Dessverre - for Orcs Must Die! sin del - kom årets Steam-salg litt for sent til at jeg rakk å få med orkeslakteren i artikkelen om årets beste spill. Jeg har nå brukt den siste uka på å karnøfle monstre og skumle flygevesen på de mest kreative måter, og har innsett at dette har blitt et av spillene jeg har hatt det mest morsomt med i år.
Konseptet for sjangeren, som etter hvert har blitt kjent som tårnforsvar, er kjent for mange: det strømmer fiender ut fra store porter, men du har heldigvis et utvalg av feller, våpen og magi for å kunne kjempe tilbake. Rundene er raske, fellene fantasifulle og monstrene serveres i lastebillass av gangen. Du inntar rollen som tidenes mest ubrukelige trollmannstudent, men uheldigvis for resten av verden er det kun du som er igjen for å redde oss fra ulumskhetene.
Mine tidligere erfaringer med tårnforsvarspill er veldig delte. Jeg har ikke helt klart å forelske meg i konseptet med å plassere ut ting, trykke start og så sitte som passiv tilskuer mens byggverket mitt forsøker å ta over kloden, men i Orcs Must Die! får du lov til å delta selv, og din egen ferdighet med magi eller pil og bue kan være med på å sørge for at seieren blir din. Dette skaper en helt annen dynamikk enn det jeg har vært vant med fra tidligere, og gjør at jeg ramlet hodestups inn i orkdreperuniverset.
Jeg har hittil klart å komme meg til den tredje akten, og ettersom jeg har satt som regel at jeg spiller alle brett til jeg har full uttelling (fem hodeskaller) før jeg går videre, har jeg hatt gleden av å måtte eksperimentere i uttallige retninger med utvalget av feller, plasseringen og med hvilke oppgraderingspoeng du bør satse på i starten av og underveis i hver runde. Det er særdeles få ting som er like tilfredsstillende som å endelig klare å klinke inn fem hodeskaller på et gjenstridig brett, og ikke minst etter at du har forsøkt alt du trodde du kunne komme på av kombinasjoner og variasjoner – helt til du står og pusser tennene og en tanke ramler ned ei trapp og inn i hjernebarken.
Orcs Must Die! er strømlinjeformet fra ende til annen, og utover et par ikke-ødeleggende småfeil er dette noe av det morsommere jeg har kost meg med på PC i høst. "Bare en runde til"-faktoren er skyhøy her, og jeg er definitivt fanget. Noe jeg overhodet ikke har noe i mot.
PS: Øystein omtalte spillet tidligere i høst, så om du vil lese mer kan det være en god plan å starte der.
