Dette er den fjerde delen av min spilldagbok fra Quest for Glory: So You Want to be a Hero. Før du leser videre bør du ha lest de tre første delene (del 1, del 2 og del 3), og være klar over at dagboken er proppfull av «spoilere».
I dag har jeg ikke råd til å spise frokost, så jeg må forlate vertshuset med tom mage. Æsj. Jeg går ut av byen, og kommer over en rev som har satt foten fast i en felle. Jeg tenker først at jeg kanskje skal få frokost likevel, men så viser det seg at den kan snakke. Den ber meg om hjelp, og siden jeg konsekvent nekter å spise ting jeg har konversert med velger jeg å slippe den løs. Som takk gir den meg et lite hint. Baba Yaga har kastet en forbannelse over baronens datter, sier den, og for å hjelpe henne må jeg snakke med dryaden.
Før jeg får spurt hvilken dryade det er snakk om eller hvordan den i alle dager vet dette, hopper den inn i skogen. Jaja. Jeg drar til borgen, hvor jeg nok en gang gir meg i kast med å rake hestemøkk og høy for lusne fem sølvmynter i lønn.
På tide å bli bedre kjent i dalen
Etter dagens arbeidsøkt bestemmer jeg meg for å utforske skogen. Jeg går til Heinrichs åkerlapp, og fortsetter vestover helt til jeg kommer til det som må være goblin-basen den griske slampen ved porten snakket om i går. Her lusker de små, blå skapningene rundt, og jeg føler det bare er et spørsmål om tid før jeg blir angrepet. Jeg er ikke helt frisk etter gårsdagens bruduljer, så jeg later som ingenting og labber videre. Jeg blir tvunget litt sydover av dalens form, og havner plutselig i et lite område fullt av små hull i bakken.
Her bor det noen fargerike små pelsdotter som ved jevne mellomrom popper opp av hullene sine for å se seg rundt. Jeg har allerede snakket med en rev i dag, så jeg forsøker å kommunisere med disse greiene også. Jeg hører hissig debatt under jorden, før en grønn klump spretter opp og hilser jovialt. Det viser seg at han er en «meep», og at disse raringene holder til i jordhulene sine i denne delen av dalen.
Det virker ikke som meepsene lever særlig interessante liv, for det er klin umulig å få noe fornuftig ut av fyren. Han vet rett og slett ingenting. Men til slutt treffer jeg jackpot. Jeg spør om magi, og han sier at han har et formular liggende. Vil jeg ha det? Selvsagt! Etter litt leting i hulen sin slenger han bort en liten papirrull, og jeg leser det som står på den. Vips! Nå har jeg lært «detect magic», et formular som lar meg finne ut om det er noe magi i nærheten.
Jeg forlater de søte små, og går østover til jeg kommer til kirkegården. Herfra går jeg sør igjen, og umiddelbart mot vest. Det gjelder å utforske dalen på en strukturert måte. På veien vestover kommer jeg over en gruppe fargerike sopper som vokser i en tydelig ring. Dette må være magiske sopper, og jeg husker at healeren betaler gode penger for slike. Jeg plukker med meg noen, og håper at eventuelle feer ikke blir sinte på meg. Jeg ser ikke noe annet å gjøre her, så jeg fortsetter østover, før jeg på nytt tvinges mot sør av fjellsiden langs dalen.
En potensiell alliert
Her treffer jeg på en majestetisk, hvit hjort. Den snakker heldigvis ikke, men idet jeg kommer nærmere går den mot vest. Jeg følger etter den, og kommer til et vakkert sted med et mektig eiketre. Og ut av dette eiketreet kommer det plutselig en kvinnelig form – dryaden, som reven snakket om i sted.
Hun spør meg om jeg er ett med skogen, og jeg svarer «ja», som er det jeg tror hun ønsker å høre. For å bevise at jeg virkelig har hjertet på det rette stedet må jeg imidlertid gjøre en jobb for henne. Jeg må hente frøet til en magisk og svært sjelden plante som kalles «spore spitting spirea», lenger nord i dalen. Hvis hun får det, lover hun å hjelpe meg. Før jeg får spurt henne om noe glir hun inn i treet igjen, og jeg står tilbake som et stort spørsmålstegn.
Jaja, da får jeg utforske videre. Jeg følger dalen østover, så langt jeg kan. Det virker som jeg nå er helt sør i dalen, for med unntak av en liten vei er det ikke lenger mulig å gå sørover. Helt øst i dalen stanses jeg av en storslagen foss og ei elv som renner ut i en idyllisk innsjø. Litt opp i fjellsiden ved siden av fossen er det ei dør, og jeg har selvsagt lyst til å finne ut hva som befinner seg bak denne. Jeg prøver å klatre opp til døra, men den glatte fjellsiden viser seg å være svært vrien å holde seg fast i.
Plutselig får jeg et lite innfall – eller kanskje et minne fra et tidligere liv. Jeg bruker «detect magic»-magien som jeg akkurat lærte meg, og i et lite øyeblikk kommer omrisset av en stige frem. Nå vet jeg hvor jeg skal klatre, og kommer meg opp til døra hvor jeg banker på. Stemmen innenfra ber meg om å flytte meg unna døråpningen, så jeg gjør det. Døra smeller opp, og en ny pelskledd raring dukker opp. Han introduserer seg som eremitten Henry, og ber meg komme inn.
Snakkesalig eneboer
Jeg går inn, og setter meg ned ved bordet til fyren, som viser seg å være ekstremt snakkesalig. Han babler i vei om det ene og det andre, og jeg får massevis av interessant informasjon. Han forteller blant annet at han av og til får besøk av magikeren til bandittene, og at det er en hyggelig fyr. Av en eller annen grunn fikk jeg også vite at magikeren har lånt et magisk speil, som Henry igjen hadde lånt fra trollmannen Erasmus. Det speilet lar brukeren returnere magi som kastes mot dem – høres hendig ut.
Trollmannen Erasmus holder forresten til nord i dalen, og Henry forteller at de rett som det er treffes, og spiller et magisk spill sammen. Spillet heter Mage's Maze, og trollmannen er visst svært flink. Henry forteller også at han har lært et magisk formular av trollmannen. Det heter «trigger», og brukes til å «trigge» annen magi. Stigen foran døren er visst et eksempel. Den har fått magisk usynlighet, og ved hjelp av «trigger» kan Henry aktivere eller deaktivere usynligheten. Tilfeldigvis har han en ekstra kopi av formularet, som jeg får. Kjekt å ha, sikkert.
Idet jeg reiser meg for å gå, sier han at jeg godt kan overnatte i hula hans om jeg trenger det. I så fall må jeg gi ham et par matrasjoner. Det er ei fuktig hule, med et konstant leven fra fossen utenfor, men det er sikkert bedre å sove her enn i magen til et monster, så jeg takker for tilbudet.
Jeg utforsker resten av den sørøstlige delen av dalen, uten å finne annet enn en idyllisk strand. Så går jeg til healeren, hvor jeg selger soppene jeg fant i sted. Får totalt tre gullmynter for dem. Greit nok. Så kommer jeg på at jeg hadde tenkt å finne hemmeligheten til Erana's Peace, og drar opp dit. På veien blir jeg overfalt av en ny goblin. Jeg kaster et par flammekuler på den før den kommer nært nok til å gå inn i nærkamp, og det viser seg å være svært klokt. Jeg klarer akkurat å slå den, og sjansene er store for at jeg hadde blitt drept om vi hadde startet kampen på like vilkår. Den hadde seks sølvmynter på seg, som jeg plukker med meg.
Vel fremme i den magiske hagen legger jeg merke til at den store steinen, som ligger blant blomstene på engen, har en inskripsjon. Den refererer til å «åpne» noe, så jeg kaster det magiske formularet «open» og vips glir steinen til side. Under ligger en tekstrull, med formularet «calm». Jeg vet ikke helt hva det gjør, men får eksperimentere litt. Jeg lurer litt på hva jeg skal ta meg til nå. Som i går ettermiddag har jeg veldig lite helse, og liten lyst til å slurpe nedpå en helsedrikk. De er dyre, og jeg har bare to. Samtidig er det fortsatt mye tid igjen av dagen. Jeg går først ned for å trene knivkasterferdighetene mine litt ved blinken sør for byen, men blir raskt lei av det. Derfor bestemmer jeg meg for å prøve å finne Baba Yaga, og heller være klar til å løpe om jeg treffer et monster.
Kravstor hodeskalle
Jeg tusler inn i skogen igjen, og finner det som må være Baba Yagas hytte overraskende lett. Den ligger helt i kanten av dalen, vest for slottet til baronen. Hytta hennes står på to gigantiske fugleføtter, og for å i det hele tatt komme inn til den må jeg over et gjerde som prydes av hodeskaller med lysende øyne. Dette må være skallene til baronens soldater – festlig. Idet jeg går mot porten begynner plutselig en av hodeskallene å snakke til meg.
Han – jeg antar i alle fall det er en «han» – forteller at jeg ikke slipper inn uten å gjøre en avtale med han først. Jeg spør hva han mener, og han påpeker at han er den eneste hodeskallen uten lysende øyne. Hvis jeg klarer å finne en magisk, lysende stein eller noe annet han kan bruke til å få øynene til å lyse, skal han åpne porten. Greit nok. Jeg har ikke hastverk med å snakke med Baba Yaga, for det har jo tydeligvis ikke gått så greit med de andre som har vært på besøk hos henne.
Jeg utforsker den nordvestlige delen av dalen videre, og finner de rare blomstene dryaden snakket om. De klamrer seg fast i fjellsiden og «spytter» et frø fra den ene til den andre. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal få tak i det. Kanskje ved hjelp av «fetch»-formularet. Det har jeg nå råd til, så jeg går tilbake til byen for å kjøpe det. Etter å ha betalt har jeg kun én sølvmynt igjen, så da kan jeg ikke sove i vertshuset denne natten. Det er heldigvis fortsatt lyst, selv om solen er på vei ned, så jeg går opp til Erana's Peace og legger meg til å sove i blomsterengen der.
Dette ble en rotete dag med mye utforskning og mange hopp fra det ene til det andre, men til gjengjeld har jeg fått mye informasjon og laget meg mer konkret plan for morgendagen. Da skal jeg hjelpe dryaden med frøet hennes, og se hva slags belønning hun har å by på.
