Spillåret 2006 – våre favoritter

Wii Sports

Utgitt på: Wii

Det var med betydelig skepsis at vi mottok første del av Nintendos revolusjon i desember, og på flere måter er skepsisen ikke helt drevet tilbake. Wii Sports begrenser seg ofte til relativt enkel bevegelsesgjenkjenning, og det er slett ikke alltid opplagt nøyaktig hva som registreres av bevegelsene dine. Elementer som golfputtinga og boksekampene var slett ikke så intuitive som de burde ha vært, og det er grunn til å spørre seg om det vil være like lett for utviklere å få ut nøyaktige måledata som vi har håpet.

Likevel er Wii Sports ikke bare viktig, men regelrett revolusjonerende. De bevegelsesstyrte kontrollene fører oss ett steg nærmere den direkte, håndgripelige virtuelle virkeligheten – og som et resultat av det enkle grensesnittet blir spilling både lettere tilgjengelig og lettere å nyte for et bredere lag av befolkningen.

Guitar Hero

Utgitt på: www.spillverket.no/product.php?productId=40212">PS2

Dette begynner å se skummelt mye ut som en reprise av beste sofaflerspiller-kategorien, men vi kan ikke la slikt hindre oss. Guitar Hero er spillet som får forsmådde rockefans til å føle at de er kommet hjem – og som gjennom sin essensielle kontroller dermed emulerer følelsen av å være en rockegud. Beinstillinga blir nødvendigvis bred, remmen løsnes sånn at du får gitaren godt ned under hoftene, More than a Feeling eller Take Me Out trommer opp i bakgrunnen, publikum jubler.

Du inntar scenen, og du er forlengst sluttet å være ditt kjedelige jeg. Nei, nå er du Brian May, Alex Kapranos eller Ritchie Blackmore, og for et show du skal gi'rem.

Trauma Center: Under the Knife

Utgitt på: DS

Trauma Center er dette årets Nintendogs – nok et praktfullt eksempel på hva man kan få til hvis man tar revolusjonerende kontrollmetoder på alvor.

DS-pennen emulerer i denne doktorfarsen alt fra pinsett til sprøyte, og det sentrale er at følelsen av å faktisk berøre problemområdet – om det så er en fastklemt glassbit eller en kreftsvulst – tilfører en ny dimensjon av realisme og direkte manipulasjon. Under the Knife kunne rett og slett ikke vært realisert på en tradisjonell konsoll, og selv en PC (eller den kommende Wii-nyversjonen av spillet) vil nok komme til å slite med å emulere den direkte følelsen DS-pennen gir.

Shadow of the Colossus

Utgitt på: PS2

Det fantes bare én reell kandidat til topplasseringa i denne kategorien i år, og det var Shadow of the Colossus. Fumito Uedas tropper har skapt et visuelt mesterverk, og selv om de enorme slettene, de voldsomme klippeformasjonene, det underdrevne fargebildet og den poengterte ensomheten er viktige sider av opplevelsen, kommer man ikke bort fra at alt dette blekner når du treffer fokuset i fortellingen – kolossene selv.

Det dreier seg om enorme, majestetiske beist, med en fantastisk følelse av tyngde, storhet og verdighet – mer troverdige enn noe romvesen eller noen terrorist. Bedre enn dette blir det rett og slett ikke – Shadow of the Colossus er blitt en kjæledegge for alle som fortsatt framholder at spill kan – og bør – være kunst.

LocoRoco

Utgitt på: PSP

Femten minutter med LocoRoco er mer enn nok for å overbevise deg om hvorfor dette har noe på en liste som denne å gjøre. PSP-en er kanskje kraftig nok til å servere de mest intrikate 3D-verdener du kan forestille deg, men når man spiller på reise kan ofte det å forholde seg til en tredimensjonal verden bli litt slitsomt.

LocoRoco er det stikk motsatte av omtrent alt hva vi har sett på PSP ellers – det er enkelt å skjønne, enkelt å styre og framfor alt: Det ser vidunderlig søtt ut. Det er nesten så du titter etter for å se om du overså en eller annen Nintendo-merkelapp. Og hvem kan egentlig motstå et lite kor med gærne Roco-er som synger en sukkersøt sang i kor mens de ser forventingsfullt på deg?

Gears of War

Utgitt på: Xbox 360

Hvis det var et spill i fjor som i det hele tatt gav de to nevnt over en slags rudimentær konkurranse, så var det Gears of War.

Epics krigsonani er et styggvakkert spill, like ofte krekslig som overveldende, men ingen kan bestride at de nedbombede lokalene og den dystre framtidsvisjonen er en fryd for øyet. Alt fra dine muskelsvette arbeidskamerater til de stygge Locust-vesenene beveger seg dessuten hundre prosent troverdig for hva man forventer av dem, og dermed er topplasseringa sikret.

Tør vi kalle det det første spillet som føles som et drastisk steg opp fra forrige generasjon Xbox? Jeg tror nesten det.

Psychonauts

Utgitt på: PC, PS2 og Xbox

Hvis det er én ting du rett og slett ikke kan kritisere noe særlig i Psychonauts så er det musikken og lydarbeidet – dette er nært opptil å være fullstendig strøkent. Det er deilig å overvære lyden av orkesteret som jobber seg gjennom alt fra sommerleirens countryaktige, halvdaffe sjarmoffensiv til paranoiainfisert femtitallspastisj i hodet til en konspirasjonsteoretiker – alt sammen er like gjennomført sjarmerende og helproft.

For å banke spikeren inn i kista hjelper det selvsagt med gode lyder og gjennomført stemmearbeide, og heller ikke her skuffer denne LucasArts-inspirerte perlen. Alle skuespillerne er perfekte i rollene sine – usikre der det trengs, motbydelige der det er nødvendig, og med en herlig humoristisk rytme der det må til.

The Elder Scrolls IV: Oblivion

Utgitt på: PC og Xbox 360

Er man i det spesielt surmagede hjørnet, kan man godt kalle Oblivions melodier pompøse – ja, kanskje til og med klisjerte. Hvis man velger å se det på den måten vil man imidlertid gå glipp av en stor glede – den altoverskyggende følelsen av å leve fantasydrømmen. Drømmen handler gjerne om å dra ut på viktig oppdrag for keiseren, og bygge seg et omdømme til tonefølge av smektende, uhyre stemningsfulle melodier, men den handler også om å nyte den gufne, våtmørke stemninga på jakt etter skatter i livsfarlige underjordiske grotter.

Det skal et ganske kaldt hjerte til for å ikke forelske seg i musikken og stemninga Oblivion har å by på.

Gears of War

Utgitt på: Xbox 360

På den andre siden av magisk realisme-gjerdet finner vi Gears of War. Det første musikalske temaet som møter oss bærer en umiskjennelig smak av Alien-lydsporet over seg, men Gears of War har en hardere tyngde i tillegg til den sentrale angsten. Dette er ikke noe skrekkspill, det er bare en utrivelig, glassklar actionorgie, og som sådan er ting aldri like skumle som de er intense.

Det er en hårfin linje mellom parodi og entusiastisk klisjedans, men Gears of War befinner seg alltid på riktig side – kommentarene og stemmearbeidet går aldri lenger enn desidert C-film-materiale, men poenget denne gang er at det er engasjerende, underholdende C-film-materiale – og at den beinharde holdningen er noe du nyter snarere enn avskyr.

Sam & Max: Culture Shock

Utgitt på: PC

Det tok 13 samfulle år å endelig kunne dukke inn i et nytt Sam & Max-spill, men nå som den nye sesongen med episodebasert galskap er på plass, er vi rett og slett lykkelige.

Culture Shock er minst like velskrevet som originalspillet, og selv om de nye stemmene kan være litt uvante i starten, er vi ganske snart tilbake i riktig modus. De siste årene har det nesten rukket å bli uvant at spill er morsomme, men Sam & Max får oss på bedre tanker: Culture Shock er et spill hvor man ler høylytt av vitsene, og hvor de kommer så tett – og av og til så brått – at man nesten blir redd for å gå glipp av noen av dem. En humorklassiker.

Psychonauts

Utgitt på: PC, PS2 og Xbox

Det har i det hele tatt vært et humørfylt år, og LucasArts-ånden vendte ikke bare tilbake med Telltale, men også via Double Fines kreative kraftdemonstrasjon Psychonauts.

Humoren er en tanke mer subtil enn i Sam & Max, men den er minst like briljant – og den går på tvers av hele spilldesignet. I Psychonauts besøker du hodene til en rekke ulike figurer, og i hvert enkelt hode er det en ny verden, gjerne med en ny form for skrudd humor og et nytt avsluttende poeng. Det er ikke dermed sagt at det dreier seg om et tullespill, og mange av situasjonene har en følelsesmessig klangbunn spillet bør applauderes for, men Psychonauts har samtidig en humoristisk teft som grenser til det geniale, og det er ikke redd for å bruke den.

Phoenix Wright: Ace Attorney

Utgitt på: DS

I advokatfarsen Ace Attorney stifter vi bekjentskap med den unge advokatjyplingen Phoenix, som skal være forsvarer i den ene vanskelige saken etter den andre. Humoren ligger ofte i absurde situasjoner og rappkjefta replikkvekslinger, men spillet går heller ikke av veien for å drive aktivt gjøgleri og situasjonskomikk.

I Phoenix' verden er dommeren like naiv som Ole Brumm, vitnene alle løgnaktige kjeltringer med tupé eller andre falske fasader, og sakene mer absurde enn selv de beste episoder Ally McBeal. At resultatet ofte får deg til å le høyt, burde derfor ikke være noen overraskelse.