Så langt har vi vært gjennom tre lister med en hel bråte av ulike spill, og spennet er stort allerede. Fra heftig ekstravagant tegneserieaction i Borderlands 2 til hjernetrimplattformeren Thomas Was Alone, og til japansk turbasert strategi i Disgaea 3: Absence of Detention. Og variasjonen ser ikke ut til å sakke akterut med det første.
Videre nedover skal vi se hva Espen Jansen, Øystein Furevik og Marius Kjørmo koste seg mest med i 2012.
Espens favoritter:
Gamer.no-redaksjonens yngste skribent har rukket å anmelde hele 22 spill i løpet av 2012, og har vært innom alt fra fartsglad bilaction i Need for Speed: Most Wanted til erkejapansk rollespillmoro i Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance, fra selvgranskende Dubaiskyting i Spec Ops: The Line til salig mimring i Too The Moon. Akkurat hva Espen har en forkjærlighet for, er det derfor litt vanskelig å sette fingeren på. Årets toppliste fra den unge herren heller dog likevel litt mer over mot den japanske enden av skalaen, men inneholder også et par velkjente vestlige innslag.
1. The Walking Dead: Episode 1 - 5 (PC, Mac, Xbox 360, PlayStation 3, iOS)
Da jeg for første gang tok på meg rollen som Lee Everett tidlig i mai ante jeg virkelig ikke hva slags ferd jeg egentlig la ut på. Jeg hadde ingen erfaring med The Walking Dead fra tidligere, hverken gjennom TV- eller tegneserie, men den første episoden i Telltales spillutgave satte øyeblikkelig standarden.
Det var først og fremst følelsen av at mine handlinger faktisk betydde noe for utfallet av historien som gjorde spillet så engasjerende. Det var jeg som forsøkte å redde Shawn fremfor Duck, og det var jeg som valgte å gi mat til Carley istedenfor Ben
Jeg var Lee Everett, og i de drøye femten timene jeg tilbrakte i The Walking Deads fantastiske og forferdelige univers levde jeg utelukkende i spillet. Mat, drikke og andre daglige gjøremål ble uvesentlige, og for to-tre timer om gangen over en periode på nærmere syv måneder brydde jeg meg ene og alene om å ta de riktige valgene, sikre gruppens overlevelse, og ikke minst stå fram som et godt eksempel for Clementine. Clementine, som kanskje er den ene spillfiguren som har betydd mer for meg enn noen annen, noensinne – Bravo Telltale.
2. Far Cry 3 (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)
Jeg likte egentlig aldri Far Cry 2. Afrika var et kjedelig sted med mye frustrasjon og lite underholdning, og da jeg fikk nyss om at Far Cry 3 var på vei ble jeg straks skeptisk. All skepsis skulle dog vise seg å være ubegrunnet, for Far Cry 3 har utpekt seg som et av årets aller beste spill.
Jeg ble øyeblikkelig bergtatt, og fra mitt første møte med den psykotiske kjeltringen Vaas til min foreløpig siste valfarting gjennom Rook Islands dype skoger og mystiske templer har det sjeldent vært et kjedelig øyeblikk. Paradisøya er den ultimate lekeplass, og det vide spennet av leker man får til rådighet er intet annet enn forbløffende. Eksplosiver og haier, pil-og-bue og radiotårn, hang-glidere og flammekaster, alligatorer og syretripper. Far Cry 3 har alt du aldri visste at du savnet i andre spill, og når disse elementene samhandler i én stor åpen verden oppstår ren spillmagi.
Jeg har jaktet på sortbjørn med landminer og jeg har ramponert en bil i bevegelse med en flyvende luftputebåt – hva mer kan man egentlig ønske seg?
3. Kingdom Hearts 3D: Dream Drop Distance (Nintendo 3DS)
Som en svoren fan av alt som har med Kingdom Hearts å gjøre er det vanskelig for meg å si noe stygt om Square Enixs ti år gamle serie. Samtidig er det viktig for meg å poengtere at jeg ikke vender ryggen til når franchisen gjør feil, og når spillene viser seg fra litt mindre flatterende sider er jeg like kritisk som enhver annen person.
Når jeg derfor sier at Dream Drop Distance er et av mine favorittspill i år, er det fordi jeg oppriktig mener at det er et bra spill. Ikke bare er det bra, det er fantastisk. Å spille som to ulike hovedpersoner, som parallelt baner seg vei gjennom en rekke svært gjennomførte tolkninger av både klassiske og kult-pregede Disney-filmer er uimotståelig morsomt. Dream Drop Distance har sjarme i hopetall, spillbarheten er bokstavelig talt flytende og den sedvanlige blandingen av rollespill og action-eventyr er perfekt som aldri før.
«Veien er målet» lyder et gammelt ordtak, og i Journey er vel egentlig veien det eneste som gjelder. Når man helt i begynnelsen av spillet blir kastet ut i en slående vakker ørken, med ingen andre hint enn et par lysende knapper og to vaiende flagg på toppen av en sanddyne i det fjerne, er det definisjonen av subtilitet som slår en. Straks man beveger seg opp den første bakketoppen, kjenner hvordan sanden kjemper imot en for hvert skritt man tar, og «målet» for reisen åpenbarer seg i det fjerneste fjerne med spillets logo lysende over himmelen skjønner man hva slags spill Journey egentlig er.
Journey er en opplevelse, en mental reise hvor man blir med på de selvsamme oppturer og nedturer som den mystiske protagonisten faktisk gjennomgår i spillet, fra de dypeste huler til de høyeste tinder. Med et fabelaktig audiovisuelt utseende på toppen av det hele og en rekke sekvenser som bokstavelig talt tar pusten fra en gang på gang er det vanskelig å se hvordan Journey ikke kunne havnet på denne listen.
5. Final Fantasy XIII-2 (Xbox 360 og PlayStation 3)
Final Fantasy XIII ble aldri noen kritikersuksess, men Square Enix valgte allikevel å gi spillet en direkte oppfølger. Godt er det, for Final Fantasy XIII-2 er et av de mest engasjerende japanske rollespillene jeg noensinne har begitt meg ut på. Selv om dette i bunn og grunn er mye det samme spillet som Final Fantasy XIII, har absolutt alt blitt forbedret tifoldige ganger.
Til tross for et betydelig nedgradert ensemble av figurer føles XIII-2 mye større enn sin forgjenger. De endeløse lineære gangene er fjernet; byer og store treningsområder har blitt åpnet for fri ferdsel; og hver figur og kamprolle føles langt mer unik og selvstendig. Resultatmessig står man igjen med noe som ligner langt mer på et tradisjonelt japansk rollespill enn hva Square har lagd på lenge.
Øysteins favoritter:
Tro det eller ei, men skribentfantomet fra Førde har vært med i Gamer.no-klubben i hele 10 år nå. Det har nok blitt mange minneverdige opplevelser i løpet av disse årene, og Øystein forteller gjerne om alt fra ekstravagante år på E3-messen i Los Angeles til detaljer om hvordan utviklingen av Gamer.no har vært opp gjennom årene. Førdianeren med den skarpe nynorskpennen har en selverklært forkjærlighet for «noko anna enn det siste skytespelet sett til ei "aktuell" konflikt. Gjerne noko frå Japan», og årets toppliste bærer da også litt preg av dette.
1. Dragon's Dogma (Xbox 360 og PlayStation 3)
Dette er spelet eg har sikla etter heilt sidan eg ein gong for mange herrens år sidan for første gong plukke opp ei Dungeons & Dragons-bok. I Dragon's Dogma får du reise rundt i ei spanande og fascinerande verd der store, små og til og med enorme farer kan lure rundt kvart einaste hjørne. Det er ei fantastisk reise i ei magisk verd som berre gir og gir, og heile tida byr på nye utfordringar.
Du merkar verkeleg skilnaden på det store og det små i dette spelet. Frå den spede byrjinga der du legg ut på vandring og kjempar mot ulvar og ein og annan bøling med goblinar, vil du etter kvart møte svære beist som cyclops og dragar. Kampane mot desse massive beista er noko av det mest nervepirrande eg har erfart på fleire år, og kjensla ein får første gong eit av desse beista fell mot jorda kan knapt skildrast med ord.
Litt skepsis må eg innrømme eg hadde innabords før dette spelet dukka opp i postkassa. Korleis kan eigentleg eit Halo-spel bli utan Bungie bak spakane? Svaret var såre enkelt. Dette er utan tvil blant dei beste spela i serien, og sjølv om 343 Industries ikkje finn opp noko hjul på ny, har dei gjort små endringar som knapt merkast, men likevel tilfører mykje til spelet. Med eksemplarisk nivådesign skal det godt gjerast om dette ikkje fell i smak.
Samtidig er det hinsides vakkert, og at utviklarane har prestert å presse dette meisterverket inn på ein Xbox 360 er på alle måtar imponerande. Med ein herleg visuell stil, solid historieforteljing, og eit glimrande lydspor frå Massive Attack-mannen Neil Davidge, er det ingenting i vegen for å kose seg med eit solid eventyr du seint vil gløyme.
3. Borderlands 2 (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)
Det er ikkje alltid ein oppfølgjar er betre enn sin forgjengar, men det er utan tvil Borderlands 2. Spelet er større, meir variert og byr på enda betre og meir gjennomført humor enn i det første spelet. Det lyser lang veg at utviklarane verkeleg kosar seg og trivst i dette universet. Om det så er kampar mot psykopatar og massive beist, eller dei tidvis hysteriske dialogane ein blir vitne til, er det alltid noko å oppleve i dette spelet.
Historia har fått ei mykje større og betre rolle i denne omgang. Vi møter ei lang liste med absurde og artige karakterar som bør få deg til å le høgt. Kvar skribentane har tatt alle desse gullkorna frå er over mi fatteevne, men det gjev spelet ei heilt unik stemning. Å setje seg ned med gode vener for å skyte pakk og avskum på planeten Pandora er samtidig omlag så bra som ein kan få det. Borderlands 2 er ein sosial skytefest av dei heilt store, og Gearbox fortener all heider og ære dei kan få for den jobben dei har gjort.
4. Rocksmith (Xbox 360, PlayStation 3 og PC)
Eg har aldri vore den heilt store tilhengjaren av gitarspel som Rock Band og Guitar Hero. Det har på ein måte framstått som noko meiningslaust å stå der med ein plastgitar når eg like godt kan spele ein skikkeleg gitar. Med Rocksmith er det nettopp det vi får. Dette er eit solid stykke gitarlærar i spelformat.
Spelet byr på eit langt og solid låtutval, og det finnest noko for ein kvar smak. Om du trudde det var fett å høyre jubelbruset i Guitar Hero medan du klarar noko veldig bra, skal du berre vente til du høyrer det same medan du spelar Rocksmith og faktisk spelar ei avansert låt plettfritt. Det er ei ubeskriveleg kjensle, og du veit du har oppnådd noko mykje større enn å berre klare eit nivå. Du har meistra noko, du har blitt betre i noko meir enn å klare ei simpel utfordring, og akkurat det er det få spel som kan hamle opp med.
5. Final Fantasy XIII-2 (Xbox 360 og PlayStation 3)
Der Final Fantasy XIII var eit strengt og lineært spel, er Final Fantasy XIII-2 den rake motsetning. Her blir vi servert ulike område i ulike tidsperiodar, og etter kvart får vi reise mellom dei temmeleg fritt. Dette går for så vidt ut over historia som med nokre små og definitivt heiderlege unntak er vrøvl frå ende til annan, men det skapar eit variert og underhaldande spel som verkeleg set spelaren i sentrum.
Final Fantasy XIII-2 er det mest varierte Final Fantasy-spelet på mange år. Vi får eit mylder av ulike område og tidsepokar, og alle byr på mange ulike fiendar og utfordringar. Samtidig er det nok av distraksjonar her, og om du vil spele litt minispel, utfordre dei små grå, eller la samlemanien ta over for å finne alt spelet byr, har du nok å ta av. Hadde ikkje det vore for den magre historia kunne dette blitt eitt av dei skikkeleg store spela i år.
Marius' favoritter:
Gamer.nos Bergensalibi var blant de tre utvandrende til Los Angeles i juni i år. E3-messen ble behørig dekket, og gromgutten fikk sett på en hel hurv med spill. Det meste av det Marius fikk se er nok fremdeles et godt stykke unna på kalenderen, men vissheten om hva som kommer ser ikke ut til å ha ødelagt appetitten for årets spill. Topplisten bugner over av storspill, samt et halv-obskurt spill fra østen og årets største episodiske spilleventyr.
1. The Walking Dead: Episode 1 - 5 (PC, Mac, Xbox 360, PlayStation 3, iOS)
Jeg har tidligere slitt med å like de episodebaserte spillene til Telltale Games, men The Walking Dead tok meg med storm. De fiklet litt med formen i den første episoden, men derfra var det gull hele veien. Valgene jeg måtte ta var svært følelsesladde, og spillet kastet meg i nye retninger jeg virkelig ikke så komme.
Alt var egentlig interessant med The Walking Dead, fra den episodeinndelte formen som gjorde at jeg gikk og gledet seg til neste episode, til måten valgene mine var med på å påvirke sitasjonen rundt meg. Jeg måtte ta liv eller død-avgjørelser hele veien og aldri har jeg vel blitt så utslitt av å spille et eventyrspill. Dette var intense greier, og jeg har skyhøye forventninger til sesong 2.
2. Dishonored (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)
Dishonored får to store stjerner i margen av meg. For det første ser det veldig pent ut. Artistene i Arkane Studios har klart å lage en britisk sjøfartsimperium møter steam punk stil, som gir spillet et unikt og spennende utseende. Det andre, og kanskje aller viktigst, er at det er sabla moro å spille. Det å være snikete drapsmann med masse magiske evner og utstyr er jo bare helt fenomenalt underholdene.
Det som gjør at spillet ikke går helt til topps er at historien er litt kjedelig, og ekstremt forutsigbar. I tillegg er verdenen som er skapt ganske innholdsløs. Den er flott å se på, men når du skraper den vakre overflaten er det egentlig lite under den. Dette er likevel kameler man svelger lett fordi det er ellevilt gøy å ha friheten til å spille snikmorder på den måten man selv vil. Når dette i tillegg er en helt ny verden man får utforske, da er jeg storfornøyd.
3. XCOM: Enemy Unknown (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)
Å gjenskape en gammel PC-klassiker er ikke bare enkelt. Mange var nok skeptiske til om dette var noe som ville la seg gjøre og om Firaxis ville klare å beholde særegenhetene i den gamle serien. De toppet forventningene og laget et bedre spill enn originalen. Dette er mye mer brukervennlig, selv om de har beholdt et høyt vanskelighetsnivå.
«Bare en runde til»-faktoren som Firaxis er kjent for er så definitivt til stede, og det er utrolig deilig å kunne spille et taktisk strategispill som dette på PC igjen. Slutten var riktignok ikke særlig god, men utover dette klarte Enemy Unknown å innfri alle mine forventninger. Vi får håpe utviklerne nå ønsker å fortsette serien, for dette kan bli veldig moro.
4. Catherine (PlayStation 3 og Xbox 360)
Jeg har aldri vært spesielt begeistret for såkalte «puzzle»-spill, men når det det handler om overdramatiserte menneskelige relasjonsproblemer, freudianske syredrømmer og japansk absurditet, da har du klart å fange min interesse. Catherine er forlokkende i sin uortodokse stil og selv om kasseflyttinga i drømmeland kan virke litt som fyllstoff blir denne delen aldri kjedelig.
Like fullt er det mer interessant å følge hovedpersonen Vincent, i hans dameproblemer. Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i noen av spillets problemstillinger, selv om få nok vil innrømme det. Videoklippene er underholdende, historien er engasjerende, og man må besvare noen spørsmål man kanskje ikke har våget å tenke over før. De sære figurene, den selvhøytidelige og smått patetiske protagonisten, og de demonske undertonene gjør dette spillet til en vidunderlig miks som ikke kan forklares, men som må prøves.
5. Mass Effect 3 (Xbox 360, PC og PS3)
Det er den storslåtte avslutningen på en lang og nydelig reise. Mass Effect 3 må inn på listen fordi det leverer en dramatisk og storslått historie, særdeles gjennomførte personligheter, og kanskje den beste dialogen i et spill på veldig lang tid. Spillet har fått ufortjent mye kritikk, og jeg kan være enig i at utviklernes forsøk på å tvinge deg inn i flerspilleren ikke var helt heldig. Det var også noe litt skuffende ved at dine tidligere valg ikke spilte like stor rolle som man hadde fått forespeilet.
Likevel er Mass Effect 3 et glimrende spill. Det klarer å ta skrittet videre fra den strålende forgjengeren og gjør dette til et dramatisk epos som på verdig måte avslutter historien om Shepard. Jeg likte den originale slutten, jeg likte kampene, og jeg likte hvordan spillets progresjon var lagt opp. Det kommer nok mer Mass Effect, og jeg håper at det vi får ikke skiller seg for mye fra dette.
