Jens Erik Vaaler
Tetris
Ifølge Steam har jeg brukt rundt 170 timer på The Binding of Isaac: Rebirth. Slå dette sammen med PlayStation 4-utgaven av samme spill og jeg er sikkert oppe i rundt 200 timer.
Men det blekner i forhold til hvor mye tid jeg har brukt på ulike utgaver av Tetris gjennom tidene. Jeg tror det er den fantastiske enkeltheten som gjør at jeg alltid kommer tilbake til Tetris, for det har nesten vært uforandret siden spillets spede begynnelse i 1984. Tetris er Tetris, enten det er på en mobiltelefon, en håndholdt spillkonsoll eller i stua. Ingen over, ingen ved siden, det er dette spillet jeg har brukt mest tid på i løpet av livet.
Espen Harring
Theme Hospital
Spillet jeg har brukt mest tid på gjennom tidene er Theme Hospital. Dette spillet bootet jeg opp for første gang i '97 på min fars arbeidsmaskin. Jeg måtte slette spillet da jeg var ferdig, hvis ikke ble maskinen for treg at resten av familien kunne bruke den.
Dette spillet kommer jeg tilbake til hele tiden. Det er noe med det nostalgiske som trekker meg tilbake til en tid der det eneste som bekymret meg var at ikke jordskjelv skulle ødelegge de større romma mine i sykehuset mitt. Spillet holder fortsatt veldig god stand, og med enkel oppstart fra Origin er det veldig lett å starte det opp igjen og igjen.
Mats Bjørnsletten
FIFA-serien
Hvilket spill jeg har brukt mest tid på gjennom tidene er noe jeg ofte har lurt på. Et eller annet spill innen rollespillsjangeren hadde ikke overrasket meg, men fasiten er nok milevis unna det. Helt siden FIFA 2004 på den originale PlayStation har årlige innkjøp av EAs fotballspill nærmest blitt en slags tradisjon.
Sene kvelder med kamerater er det blitt mange av, og enorme summer er blitt brukt ved kjøp av stjernespillere i karrieremodusen. Det er som regel alltid noe nytt å finne på i FIFA-verdenen, og akkurat derfor har så mange kamper funnet sted på den virtuelle fotballbanen.
Jeg kan selvfølgelig gå lei av og til, men jeg vender bestandig tilbake etter en liten pause. FIFA-spillene tilbyr mye moro både alene og med venner, til og med for dem som ikke har noe særlig kjennskap til sporten fra før.
Andreas Klebo-Espe
World of Warcraft
Da World of Warcraft kom ut i 2005 så jeg på meg selv som en av de kule gutta som var for tøffe til å spille dataspill på internett hele dagen. Den oppfatningen ble imidlertid knust en vakker sommerdag, da en venn overtalte meg til å prøve rollespillvidunderet. To dager senere hadde jeg min egen konto, og de neste månedene ble brukt til å utforske og gjøre oppdrag med min staute gnome warrior. I en tid da man tilsynelatende trengte hundre skvadrillioner erfaringspoeng for å gå fra nivå én til nivå to, og uten «Quest Helper» til å hele tiden vise meg veien, brukte jeg litt over 21 dager i total spilletid på å nå nivå 60 – som var nivåtaket da jeg var ung.
Siden den gang har jeg gitt opp spillet mange ganger, funnet veien tilbake til det akkurat like mange ganger og lagt utallige timer i en rekke forskjellige figurer. Sist jeg spilte var rett etter lanseringen av Cataclysm-utvidelsen, men nå som jeg sitter her og mimrer kjenner jeg at trangen til å vende tilbake til Azeroth vokser seg sterkere.
Bjarte Wathne Helgesen
The Elder Scrolls V: Skyrim
Morfaren min sa ofte: «Det eg seier nå er ikkje heilt sant, men …», når han skulle fortelja om noko der dei eksakte detaljane sto litt uklårt for han. Eg blir nøydd til å gjera det same her, for sant å seia så aner eg ikkje kva det eine spelet er som eg har brukt aller mest tid på. Det er likevel to spel som skil seg ut i minnet mitt, frå to svært ulike stadium av livet mitt: Ocarina of Time, som eg fekk til jul som 15-åring, og som er det einaste eg hugsar av livet mitt frå den påfølgjande månaden, og The Elder Scrolls V: Skyrim.
Det er sistnemnde som må bli mitt endelege val i denne spalta. Hausten 2011 hadde eg nettopp flytta til utlandet, og eg kjente ikkje så mange der eg var. Eg hadde mykje fritid og lite å bruka den på. Så kom Skyrim. Det neste halve året brukte eg nesten like mykje tid i Skyrim som i den verkelege verda – iallfall kjenst det sånn i ettertid. Og akkurat i det eg var i ferd med å kjenna meg mett, så kom Dragonborn-utvidinga, som brått og brutalt drog meg med inn i Tamriel igjen. Idet eg skriv dette, kjenner eg lysta etter å starta på ein tredje karakter. Men akk, det var den tida, då.
