke på, og det gjør det hele strømlinjeformet og morsomt. I tillegg til disse angrepene bruker man våpenangrep ved å trykke på venstre museknapp. Jeg liker at tyngden og farten er annerledes med et tohåndsvåpen enn to små dolker, og tempoet i kampene er bra. Store deler av spillet kan du gjøre unna på egen hånd, men flere av oppdragene blir en prøvelse om man ikke har med seg andre spillere.
Det er likevel i de mange gruppeområdene i spillet man virkelig får testet ferdighetene sine, og alle må gjøre sin jobb om man skal komme seg helskinnet gjennom. Disse områdene blir skikkelig utfordrende når man har klatret til maksnivået 50 og begynner på det spillet kaller veterannivå. Her finner du flere sjefskamper som både makter å være underholdende og som tester dine ferdigheter.
Jeg spiller som oftest som gruppens «healer», den som leger de fire andre i gruppen, og må hele tiden være på tå hev om jeg skal holde de i live. Fiendene kommer i hopetall, de er tøffe og de slår hardt. Alle må greie å hoppe unna, blokkere slag og samtidig gjøre nok skade slik at kampene ikke blir for lange. Zenimax har virkelig greid å gjøre noe bra med gruppeområdene, noe jeg også håper de får til med fremtidig innhold som skal komme.
Mange ulike yrker
Veteraninnholdet er de to andre fraksjonenes områder og oppdrag, med økt vanskelighetsgrad. Disse nivåene tar lenger tid, og det finnes totalt ti slike nivåer. Tiden jeg har brukt opp til veterannivå 5 er omtrent det samme som jeg brukte på å komme meg til nivå 50. Den eneste forskjellen er at jeg gjør de andres oppdrag, ser de samme historiene men med fiender som er skalert opp til mitt nivå. Selv om dette forlenger spillopplevelsen radikalt før man når veteran 10, synes jeg det er en litt enkel og billig måte å gjøre det på. Og tanken på å spille en annen figur gjennom historier og oppdrag jeg allerede har opplevd og fullført er ikke fristende.
Det er ingen større gruppeområder slik man er vant til fra andre massive online rollespill.
Utover dette er det ikke så mye mer å gjøre i spillet annet enn gruppeinnholdet med fire andre spillere. Det er ingen større gruppeområder slik man er vant til fra andre massive online rollespill. Utvikleren har kunngjort at det skal komme nye soner med tøffere gruppeinnhold, samt noe for større grupper i en ny område de kaller Craglorn.
Det man da kan bruke mye tid på er en av de mange profesjonene i spillet, der man blant annet kan velge mellom smedarbeid, trevirke eller å lage mat. Systemet rundt alle profesjonene er veldig gode, og dette er det første spillet i denne sjangeren der jeg virkelig har likt denne delen av spillet. Som smed kan du lage en rekke våpen og rustninger, og ved å legge nok tid og ressurser i profesjonen lager du veldig bra utstyr. Man må også investere hardt tilegnede «skillpoints» i en profesjon for å bli god på den. Mange har opprettet egne laug som kun fokuserer på denne delen av spillet, noe som sier sitt om dybden og kompleksiteten i systemet. Et lite minus er at mange av profesjonene krever at man plukker opp store mengder gjenstander som fyller baggene man har med seg altfor fort. Dermed sløser man bort mye tid på å sortere inventaret i stedet for å spille. En separat bag til akkurat slike ting hadde vært på sin plass.
Massive kamper
Går du ikke rundt med en liten smed i magen kan du heller bruke tiden på spiller-mot-spillerinnholdet. Landområdet Cyrodiil er tilgjengelig for alle fra nivå 10 og oppover. Her møtes de tre fraksjonene til svære kamper. Man må kjempe om kontroll over fort og andre viktige punkter spredt rundt omkring på landområdet. Store grupper med mennesker kan angripe fortene med beleiringsvåpen som slynger svære steiner og andre destruktive gjenstander. Dette gir muligheten for noen massive, fantastiske kamper der man bokstavelig talt stanger mot veggen helt til den kollapser.
Det er en herlig følelse når man endelig tar over et fort etter lang tids beleiring og kamper, og denne delen av spillet er blant det som har underholdt meg mest til nå. I tillegg til de store kampene er det også lagt til rette for at mindre grupperinger kan snike seg rundt og gjøre masse ugagn uten å bli sett eller tatt. Det å samordne slik at disse gruppene gjør nok skade til å tiltrekke seg fienden, mens hoveddelen av hæren egentlig har et annet mål i sikte er utrolig morsomt.
Selv under disse store kampene, som i perioder kan inneholde godt over hundre spillere, flyter spillet bra. Selv med alt av grafikkinnstillinger skrudd på maks flyter det godt. Den visuelle stilen passer meget godt til universet, og det er et tidvis veldig pent spill. Områdene man beveger seg gjennom er store, det er mye å utforske og det er variert og fint. Her har man alt fra frodige skoger til tørre ørkenområder, svære slott og små, koselige landsbyer. Musikken i spillet står godt til det visuelle, og stemmeskuespillet holder generelt sett et helt greit nivå. Man merker imidlertid forskjell på de kjente skuespillerne som har gitt stemmer til sentrale figurer og de mindre rollene med mindre kjente navn.
Konklusjon
Fram til nivå 50 gav The Elder Scrolls adskillig flere oppturer enn nedturer. Ja, det er flere små og store ting som irriterer, men veien mot øverste nivå har vært underholdende. Oppdragene er mange, de er i tråd med universet, og historiene som blir fortalt er stort sett interessante. Når man da skal begynne på veteraninnholdet, og prøve å komme seg opp til nivå veteran 10, ble i hvert fall jeg litt mettet. Det var bare mer av det samme man allerede hadde gjort.
Ikke at kvaliteten var noe dårligere, men jeg synes dette på mange måter var en litt enkel måte å forlenge levetiden til spillet på. Innholdet er for så vidt vanskeligere og byr på på litt mer utfordring, men i bunn og grunn er det bare mer av akkurat det man har gjort i ganske mange timer allerede. Og erfaringspoengene man får fra spiller-mot-spiller eller gruppeområdene er såpass få at det ikke er snakk om å gjøre det for å gå opp i nivå. Det vil ta altfor lang tid.
Verdenen Zenimax har skapt er flott, variert og gjennomført. Det oser av Elder Scrolls, og jeg er imponert over hvor godt de har greid å tilpasse universet til denne sjangeren. Oppdragsstruktur, dialog, historie, arkitektur og musikk passer alle flott til merkevaren, og jeg har mange ganger bare gått rundt og beundret håndarbeidet som er lagt ned i mange av byene og områdene man besøker gjennom spillets historie.
Etter over 100 timer sitter jeg igjen med en følelse av at The Elder Scrolls Online er spillet som nesten greide noe stort. Det har en flott stemning, kampsystemet og klassesystemet er vellaget, men ubalansert. Historiene er bra, men det er ikke nok utfordringer for de som når høyeste nivå. Spillet preges også av noen store feil som har hindret folk i å fullføre en rekke oppdrag, samt mistet mye progresjon. Det kommer forbedringer og feilrettinger hele veien, men det har vært såpass mange feil at de har etterlatt et dårlig inntrykk. Det kjennes ut som spillet er nesten, men ikke helt ferdig.
Til tross for et godt grunnlag er det derfor flere ting her som trekker ned. Det er likevel nok kvalitet til at jeg klarer å kose meg, og jeg kommer ikke til å legge ned The Elder Scrolls Online med det første. Håpet er at Zenimax klarer å rette opp feilene, samt introdusere nytt og godt innhold i tiden som kommer.
Skulle ikke The Elder Scrolls Online være helt din kopp te, så har Wildstar en åpen beta førstkommende helg. Guild Wars 2 lever også i beste velgående, og i det siste har det skjedd radikale endringer i en av hovedbyene i spillet.
