Da er vi nesten ved veis ende, og sjansen for at du har funnet den skribenten du har mest overs til bør være temmelig høy. Vi har vært svært heldige med deltakelsen i år, og det har aldri vært flere bidrag til denne årlige artikkelen. Ryktene skal også ha det til at vi pønsker på en omfattende sak til nyttår, hvor dere lesere kan utpeke deres favorittspill fra kremåret 2011.
Det er kun to av våre lister igjen, og den første av dem tilhører Joachim Froholt. Han er også en av våre aller seigeste veteraner, og har skrevet for Gamer i hele åtte år. Mange kjenner ham nok fra Ukens Nettutgivelser-artikkelserien eller de mange gode retroartiklene hans, men arbeidsjernet har over 6000 nyheter og 350 anmelder på samvittigheten.
Joachims favoritter:
1. The Elder Scrolls V: Skyrim (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Det tok meg omtrent en måned å fullføre Skyrim. Det var en måned hvor jeg i praksis ikke spilte andre spill, og hvis jeg satt foran datamaskinen var det mest sannsynlig Skyrim jeg holdt på med. Det er noe med Bethesdas rollespill som nesten alltid fengsler meg; jeg elsker de åpne verdenene, friheten til å bli hvem jeg vil og det flotte rollespillsystemet hvor det jeg gjør former spillfiguren min, ikke abstrakte valg om hvor jeg skal plassere ulike poeng.
Skyrim er det beste Bethesda-spillet siden Morrowind, og sannsynligvis det beste rollespillet siden Morrowind også. En soleklar tier, og min favoritt for 2011.
2. The Witcher 2: Assassins of Kings (Windows)
Årets andre store rollespill må heller ikke glemmes. The Witcher 2 var en storslagen opplevelse, og det som fortsatt imponerer meg grådig med dette spillet er hvor modige utviklerne var da de utviklet det. Et valg relativt tidlig i spillet får nemlig enorme konsekvenser for hvordan det hele spiller ut; hva du velger å gjøre i det ene valget avgjør hvilke steder du får besøke, hvilke oppdrag du får og hvilken side av historien du får oppleve i den siste halvdelen av spillet.
Jeg skulle likt å se en utvikler som BioWare, som skryter så mye av moralske valg i spillene sine, prøve seg på noe i nærheten av det vesle CD Projekt Red gjorde med The Witcher 2.
3. Deus Ex: Human Revolution (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
De to første spillene i denne listen er selvskrevne. Men resten? Her sliter jeg. Jeg har holdt på med spill siden åttitallet, og selv om jeg er irritert over hvordan spillindustrien har utviklet seg på enkelte områder, kommer jeg ikke fra et enkelt faktum: Jeg hadde det fantastisk som spiller i 2011. Det kom så mye snadder at jeg har problemer med å velge hva jeg skal trekke frem.
Deus Ex: Human Revolution får imidlertid en plass på lista. Jeg er genuint overrasket over hvor trofast Eidos Montreal har vært mot Warren Spectors originale mesterverk, og med Human Revolution har de laget et spill som, i likhet med GSCs Stalker-serie, viser retningen jeg ønsker at førstepersons actionspill skal ta.
4. SpaceChem (Windows og OS X)
Jeg tror vi må tilbake til det originale Lemmings for å finne et hjernetrimspill som har slukt meg i like stor grad som indie-perlen SpaceChem. Det er et spill som får meg til å føle meg som verdens største idiot og verdens største geni om hverandre, og heldigvis er det geni-følelsen jeg husker best.
Når man løser en tilsynelatende umulig oppgave, med en fullstendig egenkomponert og overraskende elegant løsning, er det nemlig vanskelig å ikke begynne å sveve rundt av ren stolthet. Jeg er så begeistret for SpaceChem at jeg nylig har kjøpt min tredje kopi av spillet, denne gangen i boks.
5. Portal 2 (Windows, Xbox og PlayStation 3)
Hvilket spill skal få sisteplassen, mon tro? Jeg har lyst til å belønne både Shift 2: Unleashed og F1 2011 for å ha hektet meg mer enn et bilspill strengt tatt har lov til. Jeg har lyst til å gi The Blackwell Deception heder og ære fordi det er det beste eventyrspillet siden Gray Matter (som jeg forøvrig spilte i fjor). Jeg har til og med lyst til å skryte av Dead Island, som jeg storkoste meg med til tross for enkelte svake elementer.
Men jeg går for Portal 2. Det var kanskje litt mer låst enn sin forgjenger, men det leverte herlige gåter, nyskapende elementer og – kanskje viktigst av alt – genuint morsomme figurer. Jeg tror kanskje Portal 2 er det morsomste spillet siden Monkey Island.
Lasses favoritter:
1. The Elder Scrolls V: Skyrim (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Så ble det siste The Elder Scrolls-spillet den store klisjéen på de personlige listene i år, som spådd. Jeg har fulgt Skyrim såpass tett det siste året at jeg var veldig klar over at dette kom til å bli et av 2011s mest fornøyelig spill for meg, men lot meg fortsatt overraske positivt da jeg fikk slått klørne i det. Noen har kanskje også lest den halvpinlige historien om hva som skjedde med lagringsfila mi, men jeg er sikker på at det blir et høyt tosifret antall timer Skyrim neste år også.
Det er mange ting å utsette på med dette storslåtte rollespillet, og jeg synes fortsatt omgivelsene blir litt for pregløse i forhold til Morrowinds herlige fantasiverden. Det spiller likevel ingen stor rolle når spillet er så fullstappet med godt innhold, og lar deg takle det i den rekkefølgen og det tempoet du selv føler for.
2. Batman: Arkham City (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Batman: Arkham Asylum var et godt og uhyre velprodusert spill, men jeg synes det er noe grunnleggende teit med et superheltspill som nesten utelukkende foregår innendørs. Batman har kappe for en grunn, og gjør seg aller best når han får et par hundre meters svev før flyvesparket gjør kontakt med kjaken til en storskurk. Arkham City er ikke bare et strålende actionspill, men den første ordentlige superheltsimulatoren.
Det er så mye jeg elsker med dette spillet: den vågale historien, det ekstremt vide figurgalleriet, den nydelige navigasjonen av byen, den grisete bydelen vi får slå oss løs i. Alle de forseggjorte sideoppdragene kvalifiserer alene til en plass på lista over årets spill, og jeg tror Arkham City er et spill jeg tar opp jevnlig i årene som kommer.
3. Portal 2 (Windows, Xbox og PlayStation 3)
Jeg ble nok ikke så hodestups forelsket i humoren i Portal 2 som mange andre. Det vil si, den er riktig så flott, men deadpan-maset til Steven Merchant og banden begynner å bli litt slitsomt etter noen år. Da er det flaks at dette spillet sannsynligvis har den mest velbalanserte, kløktige gåteutformingen av alt jeg noensinne har spilt. Spillflyten i Portal 2 er helt uovertruffen, og spillet treffer en hårfin balanse mellom utfordringer som er altfor enkle og de som tvinger deg til å stoppe opp for å tenke.
Samtidig har spillet en nydelig samarbeidsmodus, som tvinger deg til på tenke på temmelig annerledes vis. Det er nesten slik at jeg føler for å sende Valve en epost for å spørre om det er meningen å legge med alt der her i én pakke. Vi er jo ikke akkurat bortskjemt med gratisinnhold i 2011.
4. Dark Souls (Xbox 360 og PlayStation 3)
Noen ganger går jeg rundt og tenker på om jeg skulle gitt sadoperlen Demon's Souls en tier i stedet, for jeg har aldri vært mer usikker på en nier i mitt liv. Konseptet gav umiddelbar mersmak, og Dark Souls er enkelt og greit den samme pisken med flere haler. Jeg er uenig i flere av designgrepene i dette spillet, men har virkelig ingen grunn til å klage på denne unike gavepakken av en opplevelse.
Dark Souls er bekmørkt, deprimerende intenst og ofte en ubehagelig opplevelse. Men spillenes Townes Van Zandt er også en referansemal for et perfekt nærkampssystem som ikke legger motion blur og fingrene mellom for å gi deg illusjonen av at du er noe du ikke er. Nå er det på tide å konfirmeres, folkens.
5. Rage (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Jeg tror mange har hoppet inn i Rage, trodd at de befant seg i The Wasteland eller Pandora og blitt skuffa over at de ikke spiller Fallout 3 eller Borderlands. For meg lå Rage aldri an til å være stort annet enn et id Software-spill som for en gangs skyld turte å leke med en ny verden, og som en homage til tiden da PC-ene hadde turboknapp er dette vakkert.. Rage er rett og slett et uhyre kompetent skytespill.
Men i malstrømmen av nydelig våpenfølelse og intelligente fiender har spillet også en oppriktig velformet spillverden med et unikt tilsnitt. Så får det være at skylappmafiaen ikke evner å se forskjell på skjit og painnkak, som de sier i Trøndelag.
Mad Max har endelig fått en verdig spillmatisering, og jeg ser velvillig forbi at historien er på nivå med noe en slashfic-nerd med Guy Fawkes-maske kunne kvernet frem.
Og det var våre favoritter fra året som har vært. Tusen takk for at dere har fulgt oss gjennom seks lange sider. Vi er forresten veldig spent på hva dere lesere synes er årets beste spill, og synes det er kjempeartig om dere er med i diskusjonen i kommentarfeltet under!
