Som i fjor oppgir de tre første journalistene 15 ulike spill av 15 mulige under sine favoritter fra året som gikk. Dette er kanskje litt av grunnen til at nettopp disse tre passer så godt sammen som de mestskrivende anmelderne på Gamer.no. Preferanser og sjangerfavoritter spriker, noe som igjen sikrer deg variert og erfaringstung dekning av ulike spill.
Vi er imidlertid ikke ferdig med de personlige listene. Litt trøndersodd må til for at vi skal få en litt ny smak i munnen, og den står småferske Lasse Lervik bak:
Lasses favoritter:
1. Dead Space (PC, PS3 og Xbox 360)
Det tok meg akkurat 15 minutters spilletid før jeg forstod at dette var det mest oppriktig skremmende spillet jeg noen gang hadde satt fingrene mine i. Hele spillet er bunnsolid fra start til slutt, og jeg hadde en klump i halsen til lenge etter at rulleteksten var over. Særlig den svært imponerende lyddesignen, det strømlinjeformede og unike grensesnittet samt implementeringen av troverdige «superkrefter» gjør dette til årets utbestridte ener for min del.
Left 4 Dead er uten tvil 2008s desidert beste flerspillspill i mine øyne. Det har riktignok få, korte brett og et noe begrenset utvalg våpen å by på, men du verden hvor fort du lærer deg å gi blaffen i slike bagateller. I kombinasjon med tre gode venner og et godt stemmekommunikasjonsprogram har dette spillet allerede gitt meg langt flere timers glede enn hva jeg forventet på forhånd, og jeg regner med å mangedoble det antallet timer innen kort tid. Dette er nok det nærmeste noensinne vil komme å spille i en splatterfilm, og jeg nyter hvert sekund av det.
3. Fallout 3 (Xbox 360, PC og PS3)
Som erkepuristisk Fallout-tilhenger var det med et visst forbehold om å bli skuffet jeg satte meg ned for å prøve Bethesdas videreføring av serien. Jeg fikk bakoversveis, for her klaffet alt. Etter å ha brukt over 100 timer på å utforske et genialt utført postapokalyptisk landskap, dyrke min nærmest sykelig samlemani og systematisk utrensning av mutanter og ymse slemminger føler jeg fortsatt at jeg har mye å hente i dette spillet. Fallout 3 er rett og slett et komplett spill, og årets beste rollespill i mine øyne.
Jeg har alltid vært svak for rollespill, selv om jeg har hatt et noe blandet forhold til japanske rollespill tidligere. Lost Odyssey snek seg inn i kjøpslista mi som en usikker outsider, og endte opp med å bli et av årets største positive overraskelser. Nyvinnende er det definitivt ikke, men du verden hvor solid og godt gjennomført det er. De er spesielt de svært følelsesladde drømmesekvensene og den fantastiske musikken fortjener all mulig honnør, og gjør Lost Odyssey til et vel så godt «JRPG» som bautaene i Final Fantasy-serien.
Jeg spilte ihjel det første Ninja Gaiden-spillet til den første Xboxen, og nummer to i serien byr på så mye av det samme at jeg var i lykkeland fra første minutt. Ninja Gaiden 2 er alt eneren var og mye mer, og har underholdt meg i mange herrens timer gjennom 2008. Høyt tempo, absurde mengder blod og gørr og en sadistisk vanskelighetsgrad fra første stund hindrer nok dette i å være et spill for folk flest. For min del er det akkurat det som gjør det til et av årets spill. Man snakker om at spill fremprovoserer følelser, og det er nok få som gjør deg like provosert som dette. På en god måte.
Thomas' favoritter:
Joda, det mangler finpussen og dybden til forgjengeren, og vil ikke oppnå den samme klassikerstatusen. Ninja Gaiden 2 er derimot en langt mer umiddelbar opplevelse; et slags Ninja Gaiden Black på amfetamin med halsbrekkende tempo og tilsvarende svekkede sjelsevner. At det står igjen som årets aller tøffeste actionopplevelse var egentlig gitt på forhånd. Konkurransen ble bare litt jevnere enn jeg hadde håpet.
2. God of War: Chains of Olympus (PSP)
Kratos var aldri en fyr som gikk stille i dørene, og jeg hadde mine tvil om hvorvidt den grandiose barbaren ville tåle overgangen til håndholdt format. Ville svakhetene avsløres når han ikke kunne bedøve all kritisk sans med rent, skjært volum? Tvilen viste seg å være ubegrunnet. Kampsystemet overføres prikkfritt, grafikken er noe av det mest imponerende som er gjort i lommeformat og man frydes av at maskineriet greier å henge med i svingene. Blodsprutende, brutalt og fryktelig gøy.
3. Devil May Cry 4 (PC, PS3 og Xbox 360)
Capcom tok sjansen på å endre protagonist, men jeg ender likevel opp med inntrykket av at Devil May Cry 4 er serien som går i de tryggeste, best opptråkkede stiene av «de tre store» innen actionsjangeren. Dante var egentlig perfekt for serien, for det var i grunnen ganske tilfredsstillende å se det bråkjekke slåtiltrynet få juling. Det gjorde liksom at man aksepterte alle «Game Over»-skjermene. Nero gir man mer blaffen i, men kampsystemet har mer enn nok dybde til å holde entusiasmen for serien oppe.
En av spillverdenens seigeste barnesykdommer er det maniske opphenget i innovasjon. Mediet kommer aldri til å finne en god fortellerform så lenge opinionslederne krever at utviklerne finner opp kruttet på nytt hver eneste gang de forsøker seg på noe. Mistwalkers Lost Odyssey er en moden utgivelse som kultiverer sjangeren snarere enn å kaste bort kreftene på å finne en gimmick. Resultatet er både vakkert og vanedannende.
Ikke hørt om denne? Merkelig. Uansett, Life of D.Duck II er et fullstendig skrudd eventyrspill, og et av de få spillene som virkelig ga meg et godt, gammeldags hakeslepp i år. Med ekstremnaivistisk estetikk og en halsbrekkende «Norwenglish» har to amatører forsyne meg gått hen og laget årets mest sprutlatterfremkallende spill. Prisen kan man heller ikke klage på, uten at det har hatt noe å si for denne listen. Jeg antar det er et spill man enten elsker eller hater, og jeg havner trygt i den første kategorien.
Daniels favoritter:
1. Super Smash Bros. Brawl (Wii)
Smash-serien har alltid vært ren moro på boks, og Brawl fortsetter likeså godt tradisjonen med mer smell og bravur. Endelig kan man lage sine egne brett og spille over nett, og skulle man få total Nintendo-overdose får man jammen lov til å slåss med Snake og Sonic også. Brawl er et herlig uhøytidelig festslagsmål, som likevel er spekket med finesse. Når støvet etter kampene har lagt seg, bøyer jeg meg gladelig ned i det.
2. Grand Theft Auto IV (Xbox 360, PC og PS3)
Årets GTA har blitt hatet for sin utradisjonelle tilnærming til realisme og blitt elsket for det samme. Jeg elsker det, og ser med lykke tilbake på heftige biljakter og skuddvekslinger i det peneste og mest stemningsfulle Liberty City til dags dato. For meg er det likegyldig hvilke ambisjoner Rockstar hadde innlemmet i firer-eposet; det gjelder å ta spillet for hva det er, nemlig et digert, velpolert actioneventyr anno 2008.
3. Star Wars: The Force Unleashed (Xbox 360, PS3, PC, Wii, PSP, DS og PS2)
I en galakse langt, langt borte finner vi en lysende stjerne på årets spillhimmel, og vi finner sågar et særdeles strålende tilskudd i Star Wars-universet som en helhet. The Force Unleashed imponerte meg stort med sitt nye perspektiv på Kraften, sammen med et fullverdig plot og en lekker visuell side. The Force Unleashed er ikke uten sine problemer, men serverer likevel en reinspikka actionfest for både fans av filmene og spill generelt. Kast en Stormtrooper!
4. Left 4 Dead (PC og Xbox 360)
Jeg har aldri vært sånn overdrevent entusiastisk til verken zombier eller slakting av disse, men etter Left 4 Dead har det nærmest blitt en lidenskap. For meg kommer årets skytespill fra Valve, så vel som årets (om ikke tidenes) samarbeidsopplevelse. Tre kompiser og en hel haug med vandøde er tydeligvis litt av en vinneroppskrift, men den avgjørende ingrediensen er uten tvil en kunstig intelligens som gjør hvert steg til en dristig manøver.
Å trå inn i Albion er som å trå inn i et eventyr, og slik kan også min spillopplevelse beskrives. Med sin fortryllende sjarme og unike stemning har Lionhead truffet blink, og for en gangs skyld føler jeg at Peter Molyneux har holdt sine løfter. Fable II er verken dypt eller særlig utfordrende, men henvender seg like fullt til rollespilleren i oss alle. Mengder med lun humor og britisk aksent er kun det glitrende gavebåndet på årets mest sjarmerende eventyrpakke.
Kent Williams favoritter:
Min første opplevelse med Braid var nok ganske lik mange andres: De fleste gåteoppgavene virket fullstendig umulige, og jeg skjønte ingen verdens ting. Gradvis gikk det imidlertid opp for meg at reglene her var fullstendig annerledes enn i virkeligheten, spillets symbolspråk ble mer og mer håndfast, og ganske snart var jeg hektet på jakten på puslespillbitene som er spredt rundt i spillet. Braid er det spillet i år som har vist størst makt over mine nattetimer, og jeg har sittet fjetret og tilfredsstilt i timesvis.
World of Goo deler Braids forsiktige bruk av historie og grunnleggende tro på sine egne grunnmekanikker, men her handler det om å bygge broer og tårn av klebrige smørjeklatter. Reisen fra den første enkle broen til senere absurde reisverk er ikke bare en sjanse til å dyppe tærne i velkonstruert og variert gåteløsning, men også en reise inn i spillskapernes lettere absurde satireverden, hvor humoren sitter løst, men samtidig har en finfin brodd til vår virkelige verden.
Jeg er ikke sikker på om alle vil elske De Blob like høyt som jeg gjør, men for min del er saken klar. I dette spillet finnes det nemlig en drøss kjedelige grå bygninger som trenger maling, og din lykkelige oppgave er å klædde maling der det faller deg inn. Etter hvert som spillet skrider fram vil landskapet rundt deg bli lykkeligere og morsommere, mens musikken også toner opp og blir mer og mer funky. Spillet er lett å lære og morsomt å spille for de fleste, men kanskje enda bedre for meg: jeg blir lett fiksert på å vinne 100 prosent-medaljen, og da må hver eneste bygning males.
I motsetning til sin forgjenger inneholder Geometry Wars 2 en rekke ulike spillmoduser, hver med sitt regelsett og sin egen spilldynamikk. Bare i enspiller snakker vi altså om minst seks separate spill, men min spillstatistikk er ganske entydig: Jeg har spilt omtrent 90% av tida på den glimrende, deilige, rene modusen kalt Pacifism. Her har du ingen våpen, og alle fiender må tas av dage ved å styre skipet ditt gjennom eksplosive slalomporter. Det å håndtere de stadig større fiendemengdene har slukt utallige vintertimer på projektoren, men det skader slett ikke at spillet også inneholder en rekke andre herlige actionopplevelser.
5. Professor Layton and the Curious Village (DS)
Dette er kanskje det spillet jeg har rundet raskest i år – det tok ikke mange dager fra jeg handlet det inn til jeg så sluttfilmen rulle over DS-skjermene, men det var verdt hver krone. Professor Layton handler om tradisjonelle gåteoppgaver, og alt fra fyrstikktriks til labyrinter figurerer, men like viktig som de morsomme og varierte oppgavene er den deilige, Tintin-aktige stemningen spillet fremkaller. Historien blir aldri noe mer enn en enkel detektivadspredelse, men den er så velgjort og gjennomført at jeg smilte bredt da jeg nådde slutten.
Konklusjon
Uansett hvordan kåringen utføres og uansett hvor mange personlige lister vi presenterer vil enkelte spill alltid falle utenfor. Spillmediet er såpass variert og unikt at man aldri vil kunne nevne alle de gode titlene i en begrenset kåring. Denne saken inneholder imidlertid det vi mener var det aller beste (og verste) i spillåret som gikk.
Da gjenstår det bare for Gamer.no-redaksjonen å takke for et fantastisk spillår, og hilse 2009 velkommen. Det er nemlig ingen tvil at vi har masse spennende å se frem til i året som kommer, noe vi vil komme tilbake til i en egen sak. Gamer.no vil uansett være på tå hev og reise verden rundt for å gi deg inntrykk og anmeldelser av kommende stortitler.
Den beste norske spilldekningen i 2009 får du på Gamer.no, det kan vi love alle våre trofaste lesere.
