Dette tilbakeblikket ble først publisert sommeren 2022. Vi har trukket den frem fra arkivet for et gjensyn.
Norge er landet for arkeologer, dette er det ikke tvil om. Vikinger, langskip, stavkirker og festninger, og annet kult stæsj fra middelalderen eller enda lenger tilbake. Du kan knapt sette en spade i jorden uten å finne spor av noe, og kulturminnevern står sterkt innen norsk lov.
Spør du arkeologene selv hva som inspirerte dem, er svaret kanskje noe annet. Joda, vikinger og riddere også, men vår skytshelgen går med en brun fedora-hatt. Vi hører trompet-fanfaren til John Williams i sjela. For meg startet det ikke med filmene (så mye som jeg elsker dem), men med spillet til LucasArts, Indiana Jones and the Fate of Atlantis.
Faren min er nerd av gammel orden, og jeg vokste opp med hans utdaterte PC-er på lekerommet. En 486 med Windows 3.1, men du måtte ut til MS-DOS for å kjøre spillet fra diskettene som lå i boksen sammen med Monkey Island 1 & 2 – og du må ikke miste spillmanualen, for der fant du kodehjulet med anti-pirat-koden.
LES OGSÅ: Et nytt Monkey Island-spill kommer i år »
Nå om dagen er Indiana Jones and the Fate of Atlantis tilgjengelig på Steam og GOG for rundt femtilappen, og har også vært innbakt i forskjellige senere spillanseringer i Indy-franchisen. Spillet står fortsatt sterkt som et ideal fra høyden av gullalderen for pek-og-klikk-eventyrspill, og synes å kunne holde stand mot konkurrenter blant dagens indie-spill (og Indy-spill).
Utfordrende og variert
Spillet kan være vanskelig (spesielt for en unge i barneskolealder som jeg var), men ikke knusende. Det er akkurat som et eventyrspill burde være. Det er ment å være en utfordring, og spillet er fleksibelt nok til at det er mange måter å finne fram til svaret på hver enkelt oppgave. Hvis alt annet går feil kan du også gå tilbake til start og velge en annen rute, som gir deg helt andre problemer å løse for å nå fram til Atlantis. Det er jo nesten som om du får tre forskjellige spill i ett, og de er alle spennende versjoner av Fate of Atlantis.
Plottet dreier seg om jakten på noen få gjenlevninger av den mytiske sivilisasjonen som ryktes å kunne lede folk til ruinene av selve byen Atlantis, og i beste Indiana Jones-ånd er selvfølgelig nazistene hakk i hel. Spillet er satt til like før krigen, ikke lenge etter filmene, så alle parter står fritt til å reise hvor de vil, men med deres fulle rykte godt kjent. Med på laget får Indy med seg Sophia Hapgood, en tidligere assistent (men ikke venn), som motvillig medhjelper.
Vi får vite at Sophia forlot arkeologi-feltet for å bli «synsk», med lukrative forelesninger/teaterforestillinger hvor hun maner fram spøkelset til «Nur-Ab-Sal, den siste kongen av Atlantis», foran et forbløffet publikum. Forestillingen er ment å være juks, men takket være Indys innblanding viser det seg å være nærmere sannheten enn forventet.
Dette hiver oss inn i jakten på en tapt bok av filosofen Platon, og tre steinskiver som skal gi innpass i Atlantis. Du får valget om du klare spillet ved å løse pusleoppgavene alene, gå rett på med voldelige hensikter (og et enkelt platformer-stil kampsystem), eller om du lar Sophia hjelpe deg med å finne en mer diplomatisk løsning.
Spillet tar oss til arkeologiske utgravninger på Island og i Tikal, Guatemala, til øygruppen Azorene og tilbake til gjenstandssamlingen ved Indys hjemsted, Barnett College i Fairfield, New York. Deretter får vi reise til Monte Carlo, Algerie og Sahara-ørkenen, de Minoiske ruinene i Knossos på den greske øya Kreta, og øya Thera (i dag kalt Santorini), før vi havner i selve Atlantis — men rekkefølgen og problemene som må løses kommer an på hvilken rute du valgte, som kan gi en helt annen opplevelse av spillet. Spillet har også flere avslutninger, avhengig av hvordan du velger å løse det siste nivået.
På mange måter kan spillet virke som en tidlig forløper til mye av det vi i dag forbinder med rollespillsjangeren.
En «sann» presentasjon av myten
Det burde være unødvendig å si at Atlantis bare er en myte, og noe som er så lett å dokumentere som denne «tapte sivilisasjonen» i spillet ville vært så godt som unektelig bevist i vår verden. Men jeg må si måten det blir presentert er ganske realistisk, eller i hvert fall dekker spillet mange detaljer og teorier knyttet til den «virkelige» myten.
Folk har antatt at et voldsomt vulkanutbrudd som ødela øya Santorini (Thera) kan ha vært det historiske opphavet til myten om «øya som forsvant». Og tidevannsbølgene som feide gjennom de greske øyene kan ha bidratt til å ødelegge den Minoiske sivilisasjonen — en forløper til den antikke greske kulturen. Den Minoiske kulturen er i sin tur oppkalt etter myten om Kong Minos og Minotauren, og var basert i Knossos på Kreta.
Det har også vært konspirasjonsteorier som prøver å knytte de sør-amerikanske tempel-pyramidene til middelhavskulturene, og da dukker gjerne tanken om en avansert sivilisasjon midt i Atlanterhavet opp, som kan knytte kontinentene sammen i en felles kultur. Fordi ideen om å bygge et enormt monument som er tjukkere på bunnen så det ikke velter, er tydeligvis så vanskelig å begripe at ingen kan ha funnet på det samtidig som, men uavhengig av, noen andre på andre siden av kloden.
Og det er vel godt kjent at nazistene faktisk jaktet på viktige historiske levninger, selv om det var mer for å bruke dem som propaganda enn fordi mytene var sanne. Dette har siden blitt brukt som plott i flere moderne medie-franchiser, som Indiana Jones, Hellboy, og Marvels univers.
LES OGSÅ: Eventyrspillprosjektet ScummVM gir nytt liv til 1000 spill »
Imponerende pikselgrafikk
Grafikken var egentlig imponerende, gitt hvor ekstremt begrenset den måtte være, og det er lett å la fantasien fylle inn alt som bare kunne antydes. Selv om oppløsningen er smertefullt lav, så er alt ypperlig designet for å utnytte det som er tilgjengelig, og LucasArts var ikke redd for å bygge opp imponerende bilder og sprite-animasjoner for hver av scenene. Med bare et titalls piksler kan du klart se Harrison Ford i hovedrollen, hvis du gir spillet litt godt fortjent godvilje. Men jeg må innrømme at det noen ganger virker som om grafikken er laget med Duplo-blokker sammenliknet med hva vi ofte ville forventet av den fattigste indie-utvikler i dag.
Den flotte lavpikselerte for- og bakgrunnskunsten utnyttes riktignok til sitt fulle for å gi rike bilder av en rekke interessante steder å utforske, fra jungler til ørkenlandskap, fra bygater i Monte Carlo til bakgater i Algerie, og gjennom ruiner og arkeologiske utgravninger i middelhavsområdet. Alle stedene er visuelt unike og tydelige å tolke, uten å lide for mye i pikseltåka. Situasjonene vi må hanskes med er heller ikke noe mindre fargerike, enten vi må overtale en gretten arkeologisk rival, snike oss ombord nazi-tyske ubåter, eller jakte ned en flyktende bil full av fiender i beste Pac-man-stil.
Spillet ble opprinnelig sluppet med kun en ganske grunnleggende, low-fi lyd — etter alle kunstens regler for det som var tilgjengelig opp til 1992. Like fullt er lyden mesterlig komponert for det begrensede formatet, og kan vise hvorfor mange som vokste opp med dette fortsatt har et kjært forhold til lydene som de gamle lydkortene produserte. Kort tid etter, i 1993, fikk spillet en nyutgivelse på CD-ROM, som oppdaterte lydsporet for bedre teknologi og inkluderte nye digitale lydeffekter.
Det var bare tekstdialog i det originale formatet, siden spillet kunne ikke støtte reproduksjon av menneskelige stemmer, men dette er ikke lenger et problem etter at vi fikk en nyutgivelse kort tid etter, med et helt nytt, oppdatert voiceover-lydspor. Dette er selvfølgelig inkludert i alle moderne versjoner av spillet, selv om kvaliteten ofte er varierende (men underholdende overdreven).
Inspirerende eventyr om myter og nazister
Spillet fikk meg til å lure på hva som fantes ute i verden. Hva er Monte Carlo? Hvor ligger Azorene, Thera eller Tikal? Er Knossos et ekte sted? Er Atlantis? (Jeg lurer på hva damen på universitetsbiblioteket tenkte når en 8 år gammel gutt kom inn for å låne oversettelser av Platons Timaios og Kritias.)
Jeg lærte om eventyrere og spioner, om nazister, om skattejegere og juksende «åndemanere», og det beste var at jeg selv kunne styre historien. Jeg fikk se Indy løpe rundt, akkurat som på film, men det var jeg som bestemte. Jeg var Indiana Jones.
Mange år senere fant jeg meg sittende i forelesningssalen på Blindern, som arkeologistudent ved Universitetet i Oslo, og ja, vikinger og riddere er utrolig kule, steinalderen er så mye mer enn bare stein, og gresk mytologi er alltid episk. Men en liten del av meg venter på trompetfanfaren, og jeg håper på å finne veien tilbake til labyrinten under havet og det tapte Atlantis.
LES OGSÅ: Slik kunne et pek-og-klikk-spill om Seinfeld sett ut »
