The Elder Scrolls V: Skyrim har vært et innslag på svært mange av listene i år, og det er vel ikke så mange som blir overrasket av det. Rollespillet har gjort stort inntrykk på mange, og ser ut til å ha rekruttert mange nye spillere til den tradisjonsrike rollespillsjangerne. Ryktene skal til og med ha det til at vår alveskeptiker og redaktør Tor-Steinar har tatt et dypdykk i Tamriel.
Vi fortsetter de personlige listene med å presentere utvalget til vår trofaste våpendrager fra Førde, som har skrevet for Gamer i hele ti år i år. Det står det massiv respekt av! Han har ikke stort til overs for Skyrim, og er veldig klar over hva som har satt gjort størst inntrykk i år.
Øysteins favoritter:
1. Xenoblade Chronicles (Nintendo Wii)
For min del herskar det ingen tvil om kva som er årets største eventyr. Xenoblade Chronicles knuser det meste anna eg har spelt på fleire år. Dei vanvittig dyktige utviklarane hos Monolift Soft har makta å presse ut ei massiv og detaljert verd ut av den aldrande Wii-maskina, og spelet har ein gjennomført designfilosofi som gjer spel på langt kraftigare maskiner til skamme.
I denne fantastiske verda får du ta del i eit langt og omfattande eventyr med herlege karakterar, glimrande skodespel og nydeleg musikk. I tillegg byr spelet på ei massiv samling med sideoppdrag og distraksjonar du kan bruke tida på, og får timane til å fly. Eit meir gjennomført og forseggjort kjærleiksbarn enn Xenoblade Chronicles skal du leite lenge etter. Du skal få ha ditt grisgrendte Skyrim i fred, eg har meir enn nok med det deileg framande Bionis.
2. The Legend of Zelda: Skyward Sword (Nintendo Wii)
Eg skal innrømme eg var litt skeptisk til Skyward Sword. For det første var eg ikkje særleg imponert over kva Nintendo fekk til med Twilight Princess, og i tillegg var det denne rørslegalskapen då. Eg er ingen fan. Langt der ifrå. Stort sett er rørsler ein uting som berre gjer enkle ting vanskelege, men alle min uro var utan grunn.
Skyward Sword er eit spel som får deg heilt til å gløyme korleis du spelar. Du berre spelar. Alt er så naturleg at ein kan lure på kvifor det ikkje alltid har vore slik, og som resultat lev du deg utan problem inn i ei av dei mest fargerike og sjarmerande verdene eit Zelda-spel nokon gong har bydd på. Skyward Sword er eit nydeleg og spenstig spel med herlege gåter og utfordringar som heile tida gjev deg noko engasjerande og herleg frustrerande å bryne deg på.
3. From Dust (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Visse spel går under radaren. Det kan hende eg ser eit bilete som ser interessant ut, eller høyrer nokon seie eg bør sjekke ut noko, men likevel ser eg ein annan veg. Det blir så mange spel i løpet av eit år at eg ikkje ar kapasitet til å rekke over alt, og det trur eg var mykje av grunnen til at eg eigentleg ikkje hadde brydd meg så mykje med From Dust før eg tilfeldigvis sette meg fast ved demostasjonen på årets E3-messe.
From Dust er vanskeleg å beskrive. Du må berre prøve denne elementsimulasjonen sjølv, og sjå kva du kan få til med sand, vatn og lava. Eg enda i ein lengre periode opp med å berre la spelet stå på i bakgrunnen medan eg gjorde andre ting, berre for å sjå korleis landskapa ville utvikle seg. Den kreative karen inni meg fekk heilt spasmer av korleis eg kunne lage våte sumper og harde fjellsider der glødande lava sprutar, før tsunamien kjem og kjøler det heile ned. Meir slikt Ubisoft, meir slikt.
4.The Lord of the Rings: War in the North (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Når Snowblind lagar spel blir eg automatisk nysgjerrig. Det byrja med gode gamle Baldur's Gate: Dark Alliance til PlayStation 2, og sidan då har dei fleire gongar demonstrert kor godt dei beherskar actionspel i fantasyunivers der våpen- og utstyrsjakt er ein stor del av moroa.
War in the North er mykje meir sentrert rundt samarbeid enn tidlegare spel frå Snowblind, og byr på tre forskjellige heltar som alle har sine definerte roller. Det betyr derimot ikkje at dei kan gjere berre ein ting. Alle saman kan slå og skyte frå seg i stor stil, men gjennom dei mange eigenskapane i erfaringssystemet blir kvar karakter gradvis meir spesialisert. Når ein saman med andre spelarar kombinerer eigenskapane sine viser spelet seg som langt meir gjennomtenkt enn ein først trur, og vi sit igjen med det som utan tvil er mi beste samarbeidsoppleving i år.
5. Tactics Ogre: Let Us Cling Together (PlayStation Portable)
Teknisk sett er Tactics Ogre frå 1995, men pytt. Kven bryr seg vel om slikt? Faktumet er at Tactics Ogre aldri før har vore utgjeve i Europa, og difor er det greitt å ta det med på ei liste over årets spel.
Denne nyversjonen er kanskje ikkje ei visuell perle som får blodet til å sirkulere litt raskare, men det er innmaten som tel kjære deg. Tactics Ogre byr på ei fantastisk historie som utan problem gjer skam på det meste som blir produsert i dag (alt?). Dette spelet har faktisk ei historie. Du veit, ei slik med gjennomtenkte personar, gjennomtenkte situasjonar, og truverdige om enn uventa hendingar. Det du ikkje finn her er ein hårlaus gorilla som som skyt andre hårlause gorillaer utan heilt å vite kvifor, medan han gryntar eitt eller anna om kor sint han er.
Det var eigentleg litt slemt av meg. Gorillaer er snille plantetarar, men du tar kanskje poenget? Om du ikkje er overbevist får du samtidig reelle utfordringar og eit nydeleg kampsystem som vil utfordre dei små grå. Spel det no, og du treng ikkje takke meg. Gleda er på mi side.
Kristoffers favoritter:
1. Portal 2 (Windows, Xbox og PlayStation 3)
Det er ikke ofte jeg spiller igjennom en nyutgivelse fra start til slutt så fort jeg får tilgang, uten en gang å føle en trang til korte pauser. Portal 2, derimot, er et hederlig unntak. Valve klarer å levere blant årets mest utfordrende og underholdende hjernetrim, pent innpakket i humor og en glimrende, subtil fortellerteknikk.
Tidvis følte jeg meg ufattelig dum, men da løsningene tok form, ble følelsen erstattet med et bredt glis. Deretter kunne jeg le av det hele, og gå videre til neste utfordring, uten å gå lei. En litt for kort enspillerkampanje til tross: Portal 2 har definitivt vært årets høydepunkt her i gården.
I en tid hvor altfor mange utgivelser tar seg selv altfor seriøst, kom Magicka som et friskt pust over land og fjord. Jeg kan knapt sette fingeren på noe jeg ikke liker med dette sære, humoristiske og sjarmerende rollespillet. Være det seg små detaljer man plutselig legger merke til, å oppdage nye magikombinasjoner av katastrofal art, eller rett og sett den utrolige spillbarheten, kan jeg ikke annet enn å la meg imponere.
Noen av årets morsomste stunder fant sted i samarbeid med venner, hvor jeg som regel inntok rollen som «FFPS»: Friendly Fire Per Second. Her var det uante muligheter – særlig «Crash to Desktop» og napalm ble fort klassikere. At Arrowhead i tillegg kom på ideen om å lage en Vietnam-utvidelse til et fantasy-spill, gjorde dette til en opplevelse jeg kommer til å huske lenge.
3. The Elder Scrolls V: Skyrim (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Jeg er egentlig ingen fan av Elder Scrolls-spillene, men må innrømme at Skyrim har oppnådd hva forgjengerne ikke klarte. Siden november var en travel måned for min del, kom jeg sent i gang. Men det jeg har sett til nå, er rett og slett imponerende. Den gigantiske verdenen man virkelig kan forelske seg i, sammen med det endeløse innholdet, gjør dette til en klassiker av dimensjoner.
Dette på tross av litt for mange småfeil og annet småplukk som har en tendens til å prege Bethesda-spill. På linje med Fallout 3 og New Vegas, kommer jeg nok ikke til å se enden på hovedhistorien på minst et års tid (jeg må først bli ferdig med New Vegas, må vite). Men når jeg til slutt kommer dit, er jeg sikker på at dette spillet blir stående på min liste over tiårets største spillopplevelser.
4. The Witcher 2: Assassins of Kings (Windows)
Det tok meg lang tid å like det opprinnelige Witcher. Særlig den første delen av spillet var preget av monotone kamper, og historien var til å begynne med lite engasjerende. Likevel kom jeg meg igjennom til slutt, og i ettertid må jeg innrømme at min opprinnelig negative innstilling nok var litt urettferdig. The Witcher 2 har derimot fjernet mange av disse irritasjonsmomentene.
Spillet er tiltalende fra første stund, og alt fra kamper til figurutvikling, dialoger og minispill fungerer særdeles godt. At omgivelsene er noe av det flotteste jeg har sett i år, skader heller ikke. Dette er på linje med Skyrim et spill jeg ikke kommer til å bli ferdig med før jul, men når jeg først finner tid til å ta det frem, blir jeg fullstendig oppslukt.
5. Bulletstorm (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Neste gang et spill i denne sjangeren når opp på min toppliste, blir antageligvis lenge til. "Lenge" er her en tolkning av Valve-ordet "snart". Men til tross for at få andre skytespill enn Half-Life klarer å engasjere meg, kunne jeg ikke annet enn å elske Bulletstorm. Denne farsen av et macho-spill presterer ikke bare å kombinere alle klisjéer vi har sett siden Wolfenstein 3D på en særdeles humoristisk måte, men er i tillegg utrolig spillbar og engasjerende
Ikke minst ble jeg imponert over det utrolige antallet hysteriske måter å avslutte en fiende på. Ved mange anledninger tok jeg meg selv i å le høyt, lade om, og fortsette å le høyt. Jeg kommer garantert til å trekke frem dette spillet også i fremtiden, når jeg har behov for et avbrekk med uhøytidelig gameplay og genialt overdrevne historier.
Marius Js favoritter:
1. Battlefield 3 (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Svenskene i DICE viser nok en gang at deres navn alltid skal nevnes når det snakkes om utviklerne som er gode på skytespill. PC-versjonen av Battlefield 3 er et av de visuelt sett mest imponerende spill på markedet, og måten omgivelsene raseres på mens man spiller, gir spilleren følelsen av å håndtere mektige våpen.
Spillet har videre en finslepen skytespillmekanikk, velutviklede spillmoduser og et gjennomtenkt brettdesign. Dette gjør til syvende og sist Battlefield 3 til det beste skytespillet som har kommet ut siden Team Fortress 2 tok oss med storm i 2007.
2. Batman: Arkham City (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Til tross for at Arkham Asylum kanskje var en større overraskelse, er Batmans eskapader i Arkham City også et fantastisk solid spill. Få actionspill gir spilleren en så god følelse i det man kontrollerer Batman og hans verktøy, og byens uhyggelige stemning er med på å gi spillet en helhet vi ikke opplever alt for ofte.
Batman er en av de kuleste superheltene vi har, mye på grunn av at han egentlig ikke er det. La det i alle fall ikke være noen tvil om at han er den som har de desidert beste spillene, og Arkham City er derfor et av de mest fornøyelige opplevelsene i 2011.
3. The Elder Scrolls V: Skyrim (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Til tross for at spillet har sine utfordringer, er det veldig vanskelig å ikke la seg imponere av den enorme verdenen utvikler Bethesda har skapt i Tamriels nordligste provins. Dette er et rollespill man sikkert kan spille i flere hundre timer og fremdeles ikke føle seg ferdig med. Det er et vel av oppdrag og aktiviteter å ta seg til, og selv om jeg nok ikke er rollespillenes største fan, klarer Skyrim å få meg til å leve meg inn og ønske å fortsette.
Dette er en av årets store overraskelser, og det sier jeg bare ikke på grunn av min nerdefetisj for stridsvoger. World of Tanks prøver noe helt nytt ved å gi spillere kontroll over sin egen stridsvogn, på premissene til et mer tradisjonelt skytespill.
Det legges ekstra dybde inn i konseptet når spillere kan oppgradere og kjøpe seg nye stridsvogner på pengene de tjener for gode meritter på slagmarken. Dette er nok et av spillåret 2011s mest unike konsepter.
Ja, vi snakker faktisk her om et mobilspill. Tiny Wings er et stykke ujålete og komprimert genialitet. Få spill som baserer seg på fingerferdigheter har en så stor avstand mellom hvor morsomt det er og graden av taktilitet.
Den gode følelsen av å komme i flyten og se poengene strømme inn mens den lille fuglen forserer dallandskapet er svært givende, og når den lille krabaten synger og blir glad, kan ikke engang en hard og kynisk mann som meg selv unngå å trekke på smilebåndet.
