Når spillindustriens PR-apparat fungerer som ønsket, klarer de å få forbrukere til å se fram til kommende spilltitler. Det er spesielt tydelig idag når enkelte spill har forhåndsbestillinger for millioner av kroner. Derfor har vi i redaksjonen tatt runden og stilt spørsmålet: «Hvilket spill har du gledet deg mest til igjennom tidene?»
Det at spillere har gledet seg er selvsagt ikke noe nytt. For nesten alle oss gjelder dette spill som kom ut før vi begynte å skrive for Gamer.no. For de aller fleste må vi tilbake til en tid hvor raske digitale nedlastinger var en fjern drøm. Derimot var valfarting til spillbutikker og treg postgang en realitet.
Alexei Smirnov
Metal Gear Solid 3: Snake Eater
Jeg har vært enormt begeistret for denne serien helt siden jeg var «barn». I 2002 klarte jeg å snuble over en eller annen annonse for Snake Eater på nett. Det var null tvil om at dette var noe jeg måtte ha umiddelbart, og bestilte i vei med mammas penger. Lite visste jeg at slippdatoen enda ikke var annonsert, og at spillet kun ble forhåndsbestilt. Det ville ta godt over ett og ett halvt år før jeg fikk kloa i det.
Jeg var i tillegg fast bestemt på at Snake Eater kom til å bli «det beste spillet noensinne laget» allerede før jeg hadde testet det. Noe som ofte ble kunngjort på overlegent vis overfor klassekameratene mine. Såpass lang tid tok det å få tilsendt plata at vår familie rakk å flytte til andre siden av byen. Ingen av de tjue minutter lange trailerne klippet sammen av selveste Kojima var i stand til å mette meg. Det var ingen håp i sikte da vi en dag stakk innom den gamle adressen for å hente gammel post. Og der, i en smal, brun konvolutt, fikk jeg endelig øye på mitt personlige eksemplar.
Etter så lang tid på pinebenken var det jo ikke rart at jeg var i ekstase, selv om foreldrene mine mente oppførselen min var nettopp det. Pussig nok skjedde dette på en fredagskveld, den beste dagen i uka. Ingen så meg komme ut av gutterommet før søndagen nesten var forbi, etter at jeg hadde ledd, grått, og lusket meg gjennom et fabelaktig spionnarrativ. Kanskje ikke så overraskende at jeg ser på nettopp Metal Gear Solid: Snake Eater som mitt yndlingsspill, nesten femten år etter at jeg bestilte det.
Jonas Magerøy
The Legend of Zelda: Twilight Princess
Selv om Wind Waker viste seg å være et fantastisk spill, ble jeg ganske skuffet første gang jeg så «cel shading»-stilen til spillet. Jeg ville ha noe som lignet mer på Ocarina of Time – som Spaceworld-demoen Nintendo serverte i 2000. Det var derfor lite som kunne stoppe meg fra å hoppe opp og ned i stolen som en idiot da Nintendo viste frem denne traileren til full jubel under E3 i 2004. Universet var, som de sier, på rett kjøl igjen.
To og et halvt år og to E3-demoer senere var dagen der. Spillet ble lansert sammen med Nintendo Wii en kald desember-dag, og jeg og min gode venn Lars, som også gledet seg litt, måtte starte fredagen med noe så irriterende og gledesdrepende som en mattetentamen.
Aldri har jeg fullført en heldagsprøve så fort som jeg gjorde den dagen, og aldri har jeg kommet meg fra Bankgata Ungdomsskole til City Nord i Bodø på så kort tid. Jeg har heller ikke vært så spent på et spill verken før eller siden. Det beste av alt: Spillet innfridde alle forventninger, og jeg fikk fem på tentamen. Man kan med andre ord prestere godt, selv i matematikk, med riktig motivasjon.
Erik-André Vik Mamen
Jeg husker ikke nøyaktig hvor jeg først hørte om Day of the Tentacle. Men sannsynligheten er stor for at jeg så noen bilder i et datamagasin. Jeg hadde i allefall god kjenskap til mange av de tidligere eventyrspillene til LucasArts. Og det er liten tvil om at grafikken gjorde et aldri så lite kvalitetshopp i denne utgivelsen. I allefall apellerte den tegneseriestilen adskillig mer til meg enn andre spill.
På det tidspunktet besto spillsamlingen min utelukkende av disketter som med håndskrevne etiketter. Og dermed skulle Day of the Tentacle bli det første spillet jeg kjøpte. Dessverre for meg var det ingen butikker i nærheten som solgte spill, så alternativet ble å bestille det fra England. Og det ligger vel litt i kortene at tiden det tok fra bestillingen ble postlagt, til spillet ankom føltes umennskelig lang. Hver dag når jeg kom hjem fra skolen tittet jeg håpefult oppe i postkassen. Skuffelsen steg dag etter dag. Jeg husker ikke hvor lang tid det tok, men etter kanskje tre-fire uker ble plutselig den dagelige skuffelsen til en vidundelig festdag.
Ventetiden ble fort glemt, for jeg elsket spillet fra åpningssekvesen til rulleteksten. Siden jeg ikke hadde CD-ROM på den tiden fikk jeg ikke taleversjonen, men LucasArts hadde likevel fått plass til stemmer i introsekvensen. Det er klart det var med på å trollbinde meg. Likevel tror jeg nok temaet tidsreiser, og hvordan man påvirket fremtiden fra fortiden var med på å gjøre spillet meget minneverdig.
Petter Lønningen
Teenage Mutant Hero Turtles II: The Arcade Game
Det er lenge siden sist jeg gledet meg til et spill. De spillene som har underholdt meg mest, har vært spill jeg ikke har visst at jeg trengte, som Yakuza 0, The Wonderful 101, Warcraft II, Styx: Master of Shadows eller The Witcher III. Sist gang jeg virkelig gledet meg til et spill, var påsken 1994.
Tidligere det året besøkte jeg en kamerat som stolt kunne stolt fyre opp Teenage Mutant Hero Turtles II: The Arcade Game til NES. Dette var det første TV-spillet jeg hadde sett hvor vi kunne spille to stykker samtidig. På samme skjerm. På samme lag. Som Turtles. Det endret alt.
På nyåret kom jeg over en annonse i det gamle Nintendo-magasinet for et svensk postordreselskap som solgte nettopp Turtles II. Jeg sparte opp alt jeg hadde av ukepenger og sendte dem til Sverige. Spillet kom i posten dagen før påskeferien begynte. Så reiste vi til fjells.
Ventetiden var ulidelig. Hver eneste dag gikk jeg rundt og tenkte på spillet, gledet meg til spillet, lurte på om det fremdeles fungerte når jeg kom hjem igjen. Bilturen hjem igjen var uutholdelig, men da jeg slo på spillmaskinen visste jeg at det var verdt det.
Øyvind S. Sund
Årtusenskiftet var brytningstid for den da tolv år gamle utgaven av meg selv. Pokémon Red og Blue hadde egenhendig sørget for hva som skulle bli en livslang troskap til serien hvor man fanger noen rare dyr. Så snart jeg så de første, tidlige bildene fra oppfølgerne Gold og Silver i et engelsk spillmagasin, ble jeg mer spent på et spill enn jeg noen ganger har vært siden.
Den gangen var det nettopp de gode, gamle spillmagasinene som var hovedkilden til informasjon, og du verden hvor spennende det var å metodisk studere disse tykke blekkene fra N64, Official Nintendo Magazine og Pojo’s Pokémon, stappfulle av stoff om spill, leker, samlekort og turneringer!
Gold og Silver er fremdeles noen av mine favorittspill gjennom tidene; jeg kan faktisk ikke komme på noen spill som faktisk har innfridd forventningene mine i like stor grad. Like viktig i akkurat denne saken er hvor magiske de månedene med venting i forkant av lansering faktisk var. Jeg tenker tilbake på den tiden med så mange, varme nostalgiske følelser at det nesten er vanskelig å beskrive. Mitt forhold til Pokémon Gold og Silver er det fremste eksempelet på at barndommen min og Pokémon gikk som hånd i hanske.
Gøran Solbakken
Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sitret med spenning foran en PC-skjerm på samme måte som jeg gjorde rett før serverne til World of Warcraft endelig skulle slås på. Året var 2005, og jeg vet faktisk ikke helt hvorfor jeg gledet meg så innmari. Dette var det aller første massive nettrollespille jeg skulle teste, og jeg visste lite av hva som egentlig ventet meg.
Men der satt jeg altså og ventet på at noen hos Blizzard skulle trykke på knappen. Jeg hadde lest igjennom instruksjonsboka som fulgte med, kommet meg trygt gjennom flere CD'er med installasjon, og PC'en var både defragmentert og støvsugd. Selvfølgelig ventet det timesvis med serverproblemer når spillet endelig kom online, men det gjorde ingenting. Jeg lot meg rive med i hypen som fulgte, og siden den gang spilte jeg World of Warcraft mer enn noe annet spill jeg hadde spilt før, eller noen gang kommer til å spille et spill i fremtiden.
Håvard Hofstad Ruud
Det er alltid spill å glede seg til. Noen titler mer enn andre. Det var oftere før i tiden at jeg gledet meg så mye til et nytt spill skulle komme ut at jeg nærmest trippet på tå i spenning. Ett av disse spillene jeg knapt kunne vente med å legge pølsefingrene på var Gears of War 2. Sammen med en kompis hadde vi skutt og saget oss gjennom eneren på alle vanskelighetsgrader, og vi hadde avtalt at vi skulle gjøre det samme i oppfølgeren. Det er klart det vekker egnasjement hos en tenåring når traileren viser en hovedskurk bevæpnet med en stav med motorsager i begge ender.
Ventetiden var lang, og føltes som en halv evighet. Vi forhåndsbestilte begge «Collector’s Edition» av spillet så snart det var mulig hos vår lokale forhandler på kjøpesentret på andre siden av gata for den videregående skolen vi gikk på. Det var nesten uutholdelig å vente på å få veive med de gullbellagte våpnene vi fikk med i samlerutgaven. Da dagen endelig kom ble jeg forhindret i å spille, så dagen gikk med på å sitte å glo og sikle på coveret og intruksjonsmanual, mens jeg følte på bitterheten over at kompisen min fikk tjuvstarte det som skulle være vårt eventyr å oppleve sammen. Bitterheten gikk imidlertid fort over, og vi var to stolte unge herrer da vi hadde beseiret spillet sammen på høyeste vanskelighetsgrad.
Mikkjell Lønning
Det er alltid kjekt å ha noko å glede seg til. Kjensla av å vite at ein pakke er på veg i posten, eller spaninga i forkant av den komande premieren på seriar som Game of Thrones, den set me pris på.
Det er sjølvsagt ikkje noko annleis med spel. For meg, er det eitt tilfelle som skil seg spesielt ut, og det er utan tvil det siste innslag i Witcher-serien. Etter å ha blitt introdusert til det mørke universet i The Witcher 2: Assassins of Kings, tok det ikkje lang tid før eg hadde lest gjennom heile bokserien.
Utviklarane tok seg god tid på å lage det neste spelet, men når me endeleg såg dei første teikna til liv, var eg heilt i hundre. E3-traileren til The Witcher 3: Wild Hunt frå 2013, fekk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Sjølv om eg saknar den kjensla - for eg har ikkje merka det same med nokre andre spel i etterkant - er eg mektig imponert over kva CD Projekt RED har gjort med Witcher-serien. Ikkje berre byggja dei enorme forventningar blant fans til spelet, men dei leverte. Så til dei grader. Det er sjeldan ein ser nokon overgå kjeldematerialet sitt, men Wild Hunt er eit slikt tilfelle. Forfattaren bak serien kan berre gå og legge seg.
Andreas Klebo-Espe
Med livets endeløse mas og kjas er det ikke så ofte jeg får tid til å glede meg til spill lenger. Jeg får stort sett med meg en annonseringstrailer, og før jeg har rukket å tenke på spillet igjen er det allerede lansert, oppusset og relansert for nye plattformer. Det finnes selvfølgelig visse unntak, og ett av dem er Dreamfall Chapters.
Helt siden jeg en sommerdag i 2006 var vitne til drapet av April Ryan i Drømmefall: Den Lengste Reisen, lengtet jeg sårt etter en fortsettelse på historien. Funcom hadde imidlertid andre tanker, og drømmen falmet i takt med årene som gikk. Så – i 2012 – kom nyheten om at arbeidet var i gang med Dreamfall Chapters. og håpet var igjen tent.
Den inderlige trangen etter å få vite hva som skjedde med April, Zoë og Kian fortsatte å brenne for full flamme, selv etter at utvikler Red Thread Games kunngjorde spillets overgang til et episodisk format. Da historien omsider ble avsluttet, med lanseringen av episode fem, hadde det gått ti år siden mitt første møte med Drømmefall.
Det endelige resultatet klarte selvfølgelig ikke å stå til mine skyhøye forventninger, og nå fortstår jeg hvorfor Valve trolig aldri vil lansere Half-Life 3.
Audun Rodem
Å føre opp Final Fantasy-seriens mest tenåringsdrama-ete innslag som spillet jeg gledet meg mest til, gir meg neppe mange macho-poeng. Men, who cares! Sannheten er at en ung, pubertal og usikker Audun ble så dypt bergtatt av møtet med Final Fantasy VII at tørsten etter å få kloa i oppfølgeren var på nivå med tørsten etter å se en naken pupp.
Tiden frem mot lansering høsten 1999 var tilfeldigvis også da det ble investert i internett hjemme, så det var lettere enn noensinne å holde seg oppdatert på informasjon om det kommende spillet. Jeg husker at den tilmålte halvtimen med nett-tid (i «gamle» dager kostet det penger per minutt med internett, til info for deg som ble født etter Familiesagaen De syv søstre) i stor grad ble brukt til å finne lavoppløselige bilder, konseptkunst og videoer av Final Fantasy VIII, og å prøve å finne ut hva alt dette egentlig betydde. Flyvende skoler? Hekser? Gunblade??? Junction??!?!?
Vel, tiden gikk, og før jeg visste ordet av det dukket PlayStation-spillet opp på den lokale Narvesen-kiosken (det var der vi fra «bøgda» kjøpte spill). En kjapp sykkeltur fra barneskolen og hjem resulterte i at oppsparte ukepenger ble brukt opp, og 80 timer med melodrama, grinding og Triple Triad ble konsumert.
I de 18 årene siden Final Fantasy VIII har jeg flere ganger gått tilbake til spillet. Det er nok ikke blant seriens høydepunkter, sånn i retrospekt, med et kronglete og ubalansert kampsystem, en svært ujevn historie og et litt tamt figurgalleri. Men når du er 12 år i 1999 bryr du deg ikke om sånt – da bryr du deg om de storslagne øyeblikkene, de forseggjorte mellomsekvensene, et tenåringsdrama som blander fantasy og sci-fi og en fantastisk verden du kan fortape deg i.
Sjekk for øvrig gjerne ut Final Fantasy-podcasten jeg har med Jostein fra Rad Crew og Karl-Martin fra Level Up. Der prater vi løst og ledig om alle spillene i serien – også Final Fantasy VIII.
Diskuter gjerne hvilket spill du har gledet deg mest til i kommentarfeltet. Om du liker denne spalten må dere gjerne komme med forslag til fremtidige spørsmål vi kan besvare.
