Fra Kirby til Porsche Cayenne, altså, De færreste hadde nok ventet å se skrekkspillet Rise of Nightmares til Kinect på en av de personlige listene, men som et av de første kjernespillene til bevegelseskontrolleren har det vakt oppsikt.
De drastiske hoppene i sjanger og innhold fortsetter her på side fire, hvor vi skal innom både små, håndholdte spill og noen av årets aller mest påkostede gigantsatsninger. Første kvinne ut denne gangen er Andrine, en av våre aller ferskeste skribenter. Hun viser ingen usikkerhet i utvalget sitt.
Andrines favoritter:
1. The Elder Scrolls V: Skyrim (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Dette var et spill det var skyhøye forventninger til, og jeg må innrømme at jeg fryktet at også mine forventninger var for høye. Der tok jeg skammelig feil. Fra første stund ble jeg fascinert, og det er lenge siden jeg har blitt så oppslukt av et spill. Jeg elsker den friheten du får fra begynnelsen av, og for min del kom hovedhistorien i andre rekke.
Å bare løpe rundt og møte på den ene rare personen etter den andre er det som tiltaler meg mest ved det hele, og det at jeg kan velge helt fritt hva jeg gidder å gjøre av oppdrag og ikke. Jeg er ikke på langt nær ferdig med spillet, men har nok allerede brukt hvertfall 50 timer i Skyrim, og føler jeg omtrent ikke har skrapet overflaten av innholdet i spillet en gang. Det liker jeg svært godt.
2. Batman: Arkham City (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Det er skamfullt å si det, men dette var faktisk mitt første møte med Batman. Jeg somlet meg aldri til å spille Arkham Asylum, og det både angrer jeg på og skammer meg over nå. Arkham City var noe nytt og spennende for meg.
Det å få være Batman med hans evner til å sparke ræv, det var virkelig underholdende. Kontrollen og flyten i det hele fungerer som en drøm, og det gjør spillopplevelsen utrolig god. Området man får boltre seg i er kanskje ikke så stort, men det føles åpent og spennende likevel. Hovedhistorien var spennende, men jeg fikk også mye glede av sideoppdragene Batman får mens han svinger seg rundt i byen og ser etter banditter å banke. Jeg er virkelig glad for at jeg bestemte meg for å gi Batman en sjanse. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke spilte Arkham Asylum først, for etter å ha spilt Arkham City blekner forgjengeren i forhold.
3. Portal 2 (Windows, Xbox og PlayStation 3)
Som stor fan av Portal hadde jeg skrudd ned forventningene litt da jeg skulle sette i gang med Portal 2. Jeg tenkte at det vanskelig kunne leve opp til sin kritikerroste forgjenger. Igjen tok jeg feil, for dette var fortsatt utrolig moro. Valve har vært dyktige igjen og bygd videre på det de hadde i Portal som var bra, og lagt til nye elementer som byr på nye måter å komme seg gjennom GLaDOS' rom på.
Enspillerdelen av spillet syns jeg ikke var like vanskelig som hos forgjengeren, men jeg trengte ikke fortvile av den grunn. I flerspillerdelen kan du samarbeide med en venn, og her kommer det noen ordentlig vanskelige rom å bryne seg på. Det at de tok med Stephen Merchant og JK Simmons som stemmeskuespillere er også en genistrek etter min mening. Cave Johnson er en av de morsomste spillfigurene jeg har hatt gleden av å bli kjent med i år.
4. Rage (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Jeg har en tilståelse å komme med: Jeg er veldig svak for spill med postapokalyptisk setting. Fallout-serien er en av de beste spillseriene jeg vet om, og alle spill som kan komme i nærheten av å gjenskape den følelsen jeg får når jeg spiller Fallout er jeg interessert i. Rage kan på mange måter minne om Fallout, men selve måten å spille på er annerledes og etter min mening ser det bedre ut også.
Det er mannen bak Doom som står bak Rage, og det merkes når du begynner å fyre løs på fiender. Skytinga i spillet går som en drøm, men du skal ikke tro at spillet er lett av den grunn. Fiendene hopper og spretter rundt, og beveger seg på en måte jeg aldri har sett i et spill før. Dette bød på utfordringer, men bidro også til at de ulike oppdragene ikke ble gjentakende eller kjedelige. Jeg kan ikke si at historien i Rage var noe særlig å rope hurra for, men det er ikke så nøye når alt det andre i spillet er så gøy.
5. Limbo (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Ok, så er dette spillet egentlig fra i fjor, men jeg hadde ikke spilt det før i år da det ble tilgjengelig på PSN. Limbo er definitivt noe for seg selv. Du styrer en liten gutt som rusler rundt i en lavmælt verden av svart-hvitt, og må løse gåter for å komme deg videre. Heldigvis går ikke det kunstneriske uttrykket på bekostning av spillbarhet.
Her får du både i pose og sekk. At jeg ikke har spilt dette før er ren idioti, for dette er helt i min gate, med gåteløsing som både er frustrerende og givende når du har stått fast og endelig skjønner hvor enkelt det egentlig var. Spillet er ikke spesielt langvarig, men den tiden du har med det setter spor. Det er en helt spesiell og litt ekkel stemning i Limbo, og det er ulikt noe annet spill jeg har prøvd før.
Mats' favoritter:
1. Battlefield 3 (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Det er svært, svært langt mellom spillene jeg klarer å engasjere meg nok i til å legge ned over 40 timer i i løpet av en høst som dette, men Battlefield 3 er definitivt årets største spillopplevelse for meg. Fantastisk grafikk og lyd som skaper en stemning av at det er seriøse saker som skjer rett rundt hushjørnene i en liten fransk småby, kravlende rundt i en t-banesjakt eller susende over en åskam i en jeep eller et helikopter.
Dette er samarbeidsmoro av høyeste kvalitet, og med en svært innovativ nettløsning som etter hvert har satt seg som et eksempel på utenfor-spillet-grensesnitt er dette et spill alle som liker førstepersonsspill sammen med gode venner må sette av tid til. Årets beste spill.
Mange mener helt sikkert at Terraria har blitt lovlig inspirert av spill som Minecraft, men for meg har dette blitt mer en egenartet versjon av den klassiske grotteutforskningssjangeren.
Spillet tok over mer av tiden jeg eventuelt hadde brukt på Nethack (selv om spillene definitivt befinner seg i forskjellige sjangre) enn noe annet, og som en samarbeidsopplevelse er Terraria også et glimrende bidrag. Her dreier det seg om å utforske, grave seg ned på oppdagelsesferd, bygge egne strukturer og smarte feller for monstre, og til tider bli skremt vannet av.
3. F1 2011 (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Forrige års utgave av Formel 1-spillet hadde såpass mange problemer på slipptidspunktet at jeg valgte å hoppe over det i en ellers travel spillsesong. I år var det derimot på høy tid å få satt seg ned med de raskeste fartsmonstrene på fire hjul, og det er en reise som klarer å fange de aller fleste elementene som gjør Formel 1 og bilkjøring til en fantastisk underholdningsmaskin.
Her går det så fort at du vil ha problemer med å følge med, men etter å ha kommet deg gjennom trening og kvalifisering før du står på startstreken sammen med 23 andre biler, er alle de knøttsmå detaljene og forskjellige sporvalg vurdert, testet og planlagt. Så ruses motorene, spenningen stiger og det grønne lyset skriker "Start! Start!" og alt glemmes. Nå er det hver eneste mann for seg selv, og bare vinnerene huskes.
4. Driver: San Francisco (Windows, OS X, Xbox 360 og PlayStation 3)
Etter at Joachim omtalte Driver: SF som et av spillhøstens første spill var det overraskende mange reaksjoner på det sentrale spillelementet: du kan ved enkle knappetrykk hoppe mellom alle de forskjellige bilene som er ute og kjører på veiene i San Francisco. Her er det ikke noe behov for å hoppe ut, løpe bort og kaste deg inn i nabobilen som i Grand Theft Auto-serien eller i Saint's Row, men fritt valg etter hjertets lyst.
Dette virket tydligvis uvant for mange, og jeg tror mange gikk glipp av det som faktisk er et veldig underholdende spill av ren aversjon for noe nytt. Etter hvert som konseptet setter seg i fingerspissene skaper det en helt ny måte å spille et åpen-verden-spill på, og gjør at Driver: San Francisco blir en unik og morsom opplevelse.
Jeg klarer ikke å komme unna det nyeste spillet i Saints Row-serien på årets liste, og det fortjener definitivt den oppmerksomheten det kan få. Forgjengeren var en av mine beste spillopplevelser da det kom ut, og Saints Row 3 er rett og slett mer av det samme.
Det mangler kanskje litt av snerten Saints Row 2 hadde, men det er så mange godsaker som gjemmer seg under panseret her at det er umulig å si noe som helst annet enn at det er verdt all den tid man legger ned i spillet. Overdrevet, ufint, morsomt, usannsynlig og med støtte for å oppleve hele historiemodusen sammen med en venn er alle ingredienser som bygger opp under et festmåltid.
Auduns favoritter:
1. Portal 2 (Windows, Xbox og PlayStation 3)
Dette tror jeg er første gang at en oppfølger som jeg i utgangspunktet ikke ønsket meg endte opp med å bli årets beste spillopplevelse. Med et fantastisk og humoristisk manus, samt to hele kampanjedeler som engasjerer like mye som de underholder, er det nesten umulig å ikke fortape seg i Aperture Siences byggkomplekser atter en gang.
Portalene suppleres denne gangen med friksjonsvæsker, og bringer dermed inn en ny dimensjon inn i gåtene. Og når jeg løser gåter ved å sprette og skli bortover veggene, gjennom portaler og over hindre, har jeg det som plommen i egget. Valve tente på alle plugger med Portal 2, og beviste nok en gang hvorfor spillselskapet blir regnet som et av de ledende innen spillbransjen.
2. The Elder Scrolls V: Skyrim (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Bethesdas beste spill i sin nå sytten år gamle serie troner stolt på andreplass. I mitt lange, personlige eventyr har jeg så langt opplevd å bli slått til himmels av en styggsvær gigant, drept drager med bare nevene, blitt forvandlet til en varulv, hilst på den alltid så omgjengelige skøyeren Sheogorath og blitt erkemagiker ved The College of Winterhold. Fremdeles har jeg ikke rukket å utforske mer enn tre byer.
Denne gangen lykkes Bethesda godt med å lage en verden med egenart, noe de etter min mening slet litt med i Oblivion. Det er en fryd å utforske det frostkledte og massive landskapet, og de mange grottene og hulene som er strødd omkring på kartet lokker meg alltid med skatter, planter og annet småplukk. Jeg føler jeg bare har sondert overflaten til The Elder Scrolls V: Skyrim enda, men allerede etter om lag 30 timer er dette ett av årets klart beste spill.
3. Batman: Arkham City (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Batman: Arkham City er kanskje den mest kompakte åpne verdenen jeg har hatt æren av å tumle rundt i. Den mørke og tidvis glorete byen er heldigvis ikke stappfull av halvgjort innhold, men har i stedet fokus på å gjøre alt og alle verdt å oppleve. Distraksjoner lurer bak ethvert gatehjørne, så det er ikke vanskelig å vri seg løs fra historiens gang for å suse rundt i byen.
Skurkegalleriet er massivt, områdene fargerike og godt utformet og snikingen har aldri vært bedre. Med en forbedret utgave av det gode nevekampsystemet fra forgjengeren, samt et betydelig antall nye duppedingser som tilføyer enda mer kampvariasjon, kan Rocksteady virkelig slå seg stolt på det rustningbelagte Batman-brystet i år.
4. Might & Magic: Clash of Heroes HD (Xbox 360 og PlayStation 3)
Might & Magic: Clash of Heroes HD fengslet meg helt med kampsystemet alene. Historien og figurene gav jeg stort sett katta i, og all min oppmerksomhet ble i stedet viet kampsystemets intrikate kriker og kroker. Med et grunnlag som minner mye om spill av typen match-tre-av-samme-farge er systemet lett å forstå, men vanskeligere å mestre. For å vinne kampene må man planlegge sine fremtidige trekk over lang tid, og når en hesblesende og utmattende kamp ender i seier er det utrolig tilfredsstillende.
Jeg fikk rutte med hele fem fraksjoner i løpet av spillets kampanjedel, alle med sine egne, unike enheter som krever egne bruksområder. Med en 40 timer lang kampanjedel som holdt meg pal i sofaen store deler av påsken, og en nettmodus som fungerte helt greit, fant jeg mer glede enn hva jeg hadde forventet i dette lille sjarmerende spillet.
5. Superbrothers: Sword & Sworcery EP (iOS)
Da jeg fikk de grådige hendene mine rundt en iPad 2 tidligere i høst var dette ett spill jeg særlig higet etter å prøve. Superbrothers: Sword & Sworcery EP er nok den beste grunnen til å selge sjela si for å få tak i en iOS-dings slik at man kan oppleve dette merksnodige stemningsfulle eventyret. Det å utforske nomadens verden blir selve målet, og de reaksjonære kampsekvensene som minner om Punch Out kommer med ganske store mellomrom.
Ikke siden The Legend of Zelda: A Link to the Past på Super Nintendo har jeg følt en så stor driv mot det å bare utforske en spillverden. Med et av årets beste lydspor som setter stemningen for det hele, en merkelig men veldig tiltalende pikselstil og et manus formidlet gjennom tanker på maks 140 tegn (det er en Twitter-funksjon innebygd i spillet), er dette veldig ulikt alt jeg noensinne har spilt. Og jeg elsker det!
