Spilldagboken fra Quest for Glory nærmer seg endelig slutten, og dette er den nest siste delen. Som vanlig er den full av «spoilere», så hvis du vurderer å spille Quest for Glory selv – du kan kjøpe det på GOG, sammen med nyversjonen fra nittitallet og fire oppfølgerne – bør du nok ikke lese videre. Hvis du ikke aner hva dette er for slags spill, men fatter interesse for det du ser på skjermbildene, kan du lese del 1 i artikkelserien, som er en rimelig «spoiler-fri» introduksjon.
Jeg våkner for en gangs skyld ikke opp under treet i Eranas hage, men i en myk seng i et av baronens gjesterom. I går klarte jeg nemlig å snuble over sønnen hans, som viste seg å være fanget i kroppen til en bjørn. Som den heltespiren jeg er, ordnet jeg opp i sakene på elegant vis. Dåden resulterte i audiens og overnatting hos baronen, og hele femti gullmynter i belønning.
Handletur
Jeg drar umiddelbart til butikken i Spielburg, hvor jeg smeller hele belønningen på bordet og kjøper meg en ny rustning. Det er en ringbrynje, som er langt tyngre å bære enn lærutstyret jeg hadde tidligere, men gir også mye mer beskyttelse. Siden jeg ikke lenger hadde bruk for min gamle rustning, selger jeg den til butikken for femti sølvmynter. Ikke verst. Jeg kjøper også en ny kastekniv – jo flere, jo bedre.
Siden jeg er i byen, tar jeg turen til kroen. Jeg slår meg ned på en barstol og bestiller en øl for å feire gårsdagens hendelser. Her legger jeg plutselig merke til en ny papirlapp på gulvet. Jeg plukker den ubemerket opp, og bretter den ut. Det viser seg å være mer korrespondanse fra den mystiske «B», som ber noen om å møte ham ved blinken syd for byen ved middagstider. Hm. Hva kan det gjelde? Den forrige lappen fra «B» var litt mistenkelig, så jeg aner ugler i mosen og bestemmer meg for å overvære møtet. Men det er fortsatt en liten stund til det starter.
Jeg svelger nedpå ølen min, før jeg bestemmer meg for å gjøre det jeg egentlig kom for – nemlig å melde meg inn i tyvenes laug, i kjelleren. Jeg sier passordet til den fortsatt like utrivelige vakten, og slippes ned. Her betaler jeg 25 sølvmynter – jeg er jo rik nå – og bruker anledningen til å selge fra meg halsbåndet jeg fant noen netter tidligere. Heleren betaler meg 100 sølvmynter for smykket. Wow, det hadde hjulpet godt i forgårs, da jeg panisk saumfarte dalen etter penger for å få råd til «undead unguent».
Sjefen for tyverilauget er langt mer snakkesalig nå som jeg har blitt medlem av lauget, og han inviterer meg til og med til å spille et lite kastespill. Det viser seg å være ganske lett, og jeg vinner fem sølvmynter. Enten har all øvelsen min kommet godt med, eller så lot han meg vinne for å robbe meg senere, når innsatsen er høyere. Jeg kjenner typen. Men det blir ikke noen robbing, for tidspunktet for det mystiske møtet nærmer seg med stormskritt, og jeg har ikke tid til å henge rundt i denne fuktige kjelleren.
I stedet drar jeg til healeren, hvor jeg kjøper to magidrikker, tre helbredelsesdrikker og en utholdenhetsdrikk. Det overrasker meg stadig hvor dyrt slikt er i Spielburg. Healeren har i alle fall blitt rik på meg, men nå er jeg til gjengjeld godt utrustet for det som måtte møte meg av farer. Etter innkjøpsrunden har jeg «bare» åtte gullmynter igjen – det er nok til at jeg kan leve greit og takle det meste som måtte dukke opp av uforutsette utgifter.
Et mystisk møte
Utenfor healerens hytte titter jeg på sola, som står omtrent midt på himmelen. Det betyr at det hemmelige møtet straks starter. Jeg sniker meg ned til østsiden av blinken, hvor jeg står godt skjult bak noen busker og kan observere det som skjer.
Jeg drar umiddelbart kjennskap på den ene av de to lugubre figurene som møtes. Det er Bruno, som jeg har truffet ved porten til byen noen ganger, og som har prøvd å selge meg overpriset informasjon. Bruno må være den mystiske «B». Den andre fyren ser ut som en banditt av den typen jeg har møtt (og drept) flere av i skogen. Jeg visste det var noe muffens med den Bruno-typen!
Jeg forstår ikke helt hva det er de snakker om. Det kan virke som de har tenkt å begå et kupp og ta over ledelsen i bandittleiren, men at sjefen (som refereres til som en «hun») har blitt mistenksom. Så kommer den vitale informasjonen; på grunn av sjefens mistenksomhet bestemmer de seg for å unngå hovedveien til bandittleiren, og i stedet bruke den hemmelige inngangen. Brunos bandittvenn virker litt forvirret, så Bruno forklarer at inngangen er skjult i fjellsiden bak «hopperen», og at man må bruke passordet «hiden goseke» for å komme seg inn. I tillegg trenger man selvsagt en nøkkel, som banditten bekrefter at han har i lommen sin. Hmm!
Bruno og kameraten bestemmer seg for å skille lag, og Bruno stikker først. Nå er tiden kommet for min entré. Jeg finner frem kasteknivene mine, og idet jeg er overbevist om at Bruno har forlatt stedet for godt, går jeg til angrep på kameraten hans. Han svarer umiddelbart med samme mynt, men i tillegg til kastekniver har jeg flammemagi, og dessuten har jeg en spell ny rustning som gjør at jeg beskyttes godt mot bandittens angrep. Etter en kort, men intens, duell faller han om. Jeg sniker meg bort til kroppen hans og finner nøkkelen hans. Nydelig!
Nå gjelder det bare å finne bandittenes hemmelige base. Jeg har min mistanke om hvor den kan være. Da jeg utforsket sydsiden av dalen fant jeg nemlig en liten vei sydover, som jeg faktisk ikke har sjekket enda. Det er imidlertid ettermiddag nå, så jeg bestemmer meg for å spare angrepet på bandittenes festning til i morgen.
I stedet drar jeg opp til baronens slott for å ta en siste økt i stallen. Jeg trenger strengt tatt ikke pengene, men i løpet av min korte tid i Spielburg har det utviklet seg til en slags tradisjon. Etter å ha sagt farvel til stallkaren og hesten, går jeg opp til Eranas hage og legger meg til å sove litt tidligere enn vanlig. I morgen skal det skje mye, så jeg må være frisk og uthvilt.
