Man skulle tro at de fleste kommentarene vi fikk på Gamer.no handlet om spill eller stoffet vi som skribenter legger ut hver dag, men oftere og oftere dreier de seg om noe helt annet enn grafikk og opplevelser. Kampen mellom liberale og anti-progressive stemmer i Vesten kjempes for fullt på internett, og spillverden er intet unntak, være det motstand mot virkelighetsskildringer eller kvinnelige hovedrolleinnehavere i spill.
Det hele kan sies å ha tatt av for fullt i 2014 da Gamergate-debatten raste på nettsider verden over. Hva har så dette med spillverden og spillmedia å gjøre?
Gamergate
I utgangspunktet var Gamergate samlebetegnelsen på spillere som følte at journalister og media generelt ikke dekket spill på etisk riktig måte. Med andre ord var anklagene at journalistene mottok insentiver som førte til at de ikke skrev om spill fra et nøytralt ståsted, eller at man valgte å dekke visse spill fordi man mottok bestikkelser av den ene eller andre typen.
Det hele eksploderte da Eron Gjoni, eks-kjæresten til en spillutvikler ved navn Zoe Quinn, skrev en blog-artikkel der han hengte henne ut som uærlig, blant annet ved å legge ut private samtaler, bilder og detaljer om Quinn. I artikkelen anklaget ham henne for å ha vært utro, gitt seksuelle tjenester mot god presse, og å ha vært i forhold med en journalist. Denne journalisten hadde forøvrig aldri skrevet noe spesifikt om spillet hennes.
Alt var skrevet av Gjoni selv. Blog-teksten kan leses her.
Teksten ble plukket opp av 4Chan, Twitter og andre sosiale medier, og snart var Gamergate-navnet født. Selv om visse tilhengere var overbevist om at bevegelsen handlet om etikk i spilljournalistikk ble det klart at dette rett og slemt ikke stemte. Kritikken ble nemlig ikke ført med saklig debatt, gode argumenter og et ønske om positiv endring, men nærmere bestemt ble det et korstog mot det de så på som «feminisme» og «agendasetting» i spillmedia og industrien forøvrig.
Aktivisten og kritikeren Anita Sarkeesian, som har satt søkelys på kvinner i spill og måten kvinner er avbildet på og brukt, har fått ekstremt mye hat mot seg, blant annet gjennom døds- og voldtektstrusler.
Dette er naturligvis totalt uakseptabelt, og har null og niks med etikk i spillmedia å gjøre. Snarere tvert imot ble det en hatkampanje mot progressive stemmer ikke bare innenfor spillverden, men innen politikken og de store spørsmålene også.
Dermed ble det slik at til tross for at media og journalister alltid kan forbedre seg, og at det definitivt er eksempler på situasjoner der ting har gått galt, ble disse temaene kastet til side av «forkjemperne» selv, og man valgte heller å velte sitt sinne over på spesielt kvinner, men også mannlige personligheter man aldri hadde møtt eller ville forstå.
Det handler om mannssjåvinisme, avvisningen av feminisme og multikulturalisme, og det moderne pluralistiske samfunnet.
My agenda!
Da jeg i fjor høst anmeldte storspillet Mafia III, la jeg merke til visse ytringer i kommentarfeltet. Med tanke på alt som foregår rundt om i verden er man nær ved å bli immun for argumenter og kommentarer uten mening, mål eller fakta, men jeg klarte likevel ikke se vekk. Én person hadde gitt Mafia III en alternativ tittel – uten forklaring, kritikk av omtalen eller annen informasjon – «White People are evil and racist: The game – SJW edition,» og en annen skrev at «Den apologetiske meldingen om rasisme helt i starten fikk meg nesten til å alt + f4, hjelper fint lite med all den påminningen om rasisme i spillet også. Får meg til å tro det er den eneste grunnen til at det er en svart hoverkarakter, så de kan prøve å få hvite til å "identifisere" seg med problemene, å se på rasisme fra en svart mann's side. Stakkarslige USA. Alltid politisk, alltid en agenda.»
Bare så det er sagt: Mafia III er et spill som foregår i den fiktive byen New Bordeaux i USA på 60-tallet, en tid da – og dette er ikke opp til debatt – rasisme og mannssjåvinisme preget dagsorden på et ekstremt høyt nivå. Å legge en fortelling til en slik tidsperiode – og ha en svart hovedkarakter i tillegg – kommer selvfølgelig med visse forpliktelser. Det ville for eksempel vært en dårlig fremstilling av samtiden hvis hovedkarakter Lincoln Clay ikke opplevde rasisme og fordommer.
Alle spill har en agenda. Faktisk har så godt som alle fortellinger, være det gjennom spill, film, bøker eller musikk forskjellige agendaer. Det er en grunn til at mennesket forteller historier. Man vil dele opplevelser, synspunkter, drømmer og ting man er redd for, og kanskje faller visse idéer sammen med strømninger som skyller over ens samfunn på et bestemt tidspunkt.
At utvikler Hangar 13 valgte å sette Mafia III til 60-tallet, som er en spennende og konfliktfylt periode, forplikter dem til å vise hvordan samfunnet var på den tiden, spesielt hvis de vil få ros for å være så autentiske som mulig. Hvis det blir en såkalt «politisk agenda» å skildre fortiden så godt man kan, hva er det da som ikke er en agenda? Var det feil av Steven Spielberg å skildre jøders situasjon i Schindlers liste fordi man følte sympati for fangene i konsentrasjonsleirene? Satte regissør Steve McQueen amerikanske slaveeiere i et litt for dårlig lys i filmen 12 Years a Slave? Burde man svare feil på en historieprøve fordi svaret kan få det til å virke som om europeere på 1800-tallet gjorde noen dumme ting rundt om i verden?
Nei. Selvfølgelig ikke.
Og om det skulle råde noen tvil om agendasetting rundt mekanikeren Cindys antrekk i det mannsdominerte Final Fantasy XV, eller mangelen på klær på kvinnekropper i samtlige slåssespill og utallige japanske bidrag - jeg ser på dere, Metal Gear Solid V og Yakuza 0 - da ber jeg deg tenke igjen. Du trenger ikke nødvendigvis være uenig i agendaen, men du kan ikke gjøre annet enn å i det minste anerkjenne at den er der.
Et mannsdominert medium
I lang tid har spillformatet vært et mannsdominert format, noe som muligens gjenspeiles i spillutvalget. Så godt som alle spillene som blir løftet frem i media og som ender opp med å se dagens lys er voldelige på en eller annen måte, med store, sterke, hvite, mannlige muskelbunter som hovedpersoner.
Jeg klager ikke nødvendigvis, men man kan ikke påstå at det ikke er slik.
Hva har for eksempel spillserier som God of War, Gears of War, Call of Duty, Uncharted, The Witcher, Duke Nukem, Wolfenstein, Hitman, Half-Life, Killzone, Resistance og Deus Ex, bare for å nevne noen, til felles? De selger i bøtter og spann, og hovedrollen inntas i all hovedsak (om ikke fullstendig) av en mann eller en gruppe menn. Målet er å skyte eller hugge seg igjennom horder av motstandere, og om jomfruen i nød skulle rope etter akkurat deg, er det bare å gjette hvem som atter en gang skal ut og leke helt i skinnende rustning.
Det er rett og slett overveldende hvor mye man kunne snakket om agendasetting hvis ikke akkurat denne typen spill og filmer var normalen, men selvfølgelig er dette også en måte å styre samtalen på.
Når det ikke råder noen tvil om at hvite menn inntar hovedrollen i den klare majoriteten av alle spill, hvorfor er det da så utrolig bittert når svarte menn eller kvinner av alle hudfarger gjør det samme? Heldigvis ser vi at dette er i endring, spesielt ettersom spillformatet ikke lenger er så mannsdominert som det en gang var.
Ikke ødelegg den fine boblen min!
Da den første ordentlige traileren til Star Wars: The Force Awakens nådde massene, ble det fra visse kanter ramaskrik over at en svart mann skulle spille en stormtrooper. Det samme skjedde da det ble spekulert i om skuespilleren Idris Elba skulle innta rollen som en ny James Bond, og da den fiktive figuren Hermine fra Harry Potter-eventyret – i et skuespill – skulle bli spilt av en svart jente. Selvfølgelig traff dritten takvifta igjen da det ble kjent at filmen Rogue One: A Star Wars Story hadde et multikulturelt mannskap.
Hva er det som får så mange mennesker – det overveldende flertallet av dem tilsynelatende hvite menn – til å skrike og hyle over slike fiktive ting?
La oss forestille oss en filmserie på tre filmer der alle karakterene er svarte. Hvis hovedkarakteren hadde blitt byttet ut med en hvit mann ut av ingenting i tredje film, hadde jeg forstått forvirringen godt. Når regissører, utviklere og andre kunstnere imidlertid velger å sette en ny vri på filmer eller annen underholdning som er helt uavhengig og separert fra andre tidslinjer og fortellinger, hvorfor skal det da bli så mye bråk?
Noe av det som gjør James Bond til James Bond er nettopp det at han blir spilt av forskjellige skuespillere. Filmene er ofte ikke engang avhengige av hverandre, og til tross for dette blir det opptøyer på internett over tanken om en svart skuespiller. Finn fra Star Wars er ikke basert på en allerede eksisterende figur engang, men på grunn av ekstrem «korrekthet» skal det ikke være mulig for en svart mann å innta rollen som stormtrooper. Ok, hvis du sier det, så.
Jeg skjønner meg imidlertid ikke på denne tankegangen. Hvorfor er det ikke mulig å ta et skritt tilbake og tenke over hvordan tider, tanker, demografi og publikum utvikler seg? Star Wars har gått fra å være en filmserie for primært sett hvite tenåringsgutter og det man kan kalle den «stereotypiske nerden» til å bli en serie som sees og elskes av milliarder av mennesker verden over, fra alle kjønn, hudfarger og aldere. Selv om hvite mennesker én gang i tiden inntok alle hovedrollene i filmene - bortsett fra de legendariske figurene Lando Calrissian og Mace Windu – betyr ikke det at det må eller burde forbli slik.
Kampen mot å tenke nytt
I det hele tatt er denne bevegelsen – hvis den i det hele tatt kan berømmes med et slikt ord – svært konservativ og tilbakevendende i natur. Den er redd for at et utpekt samfunnsbilde skal endre seg, og skyr de som forsøker å bringe nye idéer til markedet.
Jeg ble igjen overrasket over noen av kommentarene i anmeldelsen av Horizon Zero Dawn, skrevet av min kollega Jonas Magerøy. Spillet byr på en fantasiverden med et overordnet mål om å samle verdens forskjellige stammer i kampen mot konflikt og splittelse. Og, jeg glemte det nesten: spillet har også en kvinne i hovedrollen.
Jeg ante liten fare før det i en av kommentarene ble klaget over hvordan spillet hadde, «[presset] inn et agenda i et medium, der ideologi var nesten fraværende, så er det synd at de skal tvinge sine meninger i et medium som i utgangspunktet var fri for dette […].»
Videre ble det forklart at, «Jeg synes det er en synd, at Gaming som medium, begynte som en fri/hellig reservat og er nå på vei mot å bli gjennomsyret av meninger som ikke nødvendigvis ligger på linje med andre meninger om politikk. Noe som jeg er litt lei av. Ting blir mindre autentisk, og bryter i mange tilfeller innlevelsen i spillet.»
Nå vet ikke jeg hvor kommentator har fått informasjonen om at spillmediet i utgangspunktet var et hellig reservat skjermet for ytringer fra, men samtlige påstander – bortsett fra at vedkommende helt klart er «lei av dette» - er rett og slett feil. Selvfølgelig skal man ha lov til å ha meninger om et spills fortelling, men det får være grenser for hvor ville påstandene om frisoner for kritisk tenkning i spill kan være.
For selv om man kanskje legger mer merke til idéer man er uenig i – i dette tilfelle antar jeg det er idéen om sterke kvinner og kulturelt mangfold med tanke på hvilket spill personen sikter til – er det komplett urimelig å foreslå at spill fra «tiden der alt var hellig» (når enn det var) eksisterer. Som om Zelda: Ocarina of Time (?) ikke fører en egen agenda, der om den mannlige helten som redder prinsessen. Eller hva med Mario og prinsesse Peach?
Forstå uttrykkene som brukes
I slike kommentarer rundt spill som Horizon Zero Dawn svermer det uttrykk som PC, SJW, agenda, og feminisme. PC står for politisk korrekthet, og SJW blir «social justice warrior». Begge er uttrykk popularisert av det politiske ytre høyre og folk på internettforumer for å delegitimere og gjøre narr av mennesker som gjerne befinner seg et sted på venstresiden som ofte føler seg urettferdig behandlet, inkludert personer med andre hudfarger enn hvit, likestillingsforkjempere, homofile og transpersoner.
Det at slike uttrykk blir brukt om hele spill og fortellinger i spill tilsier gjerne at vedkommende mener spillet forsøker å sette saker som de «politiske korrekte» står for i et godt lys, som gjerne vil omfatte konsepter som likestilling blant kjønn, raser og trossystemer, og inklusive samfunn kontra skilte sivilisasjoner. For alle disse er ekstremt radikale konsepter, ikke sant?
Det forbauser meg også hvor mye uttrykket «feminisme» blir brukt, og hver gang i en svært negativ sammenheng. I utgangspunktet er ikke tanken om feminisme noen radikal tanke. Feminisme baserer seg enkelt og greit på idéen om likestillingen mellom kjønnene. Dessverre har uttrykket blitt besudlet av de som mener denne tanken på en eller annen måte vil undertrykke menn, og selv om det alltid vil være radikale medlemmer av enhver bevegelse, er feminisme på ingen måte «anti-menn». Dette burde være elementær kunnskap for alle som tar del i en debatt rundt feminisme, men tydeligvis er situasjonen langt fra slik.
Vi kan bedre
Vi lever i et samfunn der ytringsfrihet og likestilling er sentrale verdier, og takket være disse er Norge verdens beste land å bo i. Vi anerkjenner at kvinner og menn skal ha like muligheter og rettigheter, noe som også gjelder mennesker fra forskjellige kulturer med forskjellige bakgrunner. Hva er det da som er så galt med å skildre forskjellige menneskers historier i fortellinger?
Svaret er enkelt: ingenting. Det blir bare galt med en gang disse menneskene er eller ser annerledes ut enn oss selv, og slik forandring – være det fysisk gjennom hovedrolleinnehavere eller psykisk gjennom nye tanker og idéer – skremmer den delen av befolkningen som lengter tilbake til en tid der «alt var greit å si». Det er imidlertid én grunn til at ting var slik; man brydde seg ikke om hva andre mente, tenkte eller følte. Vi er blitt et multikulturelt samfunn der alle i teorien skal stå likt, hvilket betyr at forskjellsbehandling og fordommer ikke lenger hører hjemme.
De som lengter tilbake til fortiden lever i et paradoks der alle andre er sårbare, overfølsomme, agenda-pressende «snowflakes» som ikke tåler kritikk, samtidig som de selv skyr forandring eller respekt for andre meninger og livssyn, og hyler hver gang en sterk jente redder verden uten hjelp fra en sterkere mann. Det er noe forferdelig tragikomisk ved det hele.
Fortellinger og kunstuttrykk har til enhver tid satt og forsøkt å sette forskjellige tanker og idéer på agendaen, og vår samtid gjør dermed ikke noe nytt. Intet medium har noen sinne hatt som intensjon å fungere som et skjold mot ytringer; tvert imot er det mediers formål å være et møtepunkt for tanker og idéer, være det gjennom kunst, musikk, bøker, film eller spill.
Spill har aldri bare vært spill, og slik håper jeg det fortsetter.
