Den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis, økonomiens Jason Statham og forsøksvis redningsmann for økonomien i Hellas, var ikke bare statlig økonom.
Han hadde en fortid i det han selv kaller en «økonoms paradis». Som selvfølgelig er å være ansvarlig for in-game-økonomiene til Valve Software.
Dataspill med egne økonomier, særlig der de ble sammenblandet med den «virkelige» økonomien, har i ganske mange år nå vært et yndet tema for forskere. Både med sine helt virkelige effekter totalt i tråd med økonomisk teori, til absurde utslag. Et eksempel på det siste er Team Fortress’ tidligere hatte-baserte økonomi.
Forskere glefset også over sosiologiske analyser av interaksjoner mellom spillere – hvordan spillets regler endret hvordan folk organiserte seg og snakket sammen. Og andre felter har gravd seg ned i gaming med doktorgradene sine. Alt fra språk, kjønn, teknologiske endringer i folkets kapasiteter til psykologien i spillmekanikk.
Spillene forsvinner
Spillestetikk, spillkultur og spill som kulturelt fenomen er åpenbare akademiske disipliner. Og det er bra at noen har skrevet ned hvordan ting var. Fordi spillene forsvinner. Enten mister vi muligheten til å spille dem fordi de er umulig å få tak i. Eller så forandrer de seg så mye at noen av temaene studert nå ikke kan ses på igjen.
World of Warcraft anno 2015 er ikke lenger mulig å forske på, fordi «Vanilla WoW» slik det var akkurat da kan ikke gjenskapes som det var. Du kan ikke bla deg rundt i utvidelsene. Men i det minste finnes det en liten rest. Verre er det med spillene som rett og slett er kav umulig å finne igjen.
Om du studerer film eller historie er det fullstendig mulig å få tak i rar italiensk horror fra 70-tallet eller sendingen av Hindenburg som brenner. Selv om vi også her har mistet kulturarv en masse. Voksruller varer ikke evig, og hvem tok vare på stumfilmer som aldri gjorde det noe bra på kino? Det er ikke et nytt problem heller. Filmen Hugo fra 2011 er satt i 1931 og handler til dels om tapte filmer.
Men vi mister stadig mer av vår kulturarv vi spillende. En anbefalt langlesning om tapet av norske spill er denne her fra Andreas Hadsel Opvik: Ein kulturarv på spel. Nå er kanskje ikke Mujaffa-spillet et stort kunstnerisk tap, men det var definerende for en generasjon – 123spill.no var der det skjedde.
Har du lyst til å vise ungene dine hva du spilte som liten? I mange tilfeller er dette ganske så umulig. Konsollen eksisterer ikke lenger, din datamaskin har tekniske løsninger som ikke får det til (et av mine frustrasjoner er spill som virkelig ikke klarer dual-core-prossessorer), det er umulig å finne en ROM-fil, vi må sette opp virtuelle maskiner eller piratkopiere. Flash er, noen vil si heldigvis, vekk.
Vi har noen som har oppdaget markedet som er nostalgi. GOG.com (tidligere Good Old Games) tilpasser stadig gamle spill til nye teknologier. Og heldigvis har noe av min fordums tidsfordriv begynt dukke opp på Steam. Inkludert flash-spillet Lenny Loosejocks, Total Annihilation og mitt første bybyggespill: Zeus.
Noen gjør en heltemodig innsats på privaten. Det er dessverre gerilja-arkivarer med piratkopier som i mange tilfeller sitter på det vi har igjen. Men det burde ikke være nødvendig å finne noe slags muligens ulovlige greier for å spille en liten japansk platformer fra 1998 som du virkelig elsket da du var 11.
Ikke unikt for spill
Det er ikke som om dette ikke har skjedd før. Vi burde ha lært nå.
De gamle seriene med Dr.Who har en masse episoder som ikke finnes lenger. BBC skjønte ikke helt poenget med å ta vare på ting som allerede var sendt, da var de jo brukt, og filmene ble destruert. Takket være at en del folk tok dem opp har man funnet ganske mange av dem. Det er en slags hobby for entusiaster å prøve å lete frem de savnede episodene. Håpet finnes alltid: Kanskje, på et loft et sted, er det en dypt savnet dalek.
En av mine favorittleker er «fjernsynskjøkken-rulett», der man finner fjernsynskjøkken-episoden nærmest for eksempel bursdagsbarnets fødselsdato i NRKs arkiver, og lager maten derfra. Dette fungerer i et ganske bredt spenn av aldre gitt hvor lenge programmet gikk (64 til 98). Min episode er eksotiske frukter. Din er muligens «Klenning» eller «drøy kjøttdeigen».
Moroa er litt dempet av at noen eldre sesonger mangler mye, eller er helt borte, av samme årsak som hos BBC.
Det er også en skandale at VG ble tvunget til å slette Nettby.
Tilbake til min innledning om akademia: En del historikere kommer om 50 år til å ha noen meninger om at kommentarfeltene rundt for eksempel 22. juli ikke er tilgjengelige. Når vi en gang mister Facebook (som vi som har hoppa av MySpace og Livejournal og Nettby og Underskog og Twitter jo vet er uunngåelig), så mister vi i realiteten den utvidede offentligheten. Halvparten av Norges politikere og journalister er på Facebook og selv om det er stadig mer geriatrisk der, er en stor del av den norske utvidede samfunnsdebatten i realiteten hos Zuckerberg. Ikke på mikrofilm i ditt lokale bibliotek, som Aftenposten i 1938 er.
Den digitale kulturarven vår mangler forsvarere. Vi har ikke noe Nasjonalbibliotek over spill, sånn som det som lager digitale arkiver av våre fordums barnebøker. Det er jo bare spill og nettsider. Hvem har bruk for sånt?
Vi. Vi har bruk for det.
