Vi er nå på sakens siste side, og begynner å runde av favorittlistene for i år. Så langt virker det som om fellesnevnerne i redaksjonens favorittlister er nettopp Journey og The Walking Dead. Ellers virker skribentene svært egenrådige i sine valg, og selv om det er noen duplikater å spore her og der er det imponerende hvor ulik smak panelet har.
Lørdag slipper vi stemmingsmodulen der leserne selv skal kunne stemme frem hvilke spill de ønsker å se på toppen av pallen. Ryktene hevder at vi får se en omfattende sak om resultatet like over nyttår, og vi i Gamer.no-redaksjonen gleder oss til å se hva nettopp dere synes om spillåret 2012.
De personlige listene runder av med Martin Hagset, Magnus Skumsrud Andersen og Audun Rodems utkårede spill fra året som har gått.
Martins favoritter:
Som kommer frem av listeoppføringen av Crusader Kings II, trives Martin godt med det svenske utgiverhuset Paradox Interactives storslåtte spill. Siden han ble et fast navn på kolofonen i september har den lovende skribenten da også rukket å ta en flytur ned til söta bror for å besøke nisjeutgiveren, hvor han blant annet fikk slått av en prat med East vs West: A Hearts of Iron Game-produsenten Linda Kirby. Scroller man ned til listen under ser man likevel at Martin ikke bare holder seg i nisjeland, og at han også kan sette pris på spill av den mer tilgjengelige sorten.
1. FTL: Faster Than Light (PC og Mac)
Mitt favorittspill for 2012 heter ikke Assassins's Creed eller Far Cry, Call of Duty eller Mass Effect, men er ingen ringere enn indiehiten FTL: Faster Than Light. Sjelden har jeg blitt så positivt overrasket, så fortryllet og engasjert over en formel så enkel som den i FTL. Spenningen ved å lede eget mannskap og romskip mens man halter seg gjennom verdensrommet med opprørsflåten i hælene, er det klart beste jeg har opplevd på spillfronten i år.
Musikken er bare herlig, hendelsene man stadig støter på varierte og interessante. Det er stemningen som gjør hele tittelen, om man desperat prøver å slukke branner og reparere ødelagte systemer, eller sitter rolig i det tomme rom og lytter. Det er kanskje ikke verdens dypeste spill, men FTL kroner ganske klart på toppen av mine favoritter for 2012 uansett. Jeg kan bare håpe at flere Kickstarter-spill blir like bra som dette.
Crusader Kings II er en av de perlene som får for lite oppmerksomhet og skryt av spillsamfunnet, men det samme kan jeg vel si om de fleste av svenske Paradox sine storstrategispill. Her spiller man ikke en stat, men et dynasti og en familie i middelalderen, og det er spilleren sin oppgave å lede sin slekt til storhet, om det så betyr død over egen konge. Diplomati og intriger er det som må til for å farge verdenskartet i mine egne farger.
Jeg må innrømme at det er en helt egen sjarm over å lede sin egen familie, gifte bort døtre, oppdra sønner og planlegge slektens vei mot makt. Som et spill ofte styrt av tilfeldigheter, byr Crusader Kings II på høy uforutsigbarhet og stor dybde. Det er et av de spillene som er vanskelig å komme inn i, men som byr på utallige timer med moro når man først har klart det. Topp 2; lett.
3. Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance (Nintendo 3DS)
Kingdom Hearts; bare tanken skaper en strøm av varm nostalgi gjennom kroppen min. Eneren var det første spillet jeg spilte som hadde en skikkelig historie, og var også min første spillkjærlighet. I god Square Enix-tradisjon disker Dream Drop Distance opp med en latterlig tittel og en flott opplevelse. Det er gøy å se Sora igjen, og alltid like kult å spille som Riku. Kameraet er som vanlig konstant sjøsykt, men det er nesten blitt en nødvendighet for å få den autentiske Kingdom Hearts-følelsen.
Det er ikke på høyde med Kingdom Hearts en eller to – og jeg sitter fortsatt og venter på treeren (måtte den komme snart) – men Dream Drop Distance er likevel det beste jeg har spilt på en håndholdt Nintendokonsoll siden Pokémon Blue. Jeg håper bare at neste tittel kommer på Playstation igjen.
4. XCOM: Enemy Unknown (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)
Jeg spilte aldri noen av de eldre XCOM-spillene – jeg visste ikke engang at de eksisterte. Idag skulle jeg ønske at mitt yngre jeg hadde et litt bredere spillregister. XCOM: Enemy Unknown kom som en like stor overraskelse på meg som på mange andre. Spennende strategi, god basebygging og generelt engasjerende spillmekanikker og kamper er kjernen i dette særdeles velykkete forsøket på å gjenopplive den gamle spillserien.
Det er spill som XCOM: Enemy Unknown som får meg til å se tilbake i tid og leke med tanken på å prøve gamle perler. Selv om jeg ikke har fått tid til å fullføre spillet (og til tross for tekniske problemer), er XCOM en av mine klare favoritter for 2012. Det er ganske enkelt gøy, selv om det er langt fra perfekt.
Det er det samme hvert år; sommer kommer etter vår, solen går ned en gang om dagen, regn faller mot jorden og FIFA kommer med en ny utgivelse på høsten. Slik har det vært siden døperen Johannes sin tid – iallefall føles det sånn. FIFA er en av de seriene som egentlig leverer lite nytt, men som er så morsomt å spille med venner (bitre konkurrenter) at tidsrommet mot slutten av september alltid er et lite høydepunkt for meg.
FIFA 13 er intet unntak. Jeg har ikke så mye mer å si, egentlig. Det er FIFA. Noen systemer har blitt forbedret, andre er overhodet ikke rørt. Uansett er det gøy å spille. FIFA-kvelder med mine beste venner blir alltid bra, og FIFA tofotstakler seg derfor inn på femteplass.
Magnus' favoritter:
En rask titt i Magnus' artikkelarkiv avslører at gromgutten så langt har fokusert mer på det som kommer enn det som er på markedet. Siden april har Herr Skumsrud Andersen nemlig skrevet totalt 15 sniktitter. En god slump av disse ble født ut av en Gamescom-tur i august i år, der den skarpe skribenten løp fra avtale til avtale dagen lang – ja, når han ikke forkludret indiske kjærlighetsritualer, da. Hjerteknuseren har dog greid å rable ned fem favoritter fra året, og når vi gløtter ned på listen finner vi en rekke godbiter.
1. Dishonored (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)
Dunwall alene kunne solgt dette spillet; Viktor Antonov, mannen bak Half-Life 2s legendariske City 17, har igjen stått for byplanlegging i klassikersjiktet, og sammen med den stilsikre atmosfæren garanteres reisning av nakkepels og det som verre er. Oppi alle disse fascinerende omgivelsene leverer utvikler Arkane intens førstepersonssniking av aller staseligste merke, og graden av valgfrihet du til tider serveres hadde gjort selv Ayn Rand klam i saksa. Skulle du se deg lei av å stikke halen mellom beina hele tiden er det heller ingenting som hindrer deg i å vippe frem dolken og hemningsløst bødle deg vei gjennom Dunwalls skitne brosteinsgater. Herlig.
Dishonored har ligget å vaket i bakhodet som potensiell årets spill-kandidat siden august, og med spillårets mange opp- og nedturer tatt i betraktning er dette den eneste av de virkelig store spillutgivelsene som har prestert å overbevise mer eller mindre fullt ut.
Jeg er en evig og fordømt sucker for FIFA-serien, og igjen pynter EA akkurat nok på gulloppskriften til at jeg også denne gangen hopper hodestups på karusellen med polkagrismønster i hvitøyet og slevet seigt dryppende utover Southampton-drakta. Onlinemessig er det også vanskelig å finne større spillmatiske tilfredsstillelser enn å personlig sørge for at en eller annen taper der ute må reparere et DualShock 3-formet hull i gipsveggen sin.
Om du vil spille deg inn på landslaget med en virtuell utgave av deg selv, styre Rotherham United til Premier League-tittel, selge Rooney til Manchester City, spille for penger gjennom VirginGaming, bytte fotballkort, eller bare endelig sette han dærre Torres på benken – FIFA oppfyller hvert år dine fotballønsker som ei føkkings klokke.
3. XCOM: Enemy Unknown (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)
En kjent og kjær strategi-kultklassiker mange har oppnevnt til det beste spillet noen sinne, nytolket av folkene som i de senere årene har voldtatt Sid Meier's-prefikset – dette kunne jo ikke bli bra. Pokker så feil vi tok. XCOM er på mange områder et strategispill litt utenom det vanlige. Ikke bare skal du vinne det enkelte slag, du skal også redde hele verden. Laber historie, javel, men med en eksepsjonelt nøye avmålt balanse mellom hands on-troppedirigering og ressurshåndtering, er det likevel som om hele denne litt sære, parodiske versjonen av virkeligheten faktisk ligger i dine hender.
XCOM er, lik sin forgjenger, utilgivelig i all sin radbrekkende, slitsomme, nervepirrende, håpløse, svetteinduserende vanskelighet. Alle valg er tøffe, ressursene gnager alltid inn mot benet, verdens statsledere drar i nettopp ditt skjorteerme etter hjelp, og når soldatene dine dør, dør de. Stress. Takler du det ikke kan du stikke og spille Angry Birds.
4. The Walking Dead: Episode 1 - 5 (PC, Mac, Xbox 360, PlayStation 3, iOS)
Spillet der alle ser ut til å være uenig med deg i alt. Flukten fra zombieapokalypsen har aldri før gått for seg med såpass lite skyting som i Telltales episodiske The Walking Dead. Gjennom alle de fem episodene, samtlige basert på Robert Kirkmans tegneserie med samme navn, har det nemlig vært historien, ikke gameplayet, som har drevet spillet avgårde. De mange samtalealternativene bidrar til stor valgfrihet i hvordan du vil at spillet skal skride frem, hvem du vil ta parti med, og hvordan du vil at visse eventer skal utspille seg. Uheldigvis tvinges man ofte ut i responsen "…", ettersom Telltale er sparsommelige med det ofte mer passende "hold nå for pokker kjeft og gjør som jeg sier".
Activision jobber i dette øyeblikk på sitt eget Walking Dead-spill, basert på en historie som foregår før hendelsene i den sjåvinistiske TV-serien, og de har virkelig fått press på seg nå som Telltale har gitt oss dette i aller høyeste grad tilfredsstillende alternativet.
5. Assassin's Creed III (Xbox 360, PlayStation 3, PC, Wii U)
Etter å ha spilt det femte spillet i Assassin's Creed-rekken kjenner jeg det nå er overmåte ok å ta farvel med alle substansløse rasshøls enfant terrible, Desmond Miles. Det hjelper heller ikke at hans 1700-talls alter ego, Connor, er av den utålelig skinnhellige, moraliserende holier than thou-typen. Dum er han også.
Sett bort fra dette labre radarparet gjør derimot Assassin's Creed III det aller, aller meste veldig, veldig riktig. Et mer eller mindre tvers gjennom deilig gameplay i en setting som væter selv den mest emosjonelt distanserte borgerkrigshistorikers øyekrok, gjør Ubisofts femte snikmorderepos til et av seriens desidert beste.
Auduns favoritter:
Gamer.no-redaksjonens ferskeste heltidsansatte pakket snippesken tidligere i år og labbet vekk fra Trønder-land for å gjøre fintfolk av seg i Oslo. Etter å ha slitt i stykker skosålene sine under E3-messen i LA og Gamescom-messen i Köln i løpet av året, har trønderemnet for det meste holdt seg på pulten sin eller foran TV-en hjemme i leiligheten. Slikt blir det spillskriving av. Litt synd er det at han gikk glipp av mye av det første spillhalvåret på grunn av en hard masteroppgaveprosess, men han har da likevel noen personlige favoritter å komme med.
1. Dishonored (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)
For meg handler Dishonored om frihet, både i spillrom og i spillmekaniske systemer. Når jeg «blink»-er meg både vannrett og loddrett gjennom Dunwalls stemningsspekkede gater føles det tidvis som om jeg har hamret inn en juksekode som lar meg bevege meg fritt, mens kampsystemet er overraskende robust for et spill som oppfordrer til å gjøre mesteparten på tå hev. Å gi spilleren slike valg gjør spillopplevelsen desto mer involverende, etter som man føler man former sin egen personlige måte å spille på.
Arkane Studios har også lykkes med å skape og befolke en verden bestående av en hel pytt-i-panne med ulike inntrykk. I hele høst har jeg stadig lengtet tilbake til viktorianske Dunwall, og jeg gleder meg til å ta fatt på hevnfortellingen om Corvo Attanos kamp mot overmakten nok en gang når tiden strekker til.
Det er sjelden et spill driver meg til selvgransking på et slikt plan som Hotline Miami har gjort. Det ultravoldelige tomannsutviklede spillet skilter med et brutalt og usminket innhold som på mange måter gjør meg kvalm, samtidig som det er umulig å ikke sette pris på det mekaniske grunnlaget svenskene i Dennaton Games har utviklet. Å drepe har aldri vært så underholdende og tilfredsstillende i et videospill før – og det skremmer meg.
Man ankommer det snarlige blodbadet ubevæpnet, smeller døra i trynet på den nærmeste uheldige skurken, plukker opp kniven han hadde på seg og slenger den i pulsåren på nestemann. Blodet spruter, men man løper videre for å rekke neste makabre drap. Det er kjapt, smidig og lettkontrollert, men man må gjøre det om og om og om igjen til hvert drapsrom er perfeksjonert. Når alt er over tvinger spillet en til å løpe gjennom den selvskapte massakren, plukke opp en pizza eller drink på tur hjem, og vente på neste telefonoppdrag.
Å ta på seg de mange maskene i spillet før hvert drapsoppdrag gir det hele en merkelig undertone av ansvarsfraskrivelse; det er ikke hovedpersonen som klubber de ansiktsløse skurkene til døde med en golfklubbe, men masken – og det er ikke jeg, spilleren, som kapper russiske mafiaduster i to, det er spillet. Hotline Miami vet godt hva det er: En hevnfortelling i spillform som trekker inspirasjon fra filmsjangeren med samme motiv, samtidig som det ønsker å si noe om spill og interaktivitet.
3. The Walking Dead: Episode 1 - 5 (PC, Mac, Xbox 360, PlayStation 3, iOS)
Lee og Clementines harde reise gjennom fem episoder har blitt hyllet ihjel både av kolleger og spillere, og det er lett å se hvorfor. Blant sine kanskje 15 timer med spilletid byr sesongen på dialoggullkorn som er sjelden vare i spillmediet, samtidig som det også snubler i sine egne zombie-innvoller til tider. Det er oftest de udramatiske øyeblikkene som melder seg som ektefølte, mens Telltale Games dilemma ofte byr på de mer intense snertene.
The Walking Dead, som Heavy Rain før det, handler dog like mye om illusjonen av valg som om valgene i seg selv. For med en gang man begynner å snuse bak fasaden, og forstår hvordan pølsa lages, brytes illusjonen – litt som om en tryllekunstner avslører triksene sine. Dermed blir det også vanskeligere og vanskeligere å svelge valgenes betydning, eller å forholde seg til uvissheten om historiens potensiale for dynamikk, etter hvert som du snirkler deg inn mot slutten av sesongen. For meg sto jeg til slutt igjen med akkurat store nok skylapper til å kunne fortape meg i stemningen, uhyggen og historien.
4. Assassin's Creed III (Xbox 360, PlayStation 3, PC, Wii U)
Er det én ting jeg setter pris på er det ambisjoner. Ingen spill hadde i 2012 større ambisjoner enn Assassin's Creed III, og selv om sluttresultatet ble litt vaklevorent kunne Ubisoft Montreals tidsreise til den amerikanske frigjøringskrigen skilte med en stor nok godtepose til å sikre seg en plass på favorittlisten for i år.
På fiksjonssiden er utvikleren vågal nok til å utfordre patriotiske symboler, til å ta opp misbruket av det amerikanske urfolket og å vasse i gråsonen mellom riktig og galt. Det er herlig forfriskende i et medium som ofte vegrer seg for å tråkke kjøpekraftige grupper på tærne. Connor er muligens ikke den mest karismatiske hovedfiguren, og den rotløse halv-Mohawken virker naturlig nok mer usikker på egen rolle i den merkelige verdenen enn sin forløper Ezio.
Seriens rytmiske kampsystem når også endelig sitt klimaks, og selv om det på langt nær er like smidig som Rocksteadys Batman: Arkham City, er det på god vei. En haug av sideoppdrag gjør også sitt for å holde meg klistret, og enda er det mye jeg gjerne skulle ha gjort i Assassin's Creed III.
Tribes: Ascend fyller på mange måter det tomrommet den nå avdøde Unreal Tournament-serien etterlot seg. Her slipper jeg å forholde meg til militante konflikter, fysiske lover eller gørrkjedelige realistiske våpen. Den herlige fartsmekanikken der du rutsjer nedover skrenter og daler – som i bunn og grunn er mobilspillet Tiny Wings sett fra førsteperson – byr på en hastighet jeg ikke har sett i førstepersjonsskytere på flere år. At de trege våpnene krever presisjon så vel som en forutanelse av hvor fienden kommer til å være frem i tid, gjør at det tidvis kan føles ut litt som å klappe seg på hodet og stryke seg på brystet samtidig.
Spillet setter krav til «twitchye» impulser, instinkter og ferdigheter som ligger langt unna det militærskyterne krever. At skytespillet er gratis å spille er en hyggelig bonus, og etter årevis med indoktrinering à la League of Legends har jeg ingen ting imot å punge ut for litt liksomvaluta når det trengs.
