I første halvdel av den generelle kåringen har vi altså vært innom alt fra det uforglemmelig bra til det legendarisk dårlige, men vi har fortsatt fem spennende kategorier igjen. I tillegg venter de personlige listene. Nå skal vi over til en av de mer eksotiske kategoriene, nemlig interaksjonsdesign. Dette er bedømmingen av hvor godt utformet eller nyskapende kontrollsystemet er.
Beste interaksjonsdesign
Bayonetta
Utgitt på: Xbox 360 og PlayStation 3
Actionspillet med den yppige og særs spreke heltinnen i hovedrollen kan ved første øyekast se ut som en flåsete og hyperaktiv voldsparade, og til tider er det kanskje det, men bak fasaden finner vi en sjelden dybde.
Som i andre spill i denne sjangeren hviler Bayonetta nemlig på kontrollsystemet, og det siste spillet til Devil May Cry-skaperne Platinum Games har kanskje det mest solide styresettet i sjangeren per dags dato. Med grundig terping er det mulig å finne en nær magisk flyt, og følelsen av å utøve den dødsdansen du ser for deg i hodet ditt med all verdens presisjon får hårene på ryggen til å reise seg.
Det er en kort vei fra himmel til helvete, og i et spill som lener seg på ultrakjappe kombinasjonsangrep og smidighet er gode kontroller en forutsetning. Bayonetta er malen for dette.
Dance Central
Utgitt på: Xbox 360
Microsofts Kinect-teknologi har kanskje ikke vært velsignet med et utelukkende fantastisk spillutvalg fra lanseringsdagen av, men noen ganger kan ett ordentlig solid spill være nok. Dance Central er unikt og underholdende nok til å bære bevegelseskontrolleren til neste høydepunkt.
Rytme- og musikkspill er en slager blant de i alle aldre, og Dance Central er noe av det stiligste sjangeren har å by på. Den kontrollerløse naturen til Kinect gir nemlig en uovertruffen innlevelse, og de responsprobleme den måtte ha i andre spill er fullstendig umerkbare i dette dansespillet.
Det er egentlig rart hvor lett det er å la seg rive med av dette spillet, ettersom musikkutvalget er langt utenfor noe du finner på iPod-en min og det å danse er noe jeg skyr mer enn å trekke tenner. Dette spillet visker ut grensene mellom spill og virkelighet, og det uten at du føler deg som en raring.
Civilization V
«Don't fix it if it's not broken» sier folk gjerne og humrer sleskt, men er det virkelig så ille å prøve på noe nytt? Civilization har opplevd større suksess og levd lengre enn de aller fleste spillserier, men det hindrer ikke utvikler Firaxis fra å snu mye av spillet på hodet med den siste utgaven.
Mye av selve grunnlaget for kampene i tidligere spill har vært å samle gigantiske arméer på få spillfelt. Dette er ikke lenger en realitet ettersom man kun kan ha en enhet per spillrute nå. Tidligere måtte det være direkte kontakt mellom to spillfelt for at man kunne angripe. Nå har man faktiske avstandsangrep. Til og med de ikoniske firkantede spillrutene har blitt erstattet med sekskanter.
Resultatet er det friskeste Civilization på lange tider, og et fantastisk strategispill som plutselig spiller på andre strenger enn forgjengerne. Det er ikke lite imponerende fra en ringrev som denne serien.
Beste visuelle design
Limbo
Utgitt på: Xbox 360
Limbos seier i denne kategorien er årets mest soleklare maktdemonstrasjon, og spillet var på nesten alles lister.. Noe med Limbos stil har maktet å røre ved omtrent samtlige i redaksjonen, men det er vanskelig å forklare hvorfor det grafiske uttrykket er så magisk eller for flere utgjør selve spillet.
Det er likevel ingen tvil om at de enkle sorthvitt-tonene i kombinasjon med et svært minimalistisk lydbilde bygger en helt unik stemning. De sterkeste følelsene skapes av det implisitte, og spillets forholdsvis simple utseende har all verdens tyngde. Det er rett og slett gyselig, men kun du vet hvorfor.
Denne kategorien er som regel den mest personlige av dem alle, ettersom estetikk og skjønnhet frembringer såpass individuelle følelser, men i år har vi alle greid å samles rundt Limbo. Hatten av for danskene!
Metro 2033
Det å ta turen inn i nedlagte t-banetunneler er alene ikke noe for de med svake nerver, men å gjøre det i en postapokalyptisk storby der du vet at alt avskummet fra overflaten har søkt ly der? Vel, det kan gjøre en «gut til en kar», som de sier i Trøndelag.
Metro 2033 er gjennomført uhyggelig på alle mulige vis, og atmosfæren pisker deg til respekt så snart du føler for å slippe tøylene og spille det som et skytespill. Dette er i stor grad resultatet av den umiskjennelige skitne og upolerte grafiske stilen, som hyler postapokalyptisk Russland mer enn en rusten gassmaske.
Spillets grafikk er egentlig ikke fryktelig imponerende, og det vinner neppe noen priser for tekniske prestasjoner med det første. Til gjengjeld er den uhyre funksjonell, og gir deg en unik, vemmende klump i halsen.
Red Dead Redemption
Utgitt på: PlayStation 3 og Xbox 360
Jeg tror grunnen til at såpass mange holder westernsjangeren tett til sitt bryst er den umiskjennelige, overhengende stemningen som har fått alle til å bruke fingrene som seksløpere i speilet. Alle vil i skjul være Blondie eller John Wayne og ri ned i solnedgangen med en banditt på slep,
Følelsen av å være den ensomme cowboyen på prærien er en av de viktigste ingrediensene i den fantastiske opplevelsen som er Red Dead Redemption, og det visuelle uttrykket spiller førstefiolin i orkesteret. Himmelen har alltid et fantastisk fargespill å by deg på, spillfigurene er fantastisk detaljerte og spillet har tatt trenden med grå- og bruntoner og gjort den til noe helt eget.
Man har ikke lyst til å forlate denne spillverdenen når man først har entret den, og med tanke på at skuddvekslinger, voldtekter og generell vold er en del av hverdagen i byer som Armadillo så må man kunne si at utviklerne har gjort en ålreit jobb med atmosfæren.
Beste lyddesign
Red Dead Redemption
Utgitt på: PlayStation 3 og Xbox 360
De første dagene etter å ha fullført denne cowboyperlen var det som om jeg forventet at spillstua luktet kruttrøyk. Etter over tyve timer fanget mellom intense skuddvekslinger kommer man i en snedig sinnstilstand, og det ekstremt velregisserte lydbildet pisker svetten ut av deg enten det er snakk om stemmeskuespill eller lyden av hestesko som treffer jorda.
Det er likevel ikke alt. Spillet har også et musikkspor som fortjener massiv respekt, og blander atmosfæriske musikklandskap med mer moderne og uortodoks musikk. Kombinasjonen er fantastisk og nok et bevis på hvor ambisiøse og selvsikre Rockstar har vært i jakten på den optimale westernopplevelsen.
I et spill som lener seg på å bygge en gigantisk og troverdig verden skal utrolig mye stemme for at illusjonen holdes intakt, og Red Dead Redemption har kanskje lyktes mer med å bygge en faktisk verden enn noe annet spill i sjangeren. Jeg tar av meg Stetson-hatten for Rockstar.
BioShock 2
Utgitt på: PC, PlayStation 3 og Xbox 360
Som oppfølgerne til et av de mer ikoniske skytespillene i senere tid hadde BioShock 2 mye å leve opp til, og de lærde strides om hvorvidt det faktisk maktet å gjøre det. Når det kommer til å bygge unik stemning via særegen og passende musikk, derimot, gjør det en vel så god jobb som storebror.
Musikktemaet består av en eklektisk mikstur av big band, soul, swing og muzak, og det tilhører nok sjeldenhetene at noen gjenkjenner mer enn et par av artistene. Det betyr likevel absolutt ingenting, for det er fryktelig veldirigert og gjennomført. Rapture er et uhyggelig mikrokosmos du ikke forlater før spillet lar deg, og musikken kunne like gjerne ha vært fra fløyta til Rottefangeren i Hameln.
Samtidig får man oppleve fortreffelig stemmeskuespill via de mange taleopptakene som er spredt utover undervannsbyen, og lydeffektene fra de falleferdige omgivelsene er noe for seg selv. Utvikler 2K Marin satser veldig tungt på lyd, og skytespill flest har noe av lære av dette spillet på dét punktet.
Rock Band 3
Utgitt på: Xbox 360, PlayStation 3, Wii
Musikkspillenes storhetstid kan nok med trygghet anses for å være over, sjangeren har i det minste tatt seg et velfortjent sabbatår. Den triste konsekvensen av det er at sjangerens foreløpige høydepunkt, Rock Band 3, har passert i stillhet. Dette er nemlig et klimaks på mange måter.
Spillets originale sangutvalg består av 83 sanger, og strekker seg fra så ekstreme poler som nu-metal-gigantene Slipknot til den noe dusere John Lennon. Mer imponerende er det at spillet støtter alt tidligere utgitt nedlastbart innhold, noe som betyr at det potensielle sangutvalget er på over 2000 traller.
Rock Band-serien har definitivt nådd nye høyder med denne utgivelsen, og det er imponerende nok at utvikler Harmonix makter å få sangutvalget til å føles både velbalansert og utfordrende når det har gått en slik inflasjon i musikkspillene de siste årene. Nå er gitar kult igjen!
Beste humor
DeathSpank
Utgitt på: PC, Xbox 360 og PlayStation 3
En konsekvens av at spillindustrien har blitt så gigantisk er at man ser veldig tydelige trender og føringer, og det er både artig og pinlig å se skyte- og rollespill som spiller på de aller mest åpenbare flosklene og klisjéene ubevisst. DeathSpank er skamløst nok til å harselere med hele industrien, og det gjør det på fantastisk vis.
Alt fra oppdragene til dialogene omhandler referanser til banale fellesnevnere i rollespill og generell fantasylitteratur, og det hele krydres med hyppige referanser til alskens populærkultur. Stikkene til spill som World of Warcraft og Dungeons & Dragons kommer med så jevne mellomrom at all sunn fornuft tilsier at det burde bli masete, men det fungerer faktisk helt ypperlig.
Man snakker gjerne om den fjerde veggen og at den ikke bør brytes, men for DeathSpank sin del har den aldri eksistert. Sånn må det være, for det er en forutsetning for en av de morsomste spillparodiene der ute.
Fallout: New Vegas
Utgitt på PC, PlayStation 3 og Xbox 360
Fallout 3 var populært som bare det, men mottok noe kritikk for å bomme på humoren og stilen til seriens tidligere utvikler Black Isle. Med New Vegas tok kjernegjengen bak Fallout 2 over utviklingen igjen, og som en blodfan av serien kunne jeg ikke ha vært mer fornøyd - seriens essens er enkelt og greit tilbake.
For den klassiske rollespillserien ble tuftet på humor som skydde ingen grenser, enten man spilte inn pornofilm og pådro seg kjønnssykdom eller ble stemplet som medlem av en pariakaste om man handlet slaver. Fallout: New Vegas fortsetter dette på fantastisk vis, med skamløse dialoger som fortsatt bevarer en viss underfundighet og intelligens.
Det er fryktelig vanskelig å finne den hårfine balansen mellom flåseri og gjennomført sort humor, og jeg tør påstå at gjengen i Obsidian med Chris Avellone i spissen mestrer det i større grad enn noen annen utvikler. Fallout: New Vegas er det nærmeste vi kommer rollespillenes gullalder i 2010, og humoren er en viktig bærebjelke.
Fable III
Utgitt på: Xbox 360.
Fable-serien blir bare større og mer populær, men også mer kontroversiell på grunn av utvikler Microsofts tendens til å strømlinjeforme og forenkle viktige funksjoner. Det har likevel ikke gått på bekostning av seriens definerende, halvtørre britiske humor, som er mer i siget enn noensinne.
Mest spennende er det hvordan spillets manusforfattere mestrer så vidt forskjellige stiler og formater, enten det er snakk om pubertale vitser i tekstform eller vittige Monty Python-aktige dialoger mellom spillets mange interessante rollefigurer. Humoren i Fable III er kanskje ikke så fokusert og konsekvent som i spill som Fallout: New Vegas - til gjengjeld har den desto større høydepunkter og en unik egenart.
Det er nesten litt utrolig at fantastiske stemmeskuespillere som John Cleese, Simon Pegg og Stephen Fry forblir tidvis anonyme, men det er et uhyre solid prov på hvor gjennomført humoren i dette spillet. Britisk humor er ikke daglig kost i TV-spill, og da er det flott at det fungerer så godt når det først satses på.
Beste historie
Red Dead Redemption
Utgitt på: Xbox 360 og PlayStation 3
Jeg er ikke en fyr som har for vane å bli oppriktig rørt av spill, men dette spillet har en historie som spiller på hele følelsesregisteret. Etter å ha tatt en nervepirrende heisatur gjennom Nord-Amerika og opplevd den miserable fortellingen om cowboyen John Marston følte jeg meg rett og slett sliten.
For denne historien tar deg gjennom fantastiske oppturer og absolutt idyll og noen av de mest provoserende og oppriktig triste øyeblikkene jeg har opplevd i et spill i senere tid. Vi får oppleve svik, glede, kjærlighet, sinne og beretningen om en mann som har alt å tape. Det var nok til å sette en støkk i meg.
Aller mest skryt skal utvikler Rockstar ha for hvor modige de har vært i jobben med å skape den perfekte cowboyhistorien. Spillet inneholder nødvendigvis en del klisjéer fra westernfilmer, men det har også en imponerende tendens til å tråkke nye stier og ta brutale grep for å påvirke spilleren. Resultatet er årets beste spillhistorie.
Mass Effect 2
Hvis Red Dead Redemption har årets beste spillhistorie så har Mass Effect 2 den klart mest storslåtte, der du begir deg ut på et selvmordsoppdrag for å redde universet fra de grusomme Reaper-romvesnene. Alt blir dobbelt så bra når du merker at de valgene du tok i det første spillet faktisk har relevante og merkbare forskjeller på historien i oppfølgerne.
Ferden går til varierte solsystemer flust av planeter med hver sin historie, og det var ikke før rulleteksten bredte seg over skjermen at jeg greide å tre av i rollen som romskipkommandøren Shephard. Historiefortellingen er fantastisk enten den gjøres i tekstform via humoristiske eposter, det uovertrufne dialogsystemet eller overhøres der du trasker gjennom en romstasjon på vei til neste oppdrag.
Noe av det dette spillet gjør best er sidehistoriene, som er mange i antall og svært omfattende. For selv om hovedhistorien virkelig er noe for seg selv, så er det som gjør dette spillet så fantastisk at det er velskrevet i absolutt alle ledd. Tidenes romrollespill hviler tungt på historien, og det med rette.
Fallout: New Vegas
Utgitt på: Xbox 360, PlayStation 3 og PC
Fallout-serien er velkjent for å ha bydd på mange gode, omfattende historier som omfavner en vidt forskjellige tema, og New Vegas er aldeles intet unntak. Obsidian og Fallout 2-hjernen Chris Avellone er tilbake bak pennen, og resultatet er noen av de beste dialogene og sidehistoriene vi har sett så langt i serien.
Det merkes godt at de personene som har utformet spillverdenen i New Vegas er de samme som var tungt involverte i seriens to første spill, for dette er stilsikkert og autentisk fra første sekund. Fallout 3 opplevdes som et godt spill på egne bein, men mer som en ensom beretning mer enn en fortsettelse av noe som helst. Nå er serien tilbake.
Spillets hovedhistorie, der du våkner opp skutt og forlatt er flott nok. Det er likevel de mange herlige øyeblikkene du møter på i spillets varierte områder, og hvordan hver eneste person har en omfattende historie, som løfter dette opp i det store selskap.
