Taktisk action og actioneventyr
Å slå sammen disse til en kåring, er kanskje en smule naivt. Likhetene mellom Paper Mario: The Thousand-Year Door og Hitman: Contracts er alt annet enn opplagte, så når vi nå likevel gjør dette, er det for å forsøke å holde antall kåringer sånn nogenlunde på et fornuftig nivå. I tillegg er enkelte av titlene her, kanskje mest Zelda og Paper Mario, spill mange vil karakterisere som rollespill snarere enn actioneventyr. Mangelen på faktisk rollespilling (at du selv velger hvordan du vil forholde deg til omverdenen, og selv utvikler din figur) gjør at spillene i våre øyne er nesten like lite rollespill som f.eks. Metroid Prime 2: Echoes.
Året har brakt med seg flere minneverdige bidrag i Alone in the Dark-kategorien, med både The Suffering, Obscure og Forbidden Siren på listen over spill Gamer.nos delegater har vært positive til (og latt seg skremme av). Project Zero II: Crimson Butterfly kan dere lese om lenger ned på siden.
Med dem nevnt, kan vi så bevege oss over til det som - for oss - var årets aller beste utgivelser i disse sjangrene.
11. Second Sight (PC, PS2, Xbox, GC)
Second Sight kommer fra Free Radical Design, gruppen bak TimeSplitters-spillene, og opprettholder de høye kvalitetskriteriene vi er blitt vant med fra den kanten. I spillet er det endelig tid for å ta i bruk telekinetiske evner for å kontrollere omverdenen, noe som parret med en habil fysikkmotor gav spillet en viss friskhet som ofte mangler fra tredjepersonsmølla ellers. Steinar Helgesen skrøt av spillet på grunnlag av dets solide og medrivende historie, dets spillkonsept, som åpnet for eksperimentering og kreativitet, dets smått geniale kontrollforbedringer og dets forfriskende innfallsvinkel til noe så tradisjonelt som et snikespill. Gamer.no gav spillet en sterk åtter.
10. Tom Clancy's Ghost Recon 2 (PC, PS2, Xbox, GC)
I november kom endelig den etterlengtede oppfølgeren til 2001s taktiske høydare, og med det også en litt annen opplevelse. Borte er deler av den taktiske dybden, og inn er kommet en større vekting av individuelle prestasjoner og arkadeaction. Gamer.nos Steinar Helgesen hadde ikke mye pent å si om selve historiefortellingen, men kunne derimot med glede melde om gode kontroller, solid spillflyt og en fabelaktig flerspillermodus, som han ikke gikk av veien for å beære ved å kalle den "en av de beste spillopplevelsene på Live".
9. Metal Gear Solid: The Twin Snakes (GC)
Eternal Darkness-skaperne hos Silicon Knights var tilbake denne våren, med en tilfredsstillende overhalet nyversjon av PlayStation-spillet Metal Gear Solid. Kuben viste seg å være i stand til å dra en betydelig oppdatert grafikk, som stort sett tilfredsstilte oss, selv om den mistet noe av sjarmen og røffheten gjennom å filtrere teksturene. Gamer.no hadde ikke allverden å melde, ut over at den smått mesterlige spillflyten og historien fra originalspillet var tatt godt vare på, noe som i seg selv gjorde spillet til en av årets tøffeste taktiske opplevelser. Tatt Eternal Darkness' kvaliteter i betraktning, kan vi likevel ikke annet enn å ergre oss litt over at ikke Silicon Knights heller gjorde noe nytt og eget.
8. Tom Clancy's Splinter Cell: Pandora Tomorrow (PC, PS2, Xbox, GC)
Sam Fisher var også tilbake med nye, spennende oppdrag dette året. Det nye spillet, som Ubisoft viselig ikke kalte Splinter Cell 2, ble likevel et delvis antiklimaks, som på tross av en tilfredsstillende enspillermodus neppe ville blitt så godt mottatt uten sin splitternye flerspilleroverdådighet. Et avgjørende moment som gjorde at denne fungerte, var valget om å kun støtte to eller fire spillere per kamp, slik at spillmekanikken fra enspillerdelen var noenlunde intakt. Gamer.no kunne ikke annet enn å applaudere, men vil likevel følge det nye Splinter Cell-spillet med en viss skepsis. Det kan da umulig være særlig sunt å slippe oppfølgere hvert eneste år?
7. The Legend of Zelda: The Minish Cap (GBA)
Vi visste meget vel at dette kom til å bli bra. Zelda-serien har til dags dato fortsatt til gode å resultere i et klart dårlig, eller endatil middelmådig, spill, men det er ikke dermed sagt at alle titlene har vært udiskutable mesterverk. Det er derfor godt å se at det første nye Zelda-spillet for GameBoy Advance, på tross av å være skapt av Capcom og ikke Nintendo selv, virkelig prøver. Det er ikke lenger snakk om en blek grafisk opplevelse satt opp mot A Link to the Past, The Minish Cap er akkurat så fargerikt og frydefullt som vi hadde håpet, noe som kombinert med en dæsj Wind Waker-estetikk fikk oss til å smile. Nøyaktig hvor bra spillet er satt opp mot den tilsynelatende udødelige klassikeren A Link to the Past, kan sikkert diskuteres til man kreperer, men Gamer.nos Mats Lindh var i hvert fall sikker på én ting: spillet var "en obligatorisk opplevelse for alle som fortsatt husker Ganon" og "en glimrende mulighet du ikke bør la gå fra deg", også for dem som aldri før hadde satt sine føtter i de brune støvlene.
6. Thief: Deadly Shadows (PC, Xbox)
Sjelden har vi hatt et så ambivalent forhold til et spill. Thief: Deadly Shadows hadde ikke bare det tåpeligste navnet i serien, det var også et underlig kryssprodukt av misforstått markedstenkning, 
sviktende teknisk gjennomføring og intellektuelt materiale og talent skyhøyt over gjennomsnittet. Prosjektlederen sluttet hos Ion Storm før spillet ble lansert, noe som er såpass oppsiktsvekkende at vi ikke kan annet enn å klø oss i hodet. Hva skjedde? Resultatet var imidlertid godt nok - en del fantastiske oppdrag, genial lyddesign, ekstremt deilig stemning og en fabelaktig hovedrolleinnehaver glattet over den litt klønete kontrollen, den svakt gjennomførte by-nav-idéen, og måten mye ble forkrøplet av den overambisiøse og tregtflytende (på PC) spillmotoren. Vi gav det en åtter, det er fortsatt en åtter, en imperfekt perle, men du verden så mye rart som kan komme ut av en klinsj mellom markedet og kunstnerne.
5. Project Zero II: Crimson Butterfly (PS2)
Av en eller annen grunn er andelen av spill i Alone in the Dark-kategorien som storlykkes audiovisuelt ofte høyere enn i en del andre sjangre. Crimson Butterfly er et ypperlig eksempel på dette, og selv om en del av virkemidlene kan spores tilbake til de siste årenes mange gode (og mindre gode) japanske skrekkfilmer, er dette omtrent så raffinert som man får det innen overlevelsesskrekk i dag. Stikkordene er uhyre stilren grafikk, historie og stemningsbygging, og vår omtaler Peter Kihlman konkluderte med å skryte av en annen kvalitet: "Spillets desidert beste kvalitet er lydbildet. Etter råd fra manualen brukte undertegnede øretelefoner, og for de som ikke er av den sarte sorten kan dette anbefales på det varmeste. Dette spillet bør helt klart finne veien inn i samlingen til alle tilhengere av Resident Evil, mens de som ble livredde av å se "The Ring" bør tenke seg om to ganger."
4. Paper Mario: The Thousand-Year Door (GC)
Intelligent Systems har rykte på seg for å være et av Nintendos mest pålitelige utviklerstudioer, og det med rette. Menneskene bak Super Metroid var i år tilbake med oppfølgeren til sitt eget N64-spill Paper
Mario, og det er besynderlig hvor lett The Thousand-Year Door sjarmerer oss i senk, når så mange andre spill prøver uten å lykkes. Riktignok er selve Mario-figuren temmelig flat personlighetsmessig, men verdenen rundt ham er alt annet enn uinteressant. Med en enkel og barnevennlig stil klarer det å lenke oss til stolen, småhumrende og smilende, mens vi rent ut sagt koser oss gjennom det ene oppdraget like fantasirikt som det neste. Kampene og gåtene blir stadig mer utfordrende, samtidig som du utvider Mario og følgesvenners egenskaper på enkelt og interessant vis.
3. Hitman: Contracts (PC, PS2, Xbox)
Skal man være strengt objektiv, kan mye av den samme kritikken rettes til Hitman: Contracts som Splinter Cell: Pandora Tomorrow sin enspillerdel - kjernen er mer eller mindre identisk som sist gang. Det nye spillet forfinet enkelte aspekter ved IO Interactives konsept, kanskje mest merkbart den kunstige intelligensen, men gjenbruken av en del nivåer fra det første spillet er klart kritikkverdig. Likevel fant Gamer.no det vanskelig å ikke forelske seg totalt i det som står som et av årest mest stilfulle spill, med sitt nydelige brukergrensesnitt, sine totalengasjerende oppdrag og sitt groteske musikalske bakteppe. Hitman: Contracts var kanskje middelmådig som skyteactionspill, men som leiemordersimulator er det simpelthen uovertruffent.
2. Metroid Prime 2: Echoes (GC)
I skyggen av de mest forhåndshysterifremkallende titlene i høst lusket oppfølgeren til et av Nintendos beste spill, uten annet enn smuler av den spalteplassen som ble de andre til del. Heldigvis hindret det aldri spillet i å bli pur spilleglede for de som var smarte nok til å fiske det med seg fra spillhyllene. Øystein Furevik konkluderte slik: "Det Metroid Prime 2: Echoes er, er eit langt og nydeleg fortalt eventyr frå ei stygg og ubehageleg verd. Noko som alltid har kjenneteikna Metroid-serien er at dei alltid har levert varene, og Metroid Prime 2: Echoes, er ikkje noko unntak."
1. Grand Theft Auto: San Andreas (PS2)
Høstens mest opplagte kassasuksess var alt annet enn en kjapp innkassering fra Rockstars side. Ut med åttitallsvibbene fra Vice City, inn med Boyz n the Hood-referanser, gangsta-masseappell og en spillverden blant de største vi noen gang har vært vitne til. Gamer.no satte Joachim Froholt på saken, og han konkluderte slik: "(...) San Andreas [inneholder] en hel haug nye elementer som bygger på det tradisjonelle gameplayet uten å ta bort fokus fra det vi har blitt så glad i fra tidligere GTA-spill. Dette er også et av årets mest omfattende spill, og et spill som vil fengsle deg lenger enn de fleste. Det er ikke helt perfekt, men det er det beste GTA-spillet så langt, og per definisjon blir det derfor et av de beste spillene noensinne."
