Med det så var alle felleskåringene våre over, og summen av meningene til brorparten av redaksjonen vår har blitt destillert ned til ni enkle kategorier. Vi har aldeles ingen garanti for at du er enig i beslutningene våre, når sant skal sies er det nok en temmelig kurant sjanse for at mange er direkte uenige. Sånt blir det jo gode diskusjoner av.
Vi følger opp med de personlige listene til hele elleve av skribentene våre, og her får du virkelig se hvor stor spennet er i spillpreferansene til de mange ivrige sjelene som bidrar med stoff til Gamer.no. Vi er veldig stolte av hvor rik og variert kompetanse vi har, og disse listene reflekterer forhåpentligvis mye av årsaken til det.
Førstemann ut i år er vår skarrende og sportsglade, megalomane reisefantast Marius Kjørmo:
Marius Kjørmos favoritter:
1. The Witcher 2: Assassins of Kings (Windows)
Årets opplevelse for meg kom fra den polske utvikleren CD Projekt. Nok en gang presenterer de den mørke og brutale fantasiverdenen til Zapkovski på en ypperlig måte. Kampsystemet har blitt utbedret siden det forrige spillet, og selv om det var noe småplukk på menysystemer og slikt, så var dette den rollespillopplevelsen jeg ønsket meg.
På mesterlig vis fremstår spillet som et klassisk pc-rollespill som likevel har klart å følge med på utviklingen. Utseendemessig er spillet upåklagelig, og de har også lært seg å ikke være umodent provokative. Et voksent spill, for et voksent publikum. Slik vil jeg ha mer av. Håper bare konsollutgaven kommer snart.
2. The Elder Scrolls V: Skyrim (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Dette var nok årets sikreste tittel, da det aldri var noen sjanse for at Bethesda kom til å ødelegge dette. Med å satse så hardt på det visuelle har de klart å løfte serien flere hakk
Hver eneste hule er hånddesignet, og de er alle svært spennende å utforske. Mengden oppdrag er det heller ingen som kan klage på. Det spørs om ikke kjernenfansen av serien må sidestille dette med Morrowind så vel som Daggerfall.
3. L.A. Noire (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Krimgåten fra California kom inn som et friskt pust i spillbransjen. Mange gode og noen dårlige ideer ble trykt sammen, men utfallet ble et spennende konsept som jeg koste meg masse med.
Det er sjelden det kommer spill med store budsjetter som tør å utfordre de etablerte sjangrene, men når noen gjør det på en slik måte blir i hvert fall jeg revet med. På tross av en meningsløs kjøring synes jeg spillet bød på en glimrende fortellerteknikk, og de klarte å gjenskape gamle Los Angeles på en troverdig måte.
4. FIFA 12 (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
FIFA-serien til EA når stadig nye høyder, og årets utgave føles enda mer frittflytende enn tidligere. Det nye forsvarssystemet fungerer svært bra når du blir vant med det, og flerspilleropplevelsen er strålende.
Når EA i tillegg inkluderer Ultimate Team blir FIFA 12 en så solid pakke med så mye innhold at den faktisk er verdt å fornyes igjen og igjen.
5. Total War: Shogun 2 (Windows)
Det siste spillet i Total War-serien gikk tilbake til røttene, og selv om jeg personlig foretrekker andre tidsepoker så leverer Creative Assembly et av sine beste spill noensinne.
Det er vanskelig å ikke la seg imponere av hvor flott det ser ut selv med hundrevis av krigere som løper i alle retninger over slagmarken. Det lover godt for en av de få PC-eksklusive seriene som gjenstår.
Kjerstis favoritter:
1. The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3DS (Nintendo 3DS)
Kanskje er det litt merkelig å plassere en nylansering av et gammelt spill på toppen av lista mi, men dette er ikke et hvilket som helst spill. Dette er spillet som gjorde at jeg ble en spiller i utgangspunktet. Den opplevelsen det å utforske Hyrules mange kroker og kriker står den dag i dag som en av de aller beste spillopplevelsene jeg har hatt.
Den 3DS-tilpassende nyversjonen klarer attpåtil å forbedre den opplevelsen, i form av å tilby smidigere kontroll over figuren og en visuell overhaling som gjør at spillet absolutt klarer å hevde seg blant dagens nye spill. Gjensynet er så rørende at det er til å få tårer i øyekroken av, og sjeldent har jeg frydet meg mer over et spill.
2. Uncharted 3: Drake's Deception (PlayStation 3)
Julekvelden kom tidlig for denne damen. Naughty Dogs kombinasjon av banebrytende grafikk og et helstøpt, vaskeekte moderne eventyr går rett hjem hos meg. Denne gangen oppleves Drake som et hakk mer menneskelig, og spillets fokus på dynamikken mellom hovedfigurene var troverdig nok til å skape en illusjon av reelle personligheter.
Spillet bød riktignok ikke på et like gigantisk grafisk steg fremover som vi fikk mellom det første Uncharted-spillet og toeren, men i og med at nivået ble såpass hevet i spill nummer to, skal dette mye til. Likevel: den ene spektakulære scenen avløser den andre, og rett som det er blir man sittende å måpe.
For de av oss som stort sett lever svært lite farlige liv, byr Drakes eskapader på mer enn nok spenning i hverdagen, og spillet er morsomt fra begynnelse til slutt.
3. Kirby's Epic Yarn (Nintendo Wii)
Første gang jeg traff på denne lille perlen av et spill, var under fjorårets E3-messe i Los Angeles. Nå tilhører ikke jeg den andelen av befolkningen som syns strikking og hekling er et fint tidsfordriv (forsåvidt mest på grunn av manglende evner hos meg), men den vimsete stilen spillet kjører var svært innbydende.
I andre deler av verden fikk man leke seg som garnnøste-Kirby allerede på høsten i fjor, mens vi her på berget måtte vente til over nyttår. Ventetiden må likevel absolutt sies å ha vært verdt det. Spillet er visuelt sett helt unikt og ekstremt sjarmerende. Sjeldent har jeg vært borti et mer vellykket spill, designmessig.
At spillet er et habilt plattformspill er heller ingen ulempe, selv om det til tider kanskje kan kritiseres for å være både i overkant enkelt og for kort. Men det gjør så lite, når det man faktisk får servert er så velsmakende som det er.
4. Super Mario 3D Land (Nintendo 3DS)
Mario og jeg går langt tilbake i tid. Jeg var ikke gamle smurfen da jeg kvestet min første Goomba. Derfor var det fornøyelig å se at Nintendo fremdeles har taket på den gamle, velkjente formelen.
I Super Mario 3D Land er Mario nemlig tilbake i bedre form enn på lenge. De ulike brettene innbyr til utforskning og er fulle av kreative krumspring. Når dette pakkes inn i en fargerik og detaljrik pakke, er resultatet en spillopplevelse både gamle og nye plattformtilhengere kan fryde seg over.
Spillet er aldri utilgivelig vanskelig, og hjelpefunksjonen i form av en udødelighetsdrakt til Mario gjør spillet svært tilgjengelig, selv for de minste, uten at det betyr at det er et rent barnespill av den grunn. Super Mario 3D Land er ren og skjær moro, og det er akkurat slik vi vil ha det.
5. Rise of Nightmares (Xbox 360)
Denne Kinect-tittelen ville vært en temmelig middelmådig affære hadde det ikke vært for den unike implementeringen av bevegelsessensoren til Microsoft. For ærlig talt, er det ikke på tide å finne andre erkefiender enn de vandøde?
Historien i spillet holder også omtrent samme klisjénivå som en gjennomsnittlig episode av Mot i Brøstet, og hele greia kunne fort ha blitt ganske så klein. Men Sega la all tvil til side og satset friskt for å vise hvordan Kinect også kan brukes til kjernespill. Du styrer altså hovedfiguren ved å stå på gulvet foran TV-en og bevege på kroppen – og kun dette. Ja, etter hvert kan det bli litt i overkant mange såre muskler på utrente sofapoteter, men følelsen av å sparke og slå løs på zombier er så unik og tvers igjennom morsom at det veier opp for eventuell gangsperre dagen etter.
Det fungerer i det hele tatt overraskende smidig, og etter en 20 minutter lang sjefskamp som innebar både hopping, denging og dukking føltes seieren så uendelig mye mer min egen. Ikke minst har også Sega uten tvil klart å bevise at Kinect absolutt kan brukes til mer enn bare familievennlige småspill.
Kristians favoritter:
World of Tanks tok markedet med storm, og det er ikke ufortjent. Konseptet er nemlig like enkelt som det er velfungerende. De massive stridsvognene lar seg lett kontrollere av enhver som har prøvd et førstepersons skytespill, og rundene er kjappe og intense. Samtidig ligger nøkkelen til suksess mer i strategien enn i overmenneskelige reflekser. Stridsvognene er imponerende velmodellerte, og en god fører utnytter sin stridsvogns styrker til fulle, enten det er en treg og kraftig kanon eller skrånende pansring. Her nytter det uansett ikke å leke Rambo.
Etter hvert får du mulighet til å låse opp nye kjøretøy og å oppgradere de du allerede har med bedre kanoner, motorer og så videre. Spillet er i utgangspunktet gratis, men finansieres av mikrotransaksjoner. Det innebærer heldigvis ikke å frustrere gratispassasjerene unødvendig. Betalende kunder får en raskere progresjon frem mot de kraftigere stridsvognene, men ingen reelle fordeler utover dette. Siden kampene balanseres slik at du møter motstand tilpasset eget kjøretøy er det altså ingen sammenheng mellom hvem som betaler og hvem som vinner. Bare én runde til!
Det måtte en svenske til for å lage spillet Lego burde gitt oss for lenge siden. Ved første øyekast er det kanskje lett å henge seg opp i den meget simple (men sjarmerende) grafikken. De firkantede omgivelsene er imidlertid ikke et resultat av grafisk inkompetanse, men en nødvendighet for spillets grunnkonsept: Alt du ser kan hakkes løs, bearbeides og plasseres en annen plass. På tross av overlevelsesaspektet er det nemlig byggingen som står i sentrum, og mulighetene er så enorme at det trolig går raskere å liste opp hva man ikke kan gjøre enn hva som faktisk er mulig.
Minecraft er en enorm sandkasse med nær sagt uendelig med potensiale for den som innehar et minimum av kreativitet. Vil du lage et lite krypinn i fjellet som beskyttelse mot nattens farlige skapninger? En diger borg med vollgrav av lava? En åker med automatisk innhøsting av korn? En felle som dumper medspillerne dine ned i et hull fult av zombier? En kalkulator? En fungerende prosessor? Kjør på! Hvis du likte Lego som liten så kommer du til å elske Minecraft, og hvem likte vel ikke lego som liten?
3. The Elder Scrolls V: Skyrim (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Det er vanskelig å komme utenom det femte spillet i The Elder Scrolls-serien. Det er riktignok mye rusk og rask i maskineriet, men til og med det skandaløse grensesnittet blekner i lyset av denne diamanten. Skyrim er så massivt og fullstappet av innhold at det skal godt gjøres å oppleve alt spillet har å by på, og timene går fort når man dykker ned i spillet.
Uavhengig av om man fokuserer på å redde Skyrim fra digre drager, egner seg til utforsking av det enorme landskapet eller har hendene fulle med karrieren som innbruddstyv. Det er kanskje ikke et nytt Planescape Torment eller Baldur’s Gate, men kommer temmelig sikkert til å gå inn i historien som en klassiker.
4. Battlefield 3. (Windows, Xbox 360 og PlayStation 3)
Endelig fikk vi en skikkelig oppfølger til Battlefield 2, og DICE leverte akkurat de varene vi forventet, på godt og vondt. Spillet ser uforskammet lekkert ut, og både lyd og bilde pøser på med så mye eksplosjoner og støy at det hele blir en temmelig intens opplevelse. Når fascinasjonen for det audiovisuelle har lagt seg, er det imidlertid ikke all verden som skiller spillet fra de tidligere utgavene.
Jeg blir rett og slett sittende igjen med en følelse av at jeg fortsatt kunne hatt det minst like morsomt med med en gjeng kamerater og Battlefield 1942 eller Vietnam. Battlefield 3 har mer av alt, men ofte er det slik at ”less is more”, som det heter på nynorsk. Det blir rett og slett litt for mye bling som tidvis skygger for spillbarheten. I alle fall sammenlignet med spillet som topper denne listen, som er den rake motsetning i så måte.
5. Forza Motorsport 4 (Xbox 360)
Turn 10 har fått til svært mye på imponerende kort tid, og med det fjerde spillet i Forza-serien fester de grepet om tronen ytterligere. Her får vi servert nydelig asfaltracing kokt på velkjente ingredienser som rikelig med spennende biler, mange av de viktigste banene over hele verden og en solid og forutsigbar fysikkmotor. Spesielt har dekksimuleringen blitt bedre siden sist.
Noen skår er det dessverre i gleden, spesielt trist er det at serien heller ikke denne gang inkluderte elementer som døgnsyklus eller dynamisk vær. I stedet har bedre lys og mer detaljert interiør fått oppmerksomhet. Det må også være lov å stille spørsmålstegn ved ressursene som er lagt ned i støtten for Kinect, som fremstår mer som et forsøk på å selge utstyr enn å tilføre spillet noe av verdi.
