Denne spilldagboken tar for seg eventyr/rollespillet Quest for Glory, som ble lansert av Sierra i 1989. Spillet er til salgs, sammen med de fire oppfølgerne og en nyversjon fra nittitallet, på den retrofokuserte nettbutikken Good Old Games. Siden dagboken nå nærmer seg slutten er denne artikkelen full av store «spoilere», så om du vurderer å kjøpe spillet anbefaler jeg deg heller å lese del 1, og eventuelt spille det selv før du leser de andre delene av serien.
Jeg våkner nok en gang frisk og uthvilt, på tross av nattens strabaser. Det var litt mer koselig å sove i vertshuset i landsbyen, slik jeg gjorde mine første netter i Spielburg, men det er åpenbart at magien i Eranas hage har langt bedre effekt på en sliten heltekropp. At treet midt i hagen byr på gratis frokost er heller ingen ulempe.
Huleutforskning
I dag har jeg tenkt å finne ut hva som befinner seg i hulen ved siden av hagen. Jeg går umiddelbart dit, og utnytter meg av det faktum at kjempen som vokter hulen er så tung og langsom. Ved hjelp av kastekniv og flammekuler myker jeg ham opp, før jeg går inn i nærkamp. Taktikken fungerer glimrende, og jeg dreper ham lett. Bakken rister når den massive kroppen hans segner om, og som den gribben jeg er går jeg umiddelbart i gang med å gjennomsøke lommene hans. Der finner jeg en liten skattekiste med én gullmynt og 43 sølvmynter – jackpot!
Jeg går så inn i hulen. Det tar en liten stund før øynene venner seg til mørket, og jeg innser at jeg ikke er alene. En stor, mørk bjørn står fastlenket midt i hulegangen, og når jeg nærmer meg reiser den seg på to bein og inntar en svært truende posisjon. Siden den er lenket fast bør jeg kunne drepe den uten å utsette meg selv for særlig stor fare, men jeg prøver å kaste «calm»-formularet først. Det funker, og bjørnen roer seg ned slik at jeg kan passere.
Hulen ender opp i et massivt kammer fullt av dryppsteiner, og her sitter en merkelig liten figur med en nøkkel hengende i et kjede rundt halsen. Han ser ut til å sove. Jeg kaster «detect magic», og nøkkelen gløder. Den må være magisk. Kan den låse opp fotlenka til bjørnen, tro? I tillegg til nøkkelen ser jeg omrisset av en boks lenger nede i hulen.
Jeg forsøker å snike meg ned til det rare vesenet, for å ubemerket stjele nøkkelen. Men det glatte hulegulvet gjør at jeg sklir, og lager nok lyd til å vekke ham. Han roper en advarsel, og går umiddelbart til angrep. Dette er den første motstanderen jeg har møtt som kun bruker magiske angrep, så kampen blir litt annerledes enn forventet. Jeg svarer med kastekniver og egen magi, men må raskt over til nærkamp siden jeg brukte størsteparten av de magiske reservene på å overvinne kjempen utenfor hulen. Krypet slåss heltemodig, men jeg er for sterk og snart er nøkkelen min. Jeg føler et lite stikk av dårlig samvittighet, men det går over.
Jeg fortsetter å utforske hulen. På et lite platå finner jeg tre magiske sopper, og ved å kaste «trigger»-formularet som jeg lærte av eneboeren åpenbarer jeg en kiste der «detect magic» viste et lite omriss i sted. Den eksploderer, og jeg kan plukke opp hele ti gullmynter fra hulegulvet. Er pengetrøbbelet mitt endelig over?
Suksess!
Nå er det på tide å teste nøkkelen. Jeg må vente litt i hula for å få tilbake nok magisk energi til å kunne roe bjørnen ned igjen, men med litt tålmodighet går det greit. Det å befri en stor, sint bjørn i ei hule virker ikke som min smarteste idé til nå, men jeg prøver likevel. Og det var lurt, for nøkkelen passer i fotlenka og når jeg åpner den forvandles bjørnen til et menneske!
Det viser seg at bjørnen egentlig er baronens sønn, Barnard. Han er et arrogant fjols, som ikke tar seg tid til å takke meg før han stikker av. Men jeg tipper faren hans er litt mer takknemlig, og etter å ha forsikret meg om at det ikke er noe mer av interesse i hulen, tar jeg turen til slottet. Jeg får beskjed om at baronen venter meg, og for en gangs skyld går jeg rett forbi stallen. Hestene får klare seg selv i dag.
Jeg hadde helt rett i min antakelse om baronen, som viser seg å være en hyggelig, eldre mann. Han takker meg av hele sitt hjerte, og tvinger til og med slampen av en sønn til å gjøre det samme. Han forteller at jeg nå har gitt ham et håp om at forbannelsen over dalen endelig kan bli historie, og ber meg om å ta knekken på bandittene som plager landsbyboerne og reisende i dalen.
Baronen forteller videre at bandittene har en base lengst sør i dalen, men at han ikke har nok menn til å gå til angrep. Basen er nemlig godt forsvart, og bandittene overfaller alle som forsøker å ta seg dit. Men det skal visstnok også være en hemmelig inngang til basen, som tar meg forbi overfallspunktet deres. Interessant.
Jeg og baronen snakker videre om ulike ting, før jeg får nyte en bedre middag og bruke resten av dagen på å slappe av i slottet. Før jeg vet ordet av det ligger jeg og sover i tidenes mykeste seng, og drømmer søtt om de femti gullmyntene jeg fikk i belønning for å redde baronens sønn. Dette ble en kort dag, men jeg fikk utrettet mye, og slutten på eventyret nærmer seg med stormskritt.
